«Kunst er en bønn», tenkte Jannik Abel under sitt besøk på Vestbredden i februar i år, som del av en delegasjon norske kunstnere og kulturarbeidere, hvor hun/han/hen møtte palestinere som fortalte om en hverdag preget av det spissede forholdet til en stadig mer drakonisk okkupasjonsmakt. Den fotospekkede rapporten derfra, hvor Abel blant annet skildrer kulturens og ytringsfrihetens kår i det palestinske samfunnet og bedyrer kunstnerens rolle som sannhetsvitne, var årets mest leste sak.
Nicholas Norton var ikke videre imponert over utstillingen med rapperen Arif på Munchmuseet i Oslo. Og like dårlig likte han den nye utstillingen i det såkalte søylerommet på Nasjonalmuseet, den lille oasen/svulsten inne i vårt største museum hvor filantropene og skatteflyktningene i den famøse Fredriksen-familien regjerer. I denne mye leste kommentaren tolker han begge utstillingene som symptomer på at museenes desperate forsøk på å kapre oppmerksomhet, trumfer fokuset på kvalitet og innhold.
Blant fjorårets mest imøtesette begivenheter i norsk kunstliv var nyåpningen av Sørlandets kunstmuseum, nå Kunstsilo, i Kristiansand. Museet huser bysbarn og oljefondsjef Nicolai Tangens egen kunstsamling, og åpningsutstillingen var, ifølge Kunstkritikk-utsending Andreas Breivik, «fullstendig Tangen-show». Breivik mener museet snarere ligner et retningsløst spleiselag av offentlig og privat kapital som kurtiserer et «bemidlet, alderstegent publikum», mest opptatt av å innta sjøutsikten omgitt av ubehandlede trepaneler i den loungeaktige panoramabaren i museets toppetasje, enn det kunstneriske «kraftsentrumet» de tar sikte på å være.
«Hvorfor legge ned en innsats i tolkningsarbeid hvis man i stedet kan fortelle en sterk historie?» spør Nicholas Norton i denne kommentaren, hvor han med utgangspunkt i blant annet NRK-serien Kunstnerliv og en rekke norske samtidskunstnere, diskuterer årsakene til at kunstnerens biografi har blitt en så viktig ressurs i produksjonen og formidlingen av samtidskunsten i senere år. Svaret han gir, med støtte i den amerikanske teoretikeren Anna Kornbluh, er at umiddelbarhet har seilt opp som suveren betingelse for omgangen vår med kunst.
Det gikk et lys opp for meg da jeg var og så utstillingen til Ida Ekblad på Peder Lund før sommeren: Vel så mye som at maleriet er lett å dra kjensel på og å frakte rundt på messer, skyldes mediets seiglivethet den unike materielle følsomheten, eller inntrykksvarheten, det kan skilte med. Og få gjør like god bruk av den som Ekblad.
Haugar kunstmuseums sommerutstilling Arbeidstittel: The Workers var den første utstillingen jeg hadde sett på en god stund som kjentes som den tok en reell risiko med sitt harselas over «den nye museumsvirkeligheten». Og den ga et «tiltrengt innblikk i det vi kunne kalle faglighetens dypereliggende motivasjonsstruktur, hvordan den er betinget av lystdrevet produksjon og et behov for å skape for likesinnede».
Lager utstilling med kybernetiker Warren Brodey
Psykiater og kybernetiker Warren Brodey mente teknologien må ta utgangspunkt i den menneskelige erfaringen og hjelpe oss å utforske miljøet vårt på kreative og skapende måter, heller enn å avsondre oss fra det. Svært mange virker å ha satt pris på utstillingen med Brodey på Guttormsgaards arkiv i fjor vår. Derfor overrasker det heller ikke at Live Drønens intervju med kuratorene Karin Nygård og Ellef Prestsæter rager høyt i leserstatistikken.
Går det slik Møller Eiendom ønsker, innvier den svenskfødte museumskjeden Fotografiska snart en filial i det historiske Deichman-bygget som tidligere huset Oslos hovedbibliotek – nå sexy omdøpt til Fotohuset Deich. Som det fremgår av denne kommentaren, er jeg ikke solgt på at dette er noe å juble for – med mindre du deler Fotografiska-eier Yoram Roths visjon om at fremtidens museum bør ta mål av seg om å være en hyperkommersiell miks av utested og fotobutikk.
Veneziabiennalens skjøting av kunstnerskap og nasjonalstater er problematisk, mener ansvarlig redaktør Mariann Enge, som i denne kritikken understreker viktigheten av å ha et kritisk blikk på biennalens «iboende nasjonalisme». Hun finner imidlertid et håp både i den – rett nok i mange tilfeller ganske overfladiske – opptattheten av avkolonisering som preger flere av paviljongene, og i at begivenheten også fungerer som et møtested for alternative krefter utenfor det offisielle programmet.
I starten av juni inviterte Kunst i offentlige rom (KORO) til presentasjon av de ti skisseforslagene som var valgt ut til å være med videre i prosessen mot etableringen av et permanent minnested etter 22. juli-terroren i regjeringskvartalet. Etter å ha bivånet opptoget av sirkelformer, fuglesymboler, lys, vegetasjon, steder å sitte og arkitektoniske strukturer som gir ly, som denne presentasjonen bød på, satt Mariann Enge igjen med flere spørsmål, blant annet om hvordan minnestedet etter 22. juli også kan være et sted for internasjonal solidaritet.
