Disney er en av jordklodens mest gjenkjente merkevarer. Uavhengig av om man vrenger litt på et av motivene deres, vil en kunstner uungåelig dra nytte av den samme umiddelbare identifikasjonen Disney selv tjener på i møte med kunde eller publikum. New York- og Berlin-baserte Eliza Douglas viser sin første soloutstilling i Skandinavia på galleriet VI, VII i Operagata i Oslo. Som i lignende maleriutstillinger av kunstneren, er motivene basert på T-skjorte-trykk som er skrukket til og avfotografert. Tidligere har Douglas hentet inn emner fra blant annet anime og tilsynelatende heavy- og black-metal-merchandise, buk i buk med Y2K-estetikken som preger moteindustrien for øyeblikket. I utstillingen The Whitney Biennial er lånene begrenset til bilder av Donald, Pluto, Mikke, Langbein og Minni, alle verk er utitulerte og datert til 2022. Maleriene henger over vinyltrykk fra tak til gulv av utstillingsrommene og utsikten til The Whitney Museum of American (de mener USA) Art i New York City.
Hva billedkunst om annen visuell kultur angår, ville en referanse i europeisk sammenheng kunne være luxemburgske Michel Majerus (1967-2002). Majerus brukte blant annet design fra anime, videospill og reklame i storskalamaleri. Et nord-amerikansk og ekstremt motstykke er Jeff Koons, med hans idéforlatte, men svært innbringende insistering på hvit kitsch som «underrepresentert» i kunstinstitusjonen, og hordene av kunstnere som følger Koons eksempel, stort sett med lavere produksjonsbudsjett.
Douglas er en av svært mange som har benyttet såkalt Dafen-maleri. Dafen er en kinesisk by hvis økonomi i stor grad består i at dyktige håndverkere utvirker maleri etter skisser fra kommersielle kunder som hotell, cruiseskip og fornøyelsesparker, og vestlige kunstnere som ikke har tid – eller evne – til å male bildene de ønsker å stille ut. Maleriene i The Whitney Biennial er derimot laget av Douglas egne studioassistenter, som er basert i Kina. Douglas’ tilnærming til maleri må sies å være konseptuell. I likhet med maleri må konsepter tilvirkes. De må lages for å eksistere. Konsepter er lettbedervelige ting, som ikke har videre lang holdbarhetstid fra de utformes og sirkuleres, før de alminneliggjøres, til de framstår som stivnede maler for trygg reproduksjon.
The Whitney Biennial på VI, VII er en svært fotogen utstilling, som nok er tiltenkt digital sirkulasjon mer enn nærstudier i galleriet, både med tanke på motivvalg, utstillingsdesign og tittel. Det er et stykke fra Meatpacking District til Bjørvika, og det er formodentlig denne avstanden Douglas spiller på i sin utstillingstittel The Whitney Biennial, som henviser til Whitney-museets massemønstring av «emergers». Det å innskrive seg selv i kanon eller karrieresikrende institusjoner ved hjelp av vitsete grep er for en egen sjanger å regne i vestlig samtidskunst. I tidligere maleriutstillinger har Douglas lekt lignende spill som på VI, VII, blant annet ved å bruke tilsvarende vinylgardiner, men med manipulerte installasjonsbilder fra en utstilling hun deltok på ved Palais de Tokyo i Paris, rensket for alle andre verk enn Douglas’ egne.
Kunstneren har i intervju med blant andre Artnet, en nettside hvor en kan kjøpe, selge og se på samtidskunst, nevnt at hun kjente på utenforskap da hun forsøkte å slå gjennom som kunstner i hjembyen New York. Siden har Douglas blitt en av hennes partner, den tyske kometkarriere-kunstneren Anne Imhofs samarbeidspartnere. Under en av Imhofs gesamtperformancer Nature Morte, vist på Palais de Tokyo i 2021, var Douglas en sentral utøver som blant annet sa «I am an animal, and I will always be displaced until I die» på et tidlig tidspunkt i forløpet. Man lurer likevel på om det ikke er andre menneskedyrkropper som er mer stemoderlig behandlet enn kunstnerens med Palais de Tokyo som arbeidsplass.
At Whitney-museet som institusjon har meritterende- og ekskluderende makt er åpenbart, og et underlig pek når det kommer fra Douglas, som de siste årene har seilt opp som gallionsfigur for repressiv toleranse i inn-institusjoner i USA og vest-Europa. Det mest interessante ved The Whitney Biennial i det goldeste Oslo er hvordan utstillingen tilsynelatende er løsrevet fra både gallerirommet og dets adresse, og fungerer på frifot gjennom den digitale reproduksjonen av verkene som foregår uten at kunstneren behøver å arbeide for den.
Artikkelen ble endret 30. mars kl. 17.16.
