I Jennie Hagevik Bringakers utstilling Lay Me Low på Nitja senter for samtidskunst i Lillestrøm, inngår et maleri av en gjeng stirrende skrømt og en rosa skikkelse som står klar til å åpne ei kvinne med kniv. Kvinna ligger på et rødt laken med håret over ansiktet, kroppen er gul og grønn, uten liv. Ved siden av, på et lite bord med rød duk, står en tom asjett med bestikk, ventende på et måltid. Maleriet hører til i en serie på tre utført i gouache. De to andre er noe mindre og forestiller en skikkelse som graver i bakken under trær med blå greiner som ligner hender og en smilende karakter som gollumsk knuger en klump til brystet.
Mens skrømtene i det første bildet gjør store øyne over kroppen, med blikket rettet mot navleområdet, preges kroppsholdningen til den hårløse rosa skikkelsen med kniven av ærefrykt. Fordi jeg var på en førvisning av utstillingen, og sitter på informasjon delt av vertskapet på Nitja, vet jeg maleriet baserer seg på et drømmesyn, der Bringaker selv er den som holder kniven, klar til å kutte i moren. Ordet mor er en skifter, og kan peke til mange ting, men viser tydeligst til et slags koblingspunkt mellom generasjoner. Moderdrapet – enten det usynliggjøres som vold i nære relasjoner eller utføres av hjemmeboende sønner på aldrende mødre – tillegges ingen symbolsk dimensjon tilsvarende den farsdrapet har hatt som sivilisasjonsfortelling. Men det er heller ikke utvetydig et drap som beskrives i Bringakers maleri, kanskje heller en disseksjon: rasjonalitetens oppdeling av helheter i mindre biter, for å avdekke det hittil usynlige, nå som avbrutte prosesser.
Reproduksjonsoppgavens underordnede status er ett av kjennetegnene på et patriarkalsk samfunn. Kvinnens reproduksjonsevne er satt under rigid kontroll, og mor-datter-motivet utraderes fra billedverdenen. Poeten Alicia Ostriker spør i essayet A Wild Surmise: Motherhood and Poetry fra 1983, om vi kan forestille oss hva det ville bety å leve i en kultur der fødsel og morskap befestet den samme posisjonen som samleier og romantisk kjærlighet har gjort i litteratur og kunst de siste femhundre årene, eller krigføring siden litteraturhistoriens begynnelse. Ostriker beskriver denne motivtørken som en vekker; vi har vært avspist med en kultur der døden har fått regjere som åsted for erkjennelsen. Ostrikers forestilling rommer en utfordring av den gamle romantiske myten om den ensomme kunstneren i sitt avlukke som, under guddommelig eller beruset inspirasjon, skaper mesterverk, ikke barn. I stedet for et utelukkende «enten-eller», der valget står mellom å få barn eller lage kunst, foreslår Ostriker et kombinerende «og».
Midt i rommet ligger en vridd, uthulet torso med svulmende vulva og knoppede bryster, hodet adskilt både i rom – det befinner seg godt og vel en meter unna – og i materiale: Mens kroppen er av en slags glinsende betong, er hodet skisseaktig knadd sammen av gips, tydelig preget av en arbeidende hånd. Skulpturen antyder en annen slags uthuling enn Niki de Saint Phalles ikoniske utstilling Hon – en katedral på Moderna Museet i Stockholm i 1966, der kvinnekroppen inneholdt både utstillingsplattform, en bar i det ene brystet, kino med mer. Bringakers gråhvite kropp ligger vridd som i spasmer mens hulrommet som avdekkes fra siden – og som relaterer til den mulige disseksjonen i maleriet – speiler hulen med ild i 3D-animasjonen som projiseres mot den ene bakveggen i lokalet (Uten tittel, 2021).
Ilden flakker i huleåpningen, gjenskinnet legger seg over floden og strandkanten i forgrunnen. Der sitter kunstneren selv med ryggen mot tilskuerne og utsikt mot det skogkledde berget med en ragende kattegudinne (hvis små, lakkerte votivfigurer befolker store deler av utstillingen) som holder et sverd høyt, rettet mot himmelen som en stridslysten langfinger. Bringaker spiller på et rørformet blåseinstrument. Om en gjennom lyden av den menneskelige stemme har prøvd å gjøre roboter av ymse slag mer menneskelike, er det hos Bringaker dyresiden av mennesket som får komme til uttrykk. Dype, dirrende toner velter ut i lokalet. Luren skal ha vært budeias instrument, brukt til å skremme rovdyra unna. Her får budeia motsvar i form av to gjennomskinnelige kjerubhoder som blåser i enkle trompeter. Selv flakker Bringaker inn og ut av bildet, silhuetten hennes myldrer brått med små kropper, et slags flak med sirkler på dras over henne, og så er hun borte.
Bringaker virker å sette den kroppslige erfaringen som en betingelse for tenking. Mor-datter-motivet hennes, der datteren har dissekert sin mor for å finne en kjerne, antyder fremmedgjøring fra et verdensbilde der hodet og sinnet kan eksistere adskilt fra reproduksjonen. Lay Me Low, med sine uthulte kvinneformer, hentydninger til sykluser og små og store kattefigurer – som noen ganger ligner dyr, andre ganger gudinner – higer etter et annet sett med verdier å måle individet med enn de den dominerende kulturen tilbyr. Bringakers verdier ligner til forveksling de gamle forskjellsfeministiske, som feirer ulikhetene heller enn å ville utjevne dem.
