McChicken

I helgen gjestet Malcolm McLaren Oslo der han blant annet hadde performance på Parkteateret.

I helgen gjestet Malcolm McLaren Oslo der han blant annet hadde performance på Parkteateret. Den aldrende punk-impressarioen forarger fremdeles, men med et annet fortegn enn før.

Malcolm McLaren skulle plutselig komme til byen, til en designfestival, som erstatter for en eller annen gubbe som ikke kunne komme sånn i siste øyeblikk. Vi snakker om den samme McLaren som lagde barneporno til coveret til Bow wow wow, dro the Rock Steady Crew og Afrika Bambaataa ut av jungelen i Bronx og inn på hitlistene, lagde verdens første skrætsje-hit, senere plagiatert av Eminem i Whithout Me etc. Malcolm vil nok likevel bli best husket for å være manager for Sex Pistols, men var det noe denne kvelden var langt unna, så var det punk.

Jeg tror på DIY like mye som hvem som helst andre i universet, men hva er det egentlig Malocolm har gjort selv noen gang? Det er som formidler, knutepunkt og idéfabrikk for andres gjøren han har gjort det sterkest. Men i en form for paranoid selvsentrering har han på nytt og på nytt gjenfortalt sine bragder, noen få geniale ideer fra mange år tilbake: Han fant egenhendig opp punk. Han alene oppdaget Hip-Hop. Han fant opp World Music, og han og bare han som lagde mash up før Mashup. Etter hvert som genialiteten hans har tapt seg med årene har selvforherligelsen og en sjeldent god evne til å putte seg selv inn i det til en hver tid hippe og kule, og skryte seg inn i selv i beste sirkler klart å holde ham varm. Det er blitt færre og færre nye skrik og mer og mer ull.

Onkel skrytende Mc

Jeg ville aller helst ha vært på McLarens foredrag som ble holdt samme dagen, men arrangørene tok 850 kroner for kosestunden med onkel skrytende Mc. Ingen fra pressen fikk gratis plasser, og ingen skulle komme til punkfrelsen uten å betale en solid avlat. Men for bare en kvart tusenlapp kom jeg inn på det som ble beskrevet som en «performance» og et «DJ-set» i diverse mottatt reklame.

Før opptredenen gikk jeg en tur forbi Parkteatret. Noe stort var i gjære, en mann i drageskjorte og kortklipt hockey stod i porten inn til konsertstedet og snakket i mobilen. Han snakket og snakket. Slik som man gjør hvis man vil poengtere at man venter på noen. Jeg gjetta, ganske korrekt viste det seg, at mannen i drageskjorta var en av arrangørene. For da jeg endelig fikk somlet meg til stedet etter en usedvanlig kjapp flaske vin, sto drageskjorta i døra.

Og tror du ikke at han stod der for å slippe inn folk gratis? Så fremt ikke alkoholen lurte meg så var det da virkelig det han gjorde? Presse skulle ikke slippes inn gratis denne kvelden, men fra mitt ståsted tre meter unna døra så det ut til å ha vært håndskrevne lister. Og et familietreff for bimbo på glattisen ble da også vinket rett gjennom, forbi køen og tilsynelatende uten billetter, like foran øynene mine. Så fremt det ikke var den stigende rusen som lurte meg. Irritert ble jeg ihvertfall.

Se der danser bestefar

Etter en del venting kommer McLaren på scena et kvarter over midnatt. Han er kledd i grå og beige klær, kroppen ser ut som en stor D i profil, innesperret i klærne. Fingrene hans fikler manisk i hverandre. Han snakker i et messende feminint stemmeleie, ikke ulikt en bingovert på en homsefest. Han ser ut til å kjede seg storartet.

Publikum lar seg ikke affisere av at kveldens 250-kroners attraksjon har entret scenen, de snakker ivrig og høyt. Og tilsynelatende er alle kledd i grått, og de fordeler seg til stor del mellom de to klisjetypene av grafiske designere: De diskret smakfulle, med ett villt innslag (ville briller, store ørepynter, merkelig hår eller crazy sko). Og de nerdete i stygge klær. I tillegg til designmenneskene dukker det opp en og annen rocker som har tatt seg råd til arrangementet. Oppmøtet var dårlig, forsamlingen var gjennomsiktig.

