Laget for de få, men spredt til de mange

Vestfossen kunstlaboratorium og Arena Vestfossen, sommeren 2008

Velkommen til Kulturhovedstaden står det på Jutebrua på vei inn til Vestfossen. En time utenfor Oslo, i Øvre Eiker kommune, ligger Norges svar på Chelsea. Her finner man en klynge med gallerier og en stor kunsthall. Da Morten Viskum åpnet Vestfossen Kunstlaboratorium i 2003 med utstillingen «For Alle» var det vanskelig å forestille seg at Kunstlaboratoriet skulle overleve, utvikle seg, og til og med ta over det lille tettstedet.

Kunstkomplekset ligger i de gamle lokalene til Vestfos Cellulose, et av mange industribygg som lå ved fossen i vest. Det nye visningsstedet for kunst føyer seg fint inn i rekken av eksempler på hvordan en industri erstatter en annen, og med overtar lokalene til den gamle og tunge industrien.

Øvre Eiker kommune har tilsynelatende tatt imot endringene i industri med åpne armer. Det har sikker mye å gjøre med Morten Viskum selv, som har et vinnende vesen og et stort engasjement. Om Vestfossen har investert i kulturen, har Viskum investert i Vestfossen. Viskum har studio i den store bygningen og driver sitt eget visningssted Viskum² hvor han viser egne arbeider. Galleri Star er også under Viskums vinge og viser for tiden malerier av Luc Tuymans. Star har også vist internasjonale størrelser som Joseph Beuys, Louise Bourgeois og Hermann Nitsch. I samme bygg som Viskums eget galleri finnes det 10 andre gallerier. Gallerikomplekset heter Arena Vestfossen og åpnet i 2005. Trondheimsgalleriet 7011 er også der, og viser for tiden det fargerike bombenedslaget av et samarbeid mellom Unni Askeland og Bjarne Melgaard. Galleri Van Bau viser Kristian Øverland Dahl og nyetablerte Landings introduserer svenske Viktor Rosdahl for et norsk publikum. Arena Vestfossen blir støttet av blant andre kommunen og fylket, mens det lokale energiverket er en av støttespillerne på selve Kunstlaboratoriet.

Wolfgang Tillmans, Dunst 1, 2004. Copyright © Wolfgang Tillmans. Foto: Vestfossen Kunstlaboratorium

Alt i alt er det en stor pose med blanda drops. Nettopp slik det er i Chelsea. Men kunsten sprer seg ikke bare i de falmende industrilokalene. Et gammelt butikklokale i Vestfossen sentrum har fått hvitmalte vegger og er reinkarnert som galleri. Der finner man blant andre arbeider fra Bjarne Melgaards The Church of Joey Stefano-serie. Ved jernbanestasjonen ønsker to statuer reisende velkomne til Vestfossen. Også de av Melgaard. Jeg kan sjelden se nok Melgaard og et besøk til Vestfossen skuffer ikke. På årets hovedustilling, «Every Body Counts», dominerer Melgaard med malerier og skulpturer. Samleren Rolf Hoff har lånt ut noen arbeider til utstillingen, og sammen med Melgaard setter smaken til Hoff tonen på hele utstillingen, som blant andre viser dearraindrop, Ryan Trecartin og Lizzy Fitch, Bjørn Bjarre og Heli Rekula.

De fleste utstillingene på Vestfossen Kunstlaboratorium kan banke i bordet med store navn og samarbeid med nordiske institusjoner som KIASMA og Malmö Konstmuseum. Resultatet møter ofte lunkne kritikker i kunstpressen. Mottakelsen har kanskje med de utrolige vide kuratoriske kategoriene, som for eksempel kropp («Every Body Counts»), gud («Oh My God») og hvermann («For All»). Lunken presse har kanskje også med Viskum selv å gjøre. Mannen møter ofte mye kritikk for hype og for kunstprosjekter som fungerer mer som mediestunts enn som kunst. Kunstfeltet har jo en kronisk allergi mot den type selveksponering som Viskum representerer. På Vestfossen er Viskum i godt selskap når det gjelder mediebevissthet. Unni Askeland stiller som sagt ut på 7011 og Ronny Bank er på Galleri Bank!.

Vestfossen representerer på mange måter en generell problematikk innenfor kunst og spesielt samtidskunst. Kunsten er laget for de få, men skal spres til de mange. Utstillingsprogrammet, selve bygningen og initiativene på Vestfossen åpner dørene for folk flest og gir tilgang til samtidskunsten. Håpet til kommunen og fylket, at kunstturismen skal gi nye investeringer og interesse for Vestfossen er genuin, og har faktisk fungert til den grad at de lokale støttespillerne til Vestfossen er der fremdeles. Da tror jeg Viskum kan si seg fornøyd. Han har vel aldri stoppet opp for å se hva andre synes. Vestfossen er der for å kritiseres av eliten og for å mate publikum med både kunst og sushi.