Mer enn ved ordinære galleribesøk opplever jeg at å se performance vekker en bevissthet om min egen kropp og sinnstilstand. Å betrakte en performance innebærer ofte å se andres kropper utføre handlinger eller bevegelser, være tilstede, sanse og undre i det såkalte «nuet». Hos meg fører det gjerne til at jeg filtrerer det utøverne framfører gjennom mine egne kroppslige bevissthetsparametere. Disse er, idet jeg overværer fransk-britiske Paul Mahekes performance The Origin of Death på Astrup Fearnley Museet: trøtt, svett, småbarnsmor.
Det førstnevnte – trøttheten – viser seg å ikke være et altfor dårlig utgangspunkt for å se franskfødte Mahekes Oslo-variant av performancen, som tidligere er blitt vist ved blant annet ærverdige Rudolfinum i Praha. Det er et søvnig sentiment i det som utspiller seg på den lille plassen foran trappene overfor museumsinngangen, som for tilfellet agerer tribune.
Maheke har rigget opp en enkel scenografi denne varme junikvelden, hovedsakelig bestående av høyttalere, et mikrofonstativ og et notestativ. Performancen åpner med at kveldens tre utøvere kommer opp trappene til venstre for «scenen»: trompetisten Adrian Barstad Andresen foran, Paul Maheke i midten og musikeren Ndobo-emma bakerst. Barstad Andresen, i sokkelesten og nøytrale klær, spiller en sørgmodig og dratt melodi på et bukkehorn. Maheke er kledd i shorts, hettegenser og joggesko. Fjeset er dekket av en maske, som han etter kort tid drar av seg og forkaster.
De neste drøye tre kvarterene forløper som en dempet musikal, der det veksles mellom sang – hovedsakelig utført av den oppfinnsomme vokalen til Ndobo-emma – og opplesning av tekst. Barstad Andresen fargelegger det hele med det nevnte bukkehornet, som må sies å tappe inn på en slags urtone, samt en trompet utstyrt med en dempeinnretning som gjør lyden mer kompleks og metallisk.
Maheke leser for det meste fra et ark, enten stående stille ved notestativet, eller gående rundt. Ved et par anledninger bryter han også ut i dans, og disse få minuttene med bevegelser kunne gjerne ha vart lenger for min del. Der det tidvis er litt vanskelig for meg å følge teksten (trøtt, svett, småbarnsmor), gir Mahekes innskutte bevegelsessekvenser mening i sin ordløshet og jeg vil at de skal fortsette.
Tematisk kretser Mahekes tekster rundt hvile, døden, frykt og det å endre form fra en ting til noe annet. Flere opptrer som sagn, og månen er en gjentagende karakter. Den blir et symbol på det å gjenoppstå fra de døde, der den går fra nærmest usynlig nymåne til fullmåne. Noen av tekstene gjenkjenner jeg fra Mahekes Instagram, en av dem kommer nærmere inn på følelsen av å være marginalisert, samtidig som den leverer noe som oppleves som performancens hovedpåstand: Death is everywhere: in the way we walk, in the way we move, in the way we coexist.
Likevel oppleves ikke «døden» i performancen som nært forestående eller truende. Til det er tempoet for langsomt. Verket oppleves mer som et sakte sveip, mer lik – hvis du er av de heldige – døden selv. Mahekes død framstår mest som et bilde på annerledeshet. Denne refleksjonen er plassert ut midt i livet og byens larm presser på fra utsiden. En dump bass fra et av Tjuvholmens utesteder truer med å stjele betrakternes oppmerksomhet, noen barn fisker krabber på brygga langs museet, en servicebil i bakgrunnen freser mot museumsinngangen, men blir bedt om å snu, noe den gjør i et heidundrende tempo, bare for å bli erstattet av en kvinne i flip-flops som trasker forbi med en enorm, gjennomsiktig sekk med flasker. De uvitende bikarakterene innlemmes i Mahekes epos om å gli ut av verden, noe som for meg gir performancen en nerve.
Tjuvholmen oppleves som et vanlig – om enn noe prangende– offentlig rom, men hele området er i privat eie. Og selv om Mahekes valg av lokasjon sikkert har noen praktiske årsaker, trigger performancens tematikk opp mot det omkringliggende, kapitalistiske landskapet spørsmålet: Hvem eier døden? I vår tid er det aktuelt å tenke på hva som skjer med våre digitale spor etter at vi er borte, fortsetter teknologigigantene å tjene penger på oss, da? Under performancen brer uansett skyggen seg fra den ene siden av trappene vi sitter på og over hele plassen. Det blir stående som en metafor for mørket som tross alt kommer til å utkonkurrere lyset for oss alle en dag.