McLaren lar seg ikke affisere av publikum. For oss er vi maur som knaser nede ved føttene hans, og ikke før en publikummer roper «dette er rippåff» ser han ut til å reagere. Han oppfører seg på scena som om han går tungt på piller. Og det hele er fulgt av et lysbildeshow pr. prosjektor, styrt av to som ikke har peiling. En serie bilder av Malcolm fra 30 år homper randomly i loop på lerretet, uten noen sammenheng med det McLaren måtte ha av budskap. Og innimellom stopper lysbildefremvisningen med svart skjerm med tekst på svensk om at en må trykke play for å jævelskapen i gang i gjen. Og igjen kommer de samme bildene, og de går og går, med unntak av under videovisningene.

McChicken

For halve kvelden besto av visning av videoer, hver og en etter en understatement-presentasjon av McLaren. Sagt delvis på innpust, delvis artikulert i form av dype gjesp nevner han Sex Pistols, skumle turer i Bronx, der han som god kolonialist tok med seg bytte i form av hip-hop og kredibilitet. Han gjentar kunstskolebakgrunnen sin, hvordan han skulle lære å bli en flamboyant feiler, en som mislykkes glitrende. Han snakker om motkulturer og inspirasjonen fra situasjonistene. Han viser bilder fra platecovre han har hatt en finger med i spillet på, og han viser i hundre eksempler hvordan han har brutt med forventninger og normer, og hvordan han lagde skandale. Og han namedropper skamløst: Viv Westwood, Sid Vicious, Steven Spielberg, Quentin Tarantino.

Problemet er at alle menneskene han snakker om fremstilles som folk som har hatt gleden av å møte ham. Folk som har fått lov til å skinne et lite sekund. For i foredraget er det Malcolm som er sola i popens kulturhistorie, mens alle andre er bare satelitter som henter lys fra McLarens enestående karriere. Selvskrytet er først pinlig, så tidtværende. Og publikum kjeder seg og går. Først forsvinner bertene. Så designmenneskene. Til slutt står det noen rockere og nerder og særlig interesserte igjen. McLaren merker nok at pubikum ikke føler de får det de ville ha, så i et desperat forsøk på å vinne tilbake respekten som rebell tenner han seg en sigarett på scena, og røyker med store fakter. Men publikum hverken fenges eller fanges, og den eneste som danser er mannen i drageskjorta.

Å piske en død hest

På veien til Parkteatret denne kvelden, da jeg passerte mannen i drageskjorta første gangen, møtte jeg min pønkekompis Eddy. Han sa omtrent ordrett: «Mannen er ikke så rent lite frekk, han “fant opp pønken”? En diger sosial bevegelse skal han liksom trademarke? Har du hørt at han skal opptre for investoren Christen Sveaas eller? Ikke så veldig pønk spørru meg». McLaren er selve definisjonen på en rebell som har blitt tatt opp i det gode selskap, på heterodox som blir orthodox, på en som har kjørt seg bort i løpet av klassereisa. Det er et tankekors at de som McLaren virket som organisator og inspirator for i hin hårde dage, kunststudenter og arbeiderklasseungdommer, aldri ville hatt råd til å besøke hans arrangementer denne dagen. McLaren er blitt antitesen av pønk. Der McLaren tidligere lagde cash from chaos, inspirert av situasjonistene lagde han ekstreme situasjoner for å vekke opp samfunnet, er i dag McLarens strategi i dag å kjede folk til søvn.

I et svakt øyeblikk går jeg opp på scena, rett etter at showet er avsluttet. Jeg vil bare hilse på ham, før noen skyter ham i medynk, slik de gjør med skadde hester. Jeg hilser på ham, han responderer med et digert gjesp.

Malcolm MCLaren, Performance, Parkteatret, Oslo 11.05.07

Læserindlæg