Livet er herlig

Med jevne mellomrom lyder et dumpt klunk gjennom Bergen Kunsthall. Den illevarslende lyden stammer fra en hjemmesnekret konstruksjon av metallrammer, rør og ledninger. E3020 av Øystein Skråstad dreier halvveis rundt med hvert klunk, og ligner et vakttårn som mistenksomt overvåker publikum på avgangsutstillingen for masterstudentene i kunst ved Universitetet i Bergen. Samtidig fremstår konstruksjonen komisk treig og utilstrekkelig, fortapt i en mekanisk tid før den digitale overvåkningen.

Utstillingens tittel, Friday the 13th, er også illevarslende. Mange av kunstnerne tematiserer utnyttelse og prekære situasjoner, både i det sosiale livet og i naturen – ofte med en selvransakende vri. Maria Lystrup stiller ut plast og søppel, sannsynligvis funnet i fjæra, som elegante skulpturer på pidestaller av glass. Dette trekket, å freidig vise menneskenes tilkortkommenheter som noe opphøyd, er et godt eksempel på den kommunikative og parodierende tonen som preger årets avgangsutstilling. Det er mindre abstraksjon, i alle betydninger av ordet, enn man er vant til fra samtidskunsten.

Renate Synnes Handals video Suddenly, you complete me vises på en lav TV-benk i et smakfullt interiør med grønne planter. Vi følger en kvinne som plages av storbylivets oppjagede tempo; hun trenger en kompanjong som tar livet mer med ro, og valget faller på en plante. Ønsket om å finne ro i samvær med naturen virker oppriktig. På benken ligger det også en bok om stell av potteplanter. Imidlertid er alle plantene i installasjonen av plast. Handal harselerer med snarveiene vi er beredt til å ta for å komme nær naturen.

I forlengelsen av Handals interiør, henger Charlotte Jonsmyrs malerier, utført med olje på ovale treplater. Maleriene ligner digitale trykk av fjellandskap og stjernehimler hentet fra en nettside for klarsynte. I Dybdeavspenning driver en dame med et godlynt oppsyn og tøyer ut. Under en romantisk bro svømmer to svaner, marihøner kravler i forgrunnen, her og der gjør andre kvinner yogaøvelser. Karakterene virker karikert tilfredse, totalt zen-ed out.

Mens satire er tydelige virkemidler i disse arbeidene, har Anna Gruneau laget en mer alvorspreget video. I Jag har gjort bort mig ringer en ung kvinne rundt for å søke råd og trøst etter at å ha sendt flere uheldige tekstmeldinger i fylla. Hun er redd for å miste jobben. Etter hvert viser det seg imidlertid at sjefen tidligere har sendt henne seksuelt ladede meldinger. Arbeidet diskuterer ulike forventinger til kjønn og sømmelighet, over dvelende tagninger av dyner og sokker. En lignende tristesse kan spores i Samuel Brzeskis flerkanals videoinstallasjon Freshly Cut Glass. På skjermene ser vi et grått og nitrist bylandskap, et fjell i snøvær og et animert dikt hvor jeget beskriver press knyttet til økonomi, tilspisset konkurranse og sykdom. Både Gruneau og Brzeski tar for seg et arbeidsliv preget av usikkerhet og utnyttelse. Vel og bra, men arbeidene preges av en litt klein selvmedlidenhet. Individet fremstilles som ute av stand til politisk handling, henvist til å klage sin nød.

Dafna Staretz’ malerier har en mer kritisk og postkolonial brodd enn man finner i den individfokuserte fortellingen hos overnevnte kunstnere. Bildene er malt med mengder av vannfarger som får papiret til å krølle seg. The Final Dissolution er et kaotisk jungellandskap i intense neonfarger. Blant et villniss av blader og planter har insekter og dyr samleie, trær bukter seg fremover og later til å dra jungelen til side, som et slør, for å avdekke en neoklassisk bygning i øvre del av maleriet. En marmorløve har forvillet seg ut blant trærne, mens bygningens strenge arkitektoniske struktur siver ut i landskapet og strukturerer bildeflaten i en rekke av vertikale felter. Parodierer Staretz vestens eksotifiserende fremstilling av jungelen?

Masoud Alirezas 13000 Sheets of Paper er en sylinderformet tank som henger fra taket og lekker vanndråper på en stabel papirark. Dråpene som graver seg sakte, men ubønnhørlig gjennom papiret, varsler et ustoppelig forfall. Halvparten av papirene har allerede sklidd utover gulvet; resten står oppreist i en ramme av metall som er i ferd med å ruste. Vann har også trengt inn i Anita Rufus Pamers barokke draperinger av silkestoffer bak glass og rammer i metall og kobber. Lille Lungegårdsvann består av silke i gyllengrønt, gull og lilla. Fuktigheten skaper kondens og aksentuerer silkens bretter og folder slik at stoffet ligner bregner og bladverk. I over- og underkant tyter silken ut, her og der knudret sammen av smeltet plast. Rammen rundt har begynt å korrodere og låner bildet et skjørt, skadet uttrykk. På utsiden av Kunsthallen henger maleriet Berørt som nærmer seg en kubistisk fremstilling av et lite bål, eksponert for vind og regn. Bildene minner om menneskenes forgjengelighet, og i likhet med Alireza har Rufus Pamer overlatt fullførelsen av verkene til naturkreftene.

Naturens revansje er tema i Hanne Maren Meldahls industrielt produserte iglo SPACESHIP OBLIVION. Overforbruk, banalisering og villig ignoranse av menneskeskapte klimaendringer får her en satirisk spin. Inne i igloen sitter en ansamling utstoppede skogsdyr omgitt av keramiske sopper. De later til å holde et slags rådsmøte. Utenfor står et skilt med oppfordringen «Buy more»; det er antagelig denne konsumtrusselen møtet dreier seg om. Hva dyrene planlegger avsløres ikke, men Anniken Jøsok Hessens videoprojeksjon av majestetiske bølger i etasjen under, tillegger naturen en urovekkende agens. Arbeidet har den kryptiske tittelen I stare more at my Samsung, og jo mer jeg stirrer på projeksjonen foran meg, jo mer løser den seg opp. Til slutt ser jeg ikke havet for bølger og sjøsprøyt, isteden driver konturer av mennesker og ansikter over forhengets finmaskede tekstur.

Det overrasker at utstillingen har så få verk som tar for seg spørsmål om representasjon og identitetspolitikk, all den tid disse temaene har vært dominerende i kunstfeltet det siste året, både her hjemme og ute. Men fraværet av denne kunstens ofte pripne vesen er egentlig ikke noe savn. Noen av kunstnerne tar opp relaterte problemstillinger på mer indirekte vis, for eksempel gjennom å behandle en plante som et likeverdig individ. Andre igjen tenderer mot en mer selvsentrert verdensanskuelse. Samtidig får naturens kraftfulle tilbakekomst i mange av arbeidene, individet til å virke forsvinnende lite.