I år er det en skandale omkring den nordiske paviljongen som man må gå langt tilbake i tid for å finne maken til. Den nordiske Paviljongen har forskjellige kuratorer hver gang, som blir utvalgt av et styre med represenater fra Finland, Sverige og Norge. I år sto, etter Andrea Kroksnes og Anne Karin Jortveits utstilling forrige gang, Sverige for tur. Valget av kurator falt på Åsa Nacking, tidligere kurator på Louisiana, Rooseum og nå sjef for Lunds Kunsthall. Nacking valgte kunstnerne Miriam Bäckström i samarbeid med Carsten Höller fra Sverige (Nei, Höller er ikke svensk, men han er Bäckströms samboer og det var en lur måte å få en internasjonalt anerkjent kunstner i paviljongen på), Matias Faldbakken fra Norge og Laura Horelli fra Finland (både Faldbakken og Horelli er utdannet på Städelschule i Frankfurt). Nackings tanke var å la kunstnerne komme med forslag til utstillingens konsept, og tidlig kom forslaget med ”Dividing Time, Sharing Space” som går ut på at det er teit å forsøke å lage en gruppeutstilling i paviljongen ut fra nasjonale parametre. Isteden skulle man lage ambulerende solo-utstillinger i rommet, en dag skulle Faldbakken stille ut, neste dag Horelli og den tredje Bäckström/Höller.
Det hele høres ut som et konsept av Höller. Det minner i hvert fall svært mye om utstillingen Höller hadde på Färgfabriken i Stockholm for noen år siden. Utstillingen het “One Day, One Day” og utstillingen så helt annerledes ut annenhver dag. Det var til og med to åpninger av utstillingen med to forskjellige invitasjoner (ingen fikk invitasjon til begge dager), alt for å skape confusion, hvilket er et begrep som fascinerer Höller sterkt. Om to stykker hadde sett utstillingen kunde de snakke om den, men etter hvert ville de komme frem til at de ikke hadde sett samme utstilling. Det var en veldig fin utstilling som helhet, men det var også to veldig fine utstillinger. Dessverre tror jeg det funker veldig dårlig som gruppeutstilling, og spesielt dårlig må det fungere i Venezia, der det er rimelig å forvente seg at de fleste går gjennom paviljongen én gang, men aldri at man gidder å komme tilbake neste dag, og neste dag derpå igjen da man har så mange andre paviljonger å se på.
I hvert fall så syntes Horelli at denne måten ikke ville fungere med hennes video-installasjoner som trenger permanens og på et sent tidspunkt i diskusjonene hoppet hun av fra utstillingen. Det må ha vært en meget vanskelig beslutning for henne å hoppe av et såpass prestisjefullt oppdrag. Da Nacking ville velge en ny kunstner fra Finland sa Frame (som er den Finske foundationen som har hånd om internasjonale utstillinger) ”nei”. Et meget intenst rykte sier at man da hadde et seriøst forslag oppe om å invitere et annet land til å delta, som Litauen eller lignende. Dette falt av naturlige grunner ikke i god jord. De Svensk-Finske relasjonene i kunstverden er… ehem… meget anstrengte akkurat nå. Neste gang er det Finland sin tur å lede den Nordiske Paviljongen. Kanskje får Sverige sin straff da, kanskje velger de Ernst Billgren eller noe lignende for skikkelig å drite ut Sverige? Bare et lite tips til våre finske venner… ;)
Seneste ryktet jeg ikke har fått bekreftet er at Finland nå har trukket seg fra den Nordiske greia, og har sagt til Island som faktiskt leier Finlands egen lille paviljong at de vil ha den tilbake.
Her finnes et kunstprojekt som kommenterer den Nordiske Paviljongens palaver av Deborah Ligorio.
