Fotografiene fra Eva LeWitts lekre separatutstilling på VI, VII ligner noe man kunne kommet over i et interiørmagasin. VI, VII er vel det Oslo-galleriet som de senere årene mest iherdig har dyrket et slags design-etos, en samtidig cerebral og dekorativ formalisme med fokus på taktile detaljer, der man – satt på spissen – kan bli i tvil om man befinner seg i et galleri eller har gått inn i en avantgarde møbelbutikk som vier hele butikklokalet til en demonstrasjon av, la oss si, et nytt, fleksibelt dusjforhengsystem.
LeWitts utstilling består av tretten enkeltverk montert sammen til en slags gardin som brer seg langs tre av galleriets vegger. Ulikt fargede stropper i lateks henger i løkker fra noen kuber som er montert i en tett rekke oppunder taket. Løkkene er gruppert etter farge, og løkkegruppenes nedre kant er buet så de ligner smilemunner. Inne i løkkene ligger små sylindre støpt i polyuretanskum – et hardt og lett materiale som er mye brukt til isolasjon – også de sortert i grupper med lik farge.
Jeg tror det er den infantile munterheten som oppstår av smilemunn-borden i kombinasjon med den nesten spraglete fargevariasjonen, som gjør at utstillingen kommer meg i møte på samme friksjonsfrie frekvens som et møbel eller en dekorasjon.
Studerer man de håndgjorte polyuretan-sylindrene på nært hold ser man at de er ujevne i fargen og fulle av porer; på noen har biter av det herdede skummet flasset av og etterlatt hakk og fordypninger. Lateksbåndene er også merkelig levende og skjøre, selv om de er industrielt fremstilt, og tydeligvis helt avhengige av skumvektene for å holde på den elegante løkkeformen. LeWitts gardiner kombinerer fotovennlig visualitet med materielle egenskaper man kun kan sette pris på på få centimeters avstand, og egentlig bare om man i tillegg får lov til å pirke borti lateksen og veie skumstøpene i hånden.
Men LeWitt er en estetisk ekvilibrist: hun temmer det intime og oppstemte med noe mer kjølig og utpreget systemisk: stroppene bærer skumplasten og skumplasten forhindrer stroppene fra å krølle seg sammen, de er gjensidig avhengige, funksjonelle komponenter. Opplegget består av justerbare moduler og kan således tilpasses ethvert romlig krav.
Et bud om å være fleksibel og imøtekommende har spist seg inn i verkets DNA. Tankene går til Standard-kunstneren Chadwick Rantanens regulerbare aluminiumsrør med en tennisball i begge ender, et objekt utviklet med sikte på å skape minst mulig utfordringer ved installering og transport. Selv om det ikke er i form av en meta-vits, flørter LeWitt òg med ambisjonen om en optimal fit med visningsapparatet.
