Avhengighetsproblemer har det med å sentreres i enkeltpersonen, heller enn i systemet denne er svøpt i. Så lenge den løsslupne innholdsprodusenten kommer tilbake på nett, kan omgivelsene forbli ulne – med mindre de kommer til syne i form av behandlingstilbudet. Avstanden i vilkårene for behandling av avhengighetsproblemer er klinkende klar i Rob Kuliseks nye utstilling Meg at Paracelsus på VI, VII i Oslo, der influenseren Meg Superstar Princess (Yates) sendes – med montasjens hjelp – for å hjemsøke et luksusrehab i Sveits.
Kulisek er en amerikansk fotograf med tilholdssted i det elektriske «mellom» New York og Paris. Han lager bildeserier for alt fra moteblader til Texte zur Kunst, har jobbet med Dora Budor for den 9. Berlinbiennalen kuratert av DIS og har et pågående samarbeid med den tyske kunstneren David Lieske. Pride rave (part I) høsten 2021 på VI, VII var hans første soloutstilling. Der foldet han ut, i store formater, et lockdownrave i Berlin. Kulisek dokumenterte den nomadiske festen og deltakernes omgang med byens insider og utsider: bygninger, parker, atelierer. Bildene var blurry og intime – de minnet om en striglet versjon av Maria Pasenau fra den tiden hun gikk i dybden av ungdomskulturen som sett i egen vennekrets, og traff et begjær etter flyktig nærhet som preget ettersjokket av de globale smitteverntiltakene.
Fotografiene i pride rave (part 1) kom fra en reportasje på oppdrag fra den tyske avleggeren til Andy Warhols kulturmagasin Interview. At de senere befinner seg i et galleri som selvstendig utstilling tydeliggjør krysningen mellom visuell kunst og motebransjen. Med de første tjue årene av 2000-tallet i minnet, der informasjonsflytens intensitet flyttet uttrykksformer nærmere hverandre, kjennes det i verste fall tidsriktig. Det motenære i samtidskunsten ligner noen ganger en søken etter puls. Å hente inn estetikken fra sosiale medier og profiler av ulike slag likeså.
Yates er en noenogtjueåring fra New York som har slått seg opp på Instagram som et slags fest- og moteikon, som har blogget om avhengighetsproblemer i et bekjennende toneleie. Utstillingen Meg at the Paracelsus består av en serie fotocollager der bilder av Yates med mørksminkede øyne i ulike positurer og i ulike kostymer og grader av påkleddhet, er overlagret portrettfoto av ansatte ved nevnte sveitsiske institusjon. Kuliseks bilder er rammet inn og henger like ryddig på rad som portrettene av ansatte på nettsiden til Paracelcus – dette resortaktige rehabiliteringsstedet der de bare behandler én om gangen, med ikke mindre enn femten ansatte og en holistisk tilnærming som lover å se den som søker seg dit «som et menneske».
Kulisek har arbeidet frem et fiktivt møte mellom rehabiliteringssenterets kliniske orden og en kaosoperatør. Resultatet blir tøysete, hjemsøkt og visuelt fengende med mangedoblinger av øyne og underlige manifestasjoner av kroppslige mutasjoner. Tennene til Meg setter seg sultent i øyehulen under brillene til institusjonens medisinske leder. Megs blottede brystet overlapper med kinnet og nesebenet til stedets kliniske koordinator mens hodet hennes blir en utvekst. Over de tretten fotografiene, hvis titler er Meg at Paracelsus modifisert med en parentes som nevner yrkestittelen til den ansatte, inntar Meg ulike positurer, men alltid i tråd med sin ekshibisjonistiske persona. Lest som en fortelling om et behandlingsforløp er ingen dypere endring synlig. Enten preller behandlingen av, eller så er ikke forandringen av enkeltpersonen poenget.
Jeg tar meg i å tenke på Martha Roslers The Bowery in two inadequate descriptive systems (1974-75), der fotografier av bygninger i Bowery-strøket i New York settes sammen med beskrivelser av påvirkede tilstander . Mangelen i beskrivelsessystemene hun plasserer byområdet under – kjent for å være like deler bohemsk og prekært – sammen med glippingen i kombinasjonen av fotografi og skrivemaskintekst, peker til systemene individene inngår i, heller enn til den enkelte, som avhengighetens kilde. Men vi lever i en annen tid, og når avhengighet skal beskrives, kommer vi ikke utenom telefonskjermen, et sambandsledd som er like deler speil og interaksjonsflate.
Bekjennelsene på nettet sorteres av skjulte mekanismer. På en sammenkomst nylig snakket vi om spøkelseshistorier, og en ekspert på feltet nevnte et nytt element som har kommet til i sjangeren: algoritmen som en ukjent kraft som leder og forleder brukeren. Frykten her er knyttet til det å fanges i en dårlig algoritme, som stadig viser deg ting du ikke burde ville se. Skjebnen ligner den til folk som deler egen misære og føyes sammen med likesinnede til fellesskap som gjensidig inspirerer hverandre til ekstreme handlinger. Kulisek krysser det tillitvekkende ansattportrettet med det utleverende selvportrettet. De to fremstillingsformene er motstridende, men hjemsøkes av samme tro på enkeltpersonens betydning – og peker dystert til sykluser av forsterkning heller enn helbred.
