Sist helg lanserte Morgenbladet sin liste over det de oppfatter som de 12 viktigste norske kunstverkene siden krigen…
Sist helg lanserte Morgenbladet sin liste over det de oppfatter som de 12 viktigste norske kunstverkene siden krigen. Kulturredaktør i Morgenbladet Lena Lindgren understreket at initiativet ble satt i gang utifra et ønske om debatt. Det var altså egentlig ikke snakk om en kanonisering, men om «et ønske om å få i gang den heftigste krangelen i kunst-Norge på lenge».
Jeg var nok ikke alene om å tenke «Om hva da?», da jeg fikk se den svært så lite kontroversielle listen. Morgenbladets kunstkanon repeterer en offisiell norsk kunsthistorie vi har hørt utrolig mange ganger før, og som i dag er godt etablert helt ned i barneskolen. Så lenge listen bare gjenforteller den norske kunsthistorien slik vi kjenner den fra før, kunne jeg ikke forstå hva vi skulle debattere.
I ukens utgave av Morgenbladet kommer reaksjonene fra fagmiljøet. Kunstkritiker i Aftenposten, Marit Paasche, mener Morgenbladets forsøk på å se på kanonbegrepet fra en alternativ synsvinkel er mislykket og at prosjektet virker marginaliserende for samtidskunsten. Styreleder i UKS Eivind Slettemeås skriver i sin kommentar at kanon kanskje kan brukes som kritikk mot en kulturkonservativ/nyliberal backclash, mens kunsthistoriker Ulla Angkjær Jørgensen mener kanonbegrepet er kjedelig og ubrukelig for å se på kunstverk på en ny måte.
Her er de tilgjengelige lenkene om saken:
En kanon etter Munch
De tolv utvalgte
Opptakten til en motkanon
Hei, og beklager sent svar. Med fare for å gjenta meg selv: Jeg tror ikke at Morgenbladets kunstkanon bidrar til å åpne diskusjonen omkring billedkunst for nye deltagere. En liste på 12 utvalgte norske kunstverk fra de siste 60 år kan aldri skape de nødvendige referansene for å delta i en diskusjon om billedkunsten. Til det er feltet alt for komplekst og tidsspennet for langt. I hele denne perioden har norsk billedkunst på forskjellig vis vært knyttet til en internasjonal kunstvirkelighet som langt på vei har vært styrende for det som har skjedd her hjemme. Det er et faktum at norske billedkunstnere i stor grad har hentet sine inspirasjonskilder utenfor Norge, og de forskjellige kunstnergenerasjonene i Norge har svært sjelden vært i konstruktiv dialog med hverandre. Hvis man ønsker å lage et slags mini-kompendium over norsk kunsthistorie siden krigen er man nødt til å forholde seg til dette. Det gjør ikke Morgenbladets kunstkanon. Ved å la den internasjonale sammenhengen som norsk kunst fungerer i forhold til forbli ”usagt”, står Morgenbladets kanon i fare for å fungere motsatt av intensjonene om åpenhet og generøsitet.
Morgenbladet har de siste årene viet billedkunst stor plass. Det setter jeg og mange andre stor pris på. Jeg mener også at kunststoffet i Morgenbladet ligger på et nivå som er mulig å forholde seg til uten å være ekspert. Her tar avisen tak i aktuelle utstillinger og debatter rundt billedkunsten som er langt mer interessante og informative enn kunstkanonen.
Ja, kritikk av kanon-begrepet er selvfølgelig legitimt, og her takker jeg for inspill, selv om jeg synes du bare påstår at kanon-begrepet passer for et “dannet og ekskluderende selskap”, uten å begrunne det. Noe av poenget med å presentere de tolv verkene som en kanon, har jo være å fornye begrepet (jeg ønsker heller ikke å bruke “dannelse” slik du gjør det, som noe borgerlig og passé. I dag kan man dannes like mye innenfor populærkultur som klassisk).
Selv tror jeg faktisk at Morgenbladets kunstkanon (og jeg mener kanon, ikke best-of liste som deg, rett og slett pga av prosjektets allmenne, brede perspektiv) kan fungere ikke-ekskluderende. Rett og slett fordi den gir alle som vil delta i debatt noen felles referanser. Og fordi den legger åpent fram sine utvalgskriterier. Det er når kriteriene for viktig og godt helst skal være “usagt”, bare for de inneforståtte, at et felt lukker seg og blir ugenerøst.
Jeg klager ikke over hvilken retning diskusjonen har tatt. Det jeg tok fatt i var hvordan den ble satt igang, og hvilke spørsmål den stilte. Hvis ambisjonen var å gjøre det offentlige rommet for kunstsamtale mer folksomt, en ambisjon jeg mer enn gjerne deler, er ikke kanon veien å gå. For meg blir det noe veldig selvhøytidelig å bruke det religiøse kanon-begrepet, når det dere egentlig gjør er å lage en «best of»-liste. Kanon-begrepet passer vel egentlig bedre i et dannet og ekskluderende selskap enn i et forsøk på å skape en allmen diskusjon.
