Alle steder er et rot, en pågående oppsamling av materialer som etter hvert sedimenteres og slik innskrives i planetens geologiske historie. Men disse materialene blir også ekstrahert og gjort om til kapital, og fanges dermed opp av menneskets historie – frem til de blir til avfall, ofte giftig, og igjen overflødige. Silje Figenschou Thoresens installasjon Et stille og beskyttet farvand, de overliggende lag gik uforstyrret hen over den på Astrup Fearnley Museet i Oslo bruker nettopp dette rotet til å artikulere et paradigme for skulpturell produksjon.
Området rundt Kirkenes, en by nær den russiske grensen der kunstneren vokste opp og fortsatt bor, er utgangspunkt for arbeidet. Figenschou Thoresen tar i bruk et sammensatt materiale: drivved, rester fra en midlertidig nedlagt jerngruve i Sydvaranger, nylontau, planker, fiskefinner og til og med noen skulpturstøp fra studietiden sin. Felles for alle disse tingene er at de en gang var nære til hånds. I stedet for å prøve å finne opp nye former ved å betvinge materien med spesifikke redskaper, blir skulpturell aktivitet her reartikulert som en form for sanking. Dette har etiske implikasjoner; det dreier seg om en etikk sentrert rundt kroppen, hva den kan bære, håndtere eller bare ta i bruk, uten å ha behov for institusjoner eller en større infrastruktur.
Figenschou Thoresens installasjon befinner seg i museets andreetasje, i fløyen som huser samlingen, og består av en variert gruppe skulpturelle assemblager. Alle er plassert på gulvet, noen er så små at de står i fare for å tråkkes på. Assemblagene ble først unnfanget på atelieret og så satt sammen igjen, med enkelte justeringer, i utstillingsrommet. De har en desidert provisorisk form, med delene stablet oppå hverandre. Enkelte er bundet sammen med bånd eller tau, noe som bidrar til å skape inntrykk av at konstruksjonene bare er midlertidige – rede til å løse seg opp på et øyeblikks varsel, slik at delene kan gjenbrukes i nye konstellasjoner med andre formål. Figenschou Thoresen er inspirert av musikalsk improvisasjon, og hun strukturerer arrangementene sine hovedsaklig gjennom repetisjon. Oppoverpekende diagonaler dominerer. De fleste assemblagene røper dessuten en mimetisk impuls; ikke rent få av dem ligner organismer eller til og med dyrekropper. Ofte ender stablingen med en symmetrisk form, og objektet får en front og en rygg, noen ganger til og med hale og hode.
I en beskrivelse av metoden sin sitert i utstillingsteksten, forteller Thoresen at hun lar materialene selv «bestemme formen heller enn å tvinge en form på dem fra utsiden». På denne måten fornekter hun åpenbart sin egen agens. Slike diskursive manøvre må leses i kontekst av formalismens lange og ideologiske historie, fra Vladimir Tatlins konstruktivisme til dagens ofte uforsiktige henvisninger til «vital materie». Men materien eksisterer aldri i et vakuum, og så visst ikke utenfor teknologiens rekkevidde eller ekstraksjonens og distribusjonens voldelige strukturer. Når man som Figenschou Thoresen påkaller materialets egen handlekraft, risikerer man å utelukke disse sidene ved det å gi noe form, en prosess som alltid allerede innbefatter menneskelige intensjoner og strategier.
Om vi går med på museets karakteristikk av utstillingen som stedsspesifikk, må det legges til at dette stedet i så fall er splittet mellom verkenes institusjonelle ramme – det dreier seg om bestillingsverk – og den langvarige økologiske utbyttingen og kolonialistiske ødeleggelsen av urfolkspraksiser i Kirkenes-regionen, som er en del av samenes historiske hjemland. Heller enn å betrakte urfolkspraksiser som former for håndverk vi kan studere, arkivere og stille ut som levninger fra fortiden, nærmer Figenschou Thoresen seg dem som en tradisjon som verken er avsluttet eller foreldet. Og hun demonstrerer hvordan en slik improvisatorisk tilnærming til ting man har for hånden fortsetter å prege i hverdagslivet. Samtidig flytter hun fokus fra konkrete praktiske situasjoner – som for eksempel å bygge ly, reparere ting eller hanskes med materielle mangler under ekstreme klimatiske forhold – til en estetisk kontekst.
Et stort vindu i utstillingsrommet med utsikt over Oslofjorden gjør oppmerksom på likheten mellom sjøens reflekterende overflate og det polerte gallerigulvet. Installasjonen blir et romstort bilde på et havlandskap befolket av en sverm underlige vesener. Dersom utstillingen er ment å informere oss om de bestemte egenskapene til et sted – Kirkenes-regionen – og den komplekse arven etter urfolkspraksiser i et postkolonialt perspektiv, så feiler den. Figenschou Thoresens avhengighet av form resulterer i et generisk og estetisert paradigme, og forslaget hennes om gjenbruk av forkastet materiale har liten anvendelse i en kamp for kulturell anerkjennelse. Men i stedet for å se på disse arbeidene som bærere av informasjon om en spesifikk region, kunne vi også tenke dem som universelle forslag til måter å organisere livet på for å tilpasses det de prekære forholdene til en ødelagt planet der radikal materiell knapphet råder.
Artikkelen er oversatt fra engelsk.
