Tyler Green. – noen tanker om dette, men først en liten lenke:
atomic monster er en deltaker på 60-second-stories som går ut på å fortelle en historie med kamera i løpet av 60-sekunder. Det er ikke veldig mange innlegg og i løpet av en kort halvtime kan man få sett alle bidragene.
Litt mer om ting jeg ikke selv skriver (har jeg egentlig produsert noe som helst i denne bloggen som er leserverdig – jeg vet ikke, tror heller ikke at jeg har mange så lesere) – men det er morsomt.
Tyler Green har et veldig godt poeng når han sier at det har aldri vært en golden age for kunstkritikk (se punkt nr. 1 helt nederst). Selvfølgelig kan det hende at det var en tid når kunstkritikerne hadde mer makt enn i dag, men har kritikere noen gang kunnet stenge utstillinger og ødelagt kunstnere og deres karrierer – og om så, er det da en bra ting?
Ellers peker tyler green på noen gode blogger (grammar police og Modern Kicks) og artikler som de har publisert om kunstkritikk (who cares who killed the art critic? og The Critic Is a Lonely Hunter).
Det hele startet med denne artikkelen i Los Angeles Times Calendar som kort fortalt sier at kunstkritikkens problem er en del av mer overgripende strukturelle problemer (blogger som tar over for kritikk i trykt presse, trykt presse som mister troverighet etc.) – den avsluttes forøvrig med en imponerende rekke av sitater.
grammar police skriver litt om danto, litt om kuspit og mener det finnes mye sterk kunstkritikk og tekster om kunst generelt på nettet (kan noen fortelle meg hvor det finnes så mye – og gjerne utenfor USA). Det er ikke noen som helst i norge og jeg har egentlig ikke truffet på noen i det hele tatt i europa – ikke det at jeg har vrengt på hver eneste stein (enda), men noen har jeg kikket under og for å være ærlig virker det som om det ikke er så mye å lese og for det andre er det som er tilgjengelig ikke er så bra.
David Hickey – forfatteren av Air Guitar: Essays on Art & Democracy er både ikke enig og enig; blogger er ikke et problem – men likevel: “Being an art critic was one of those jobs like nighttime disk jockey or sewing machine repairman: It was a one- or two-generation job.”
Begge to bloggene har generert en del meninger og diskusjon. Poenget er vel heller å diskutere hva som egentlig er grunnen til at diskusjonen har gått fra en diskusjon om kuratorer og hvor mye makt de har, til kunstkritikeren og hvorfor denne figuren ikke har noe makt?
bilde er tatt fra http://www.mckellen.com/stage/00087b.htm