Ja, og denne “noen som kommer på banen” kan jo for eksempel være deg. det er som regel mer produktivt å melde seg inn i en debatt enn å stå utenfor å klage over at den ikke tar den retningen en selv ønsker.
En kommentar til dette mye brukte argumentet “X/Yundervurderer leserne sine, velgerne sine” etc: Kjenner du til de f. eks. tolv viktigste verkene innen arkitektur, scenekunst eller politiske klasiskere for den saks skyld? Det kan jo tenkes du gjøre det; men når jeg tvert imot tror at vi alle – også du- kan lære noe av slike gjennomganger på ulike samfunnsfelt er det ikke fordi jeg undervurderer deg. Morgenbladets kunstkanon har som ambisjon å gjøre det offentlige rommet for kunstsamtale mer folksomt. Denne gangen. Men det betyr ikke at hele vår kunstdekning blir så “allmenn” at Nergaard ikke lenger vil finne noe han kan lære hos oss.
Hei Lena Lindgren
Når det gjelder redelighet: Jeg var på lanseringen av Morgenbladets kunstkanon sist torsdag. Der brukte Sara Sørheim disse ordene når hun introduserte minidebatten mellom Marit Paasche, Trond Berg Eriksen og Hans Jacob Brun. Også etter din presentasjon av kåringen satt jeg igjen med den klare oppfattelsen at her handlet det først og fremst om å sette igang en diskusjon. I din leder i bilaget sist helg skriver du om de problematiske sidene ved kanonbegrepet, som elitisme (Harold Bloom) og nasjonalisme, (den konservative kulturministeren Brian Mikkelsen og hans jakt på danskheten). Jeg forstår derfor Morgenbladets utstpill som et forsøk på å sette i gang to paralelle diskusjoner: én om kanon som sådan og én om utvalget.
Jeg tror du undervurderer dine lesere når du skriver at de fleste av dem kun kjenner fire-fem av de utvalgte verkene fra før. Mesteparten er kjente ikoner fra norsk kunsthistorie som er reprodusert utallige ganger i forskjellige sammenhenger. Grunnen ligger selvfølgelig i juryens kriterier som du nevner: gjennomslagskraft i samtiden, virkningshistorie og kvalitet og interesse sett med dagens øyne.
Med slike kriterier for utvelgelse er det ikke plass for noen retning eller noe utsagn. Ei heller noe forsøk på å omskrive eller kommentere kunsthistorien. I en slik sammenheng ender de utvalgte verkene med å representere forskjellige øyeblikk i denne historien: Som det nonfigurative maleriets gjennombrudd (Weidemann), fotografiets etablering i kunstverdenen (Sandberg), første nordmann på documenta (Jenssen), konseptkunstens inntreden (Heske) osv. Men alt dette vet jo Morgenbladet. Det er bare hvis noen kommer på banen med en motkanon at diskusjonen kan bli interessant. Men da må den ha andre kriterier for utvelgelse.
Jeg vil be Ketil Nergard om et minimum av redelighet når han refererer til Morgenbladets kåring av de 12 viktigste verkene fra 1945-2005. Han siterer undertegnede på kanon-kåringen er “et ønske om å få i gang den heftigste krangelen i kunst-Norge på lenge”. Jeg skulle likt å vite når jeg har sagt eller skrevet dette. Jeg har heller aldri sagt at vi gjør dette ene og alene for å “skape debatt” – selv om det ligger en oppfordring her til kunstlivet om åpent å diskutere sine utvalgskriterier med seg selv og omverdenen. Og så: til Nergaard og store deler av kunstmiljøet som maser om at listen ikke er kontroversiell – nei, og det har heller aldri vært meningen. Fagjuryen har prøvd å finne 12 verk som ved sin gjennomslagskraft i samtiden, virkningshistorie og kvalitet kan kalles for en kanon – mens Morgenbladets prosjekt har vært å debattere om kanonbegrepet kan fornyes og brukes i dag. Og så forutsigbart kan dette ikke har vært, ettersom både kanonbegrepet og utvalget kontinuerlig har vært debattert siden vi lanserte den. Morgenbladet henvender seg til 60.000 lesere, og de fleste har hørt om kanskje fire-fem av disse verkene. Dette er mennesker som Nergaard ikke viser noen som helst generøsitet overfor.
Kjedelig kunstkanon – Marie Aubert, Dagsavisen
http://www.dagsavisen.no/kultur/article1753397.ece
– Stillferdig kanon – Lotte Sandberg, Aftenposten
http://www.aftenposten.no/meninger/kommentarer/article1120472.ece
– Kanon-bra kunst? – Harald Flor, Dagbladet
http://www.dagbladet.no/kultur/2005/09/24/444340.html