Nu är det väl revolution på gång?

Årets Happy Days Sound Festival plasserer kunsten og kjøpesenteret ved siden av hverandre slik at man kan oppdage hvordan deres praktiske funksjon i samfunnet egentlig er den samme.

Årets Happy Days Sound Festival plasserer kunsten og kjøpesenteret ved siden av hverandre slik at man kan oppdage hvordan deres praktiske funksjon i samfunnet egentlig er den samme.


Hvem har størst baller av Lars Petter Hagen og Monica Winther? Hagen putter en festival for samtidsmusikk inn på Oslo City og forteller Kulturrådet at han er villig til å gjøre alle nødvendige kunstneriske kompromisser for å nå et større publikum. «Samtidsmusikk for folk flest.» Winther holder på samme kjøpesenter en tordentale mot konsumkulturen, som en av Galleri Rekord iscenesatt intervensjon fra festivalens teoretiske avstikker Off-Happy Days. Etter sånn ca fem minutter (det føles vanskelig å beregne nøyaktig hvor lenge seansen varte) avslutter hun med en patosfylt fremføring av refrenget fra Michael Jacksons Heal the World («heal the world/ make it a better place/ for you and for me and the entire human race/ there are people dying/ and if you care enough for the living/ make it a better place/ for you and for me»). Hun oppfordrer alle til å synge med, jeg hører spredte bidrag, men primært fra dem som står rundt meg, et nivå høyere enn Winther, og vi som står her er folk fra billedkunstfeltet som i minuttene før opptrinnet har stått og trippet forventningsfullt fordi det sier seg selv at dette i det minste blir interessant. Selv er jeg sågar faktisk litt nervøs, for jeg vet også at det interessante egentlig ligger mest i spørsmålet om nøyaktig hvor pinlig det blir.

Før allsangen har hun bedt de de handlende om å reflektere over hvorvidt man egentlig blir lykkelig av ny parfyme og fortalt dem hvordan verdens fremtid avhenger av at vi forandrer både livsførsel og samfunnsstrukturer. Hvis ikke går det, som hun sier, rett ned. Det er en konsumkritikk som i all sin selvfølgelighet er akkurat så opplagt og banal som konsumkultur ofte pleier å være. Winthers performance handler da heller ikke om hvorvidt skoene til de handlende damene virkelig er laget av «pitte pitte små hender» men om hva slags form kunstens «inngripen i samfunnet» kan ta for å være viktig, eller i det minste relevant. For innvirkningen av Winthers oppgjør med kjøpskulturen har (som forventet) foreløpig begrensede konsekvenser og fungerer snarere som nok et eksempel på en handling som primært har betydning for kunsten selv. Folk flest, der nede på gulvet i 1. etasje, ser opp, rister kanskje litt på hodet, sier et par ord til sidemannen, og går videre. Den eneste virkelige reaksjonen jeg hører om er fra en middelaldrende dame på butikken Arts and Crafts: «Dette går da virkelig ikke an, skremme bort kundene på denne måten, skal dette være en del av underholdningen?»

Kunsten forsøker å gripe inn i offentligheten og forstår seg seg selv som subversiv. Folket er imidlertid vant til at det som skjer i offentligheten er underholdning og også kunsten forstås dermed som underholdning. Alle får det de er vant til. Alle vinner. Og ingen ting er forandret. I det Monica Winther avslutter med å slenge et langt svart sørgebånd over reklameskjermen over Stockfleths kikker jeg ned på klærne mine: jeans fra Levis, sko fra Prada, t-skjorte fra Phil Collins sitt verk på Momentum i fjor, hettegenser fra Juicy Couture, jakke fra Marc Jacobs og et skjerf fra American Apparel. På galleriet over står Kristian Skylstad og ler. Jeg ler og.

Nakensjokk

Poing over hovedinngangen på Oslo City, 14.4.07.
Foto: Ida Morken Rasmussen.

Festivalen avsluttes dagen etter med Poing, nakne, i en slags vindusscene ute over hovedinngangen. Først fremføres verk av festivalkomponist Jono El Grande, som selv opptrer i rollen som klovnedirigent og fjaser rundt med bevegelser et sted midt mellom Erik Myklands klassiske scoringsdans og sånn jeg forestiller meg edderkoppdansen James Joyce pleide å danse i fylla. Jono El Grande er kunstrocker og Zappa-fan. Poing er norsk samtidsmusikks midtsideklovner og fast formidlingsalibi på Ultima. Elsket av alle. Teknisk dyktige, men både villige og flinke til å «problematisere sin egen rolle» som aktører innenfor en i utgangspunktet kanskje litt utilgjengelig sjanger. Seansen byr da også på enkelte bisarre erfaringer. Som plutselig å befinne seg stående bak en sigøynertiggerdame som tok et midlertidig avbrekk fra arbeidet sitt for å stå å danse litt. Det er jo litt vanskelig å forbli kritisk til musikk som får slikt til å skje.

Jeg hadde egentlig tenkt å skrive denne anmeldelsen i form av en slags restaurantanmeldelse hvor de to karakterene som inngår i slike anmeldelser skulle ha navnene Verk og Kontekst. Hvor går skillelinjene? Finnes det skillelinjer? For samtidsmusikken er jo ofte basert på et romantisk kunstsyn der Verk og Betrakter er et autonomonogamt par som kjærtegner hverandre ømt, kliner og har seg, og som er fullstendig uoppmerksomme på at de står plassert midt på motorveien og er i ferd med å bli meid ned av en semitrailer.

Her skiller Happy Days seg fra andre musikkfestivaler. Der de fleste festivaler legger til rette for at det elskende paret skal få tilbringe sine siste stunder sammen i fred for trafikkens fryktinngytende buldring, så leder Lars Petter Hagen sin festival rundt i en manisk ringdans hvor man taktfast og med dionysisk vellyst synger på refrenget «semi-trailer, semi-trailer hvor har du gjort av deg?!» I den forstand er Happy Days en festival som utviser en, og det ikke bare i samtidsmusikksammenheng, sjelden grad av selvutslettende, selvrefleksivt mot. Festivalen, og musikken som fremføres der, er deler av et maskineri, et eksperiment hvor målet er å finne ut hva man kan lære av å gjøre alt feil. For det er dette Off-Happy Days egentlig dreier seg om.

Eg er kåt, eg er galen, eg er fra Setesdalen

Lasse Marhaug på Platekompaniet, Oslo City, 12.4.07.
Foto: Ida Morken Rasmussen.

Man kan spørre seg om samtidsmusikken med årets Happy Days har lært av billedkunstfeltet at «kunst i offentlig rom» er en god måte å skaffe seg pengestøtte på. For Kulturrådet er jo opptatt av formidling, og formidling handler jo mye om å nå nye publikumsgrupper. Og i mangel av godt agn funker det jo alltids å fiske med garn. Hvis ikke bermen vil komme til elfenbenstårnet, får man flytte elefenbenstårnet ut til bermen. Kunst i offentlig rom baserer seg på tanken om at bare folk eksponeres for kunst, på en eller annen måte, så er det liksom nok. «Ja, vi hadde noe plakater på noen busskur, det er jo mange som kjører buss.» Happy Days trekker denne forestillingen ut i sin aller mest absurde konsekvens, og det spørsmålet jeg har stilt meg flest ganger i den forbindelse er hvorvidt Kulturrådet er med på spøken her – eller om man virkelig har gitt penger fordi man tenker at dette prosjektet faktisk handler om å nå flere publikummere. Retorikken rundt festivalen er et genialt stykke god, gammeldags doublespeak, og Happy Days er en slags apoteose av formidlingens fallit. Hva skal man så gjøre neste år? Det eneste jeg kan se for meg er å gjøre det fullstendig motsatte. For eksempel at man låser hele landets samtidsmusikkfelt inne på et passende sted, Gamle Logen kanskje, og så programmerer man en helg med kremen av norske danseband mens man viser hele affæren live på TV Norge i tre døgn. Big Brother-style. Dag to, time syv: Geir Johnson friker ut på dansegulvet til tonene av Åsmund Åmli Bands Stomp og vann.

Kunst til folket

NING, Musikalsk date ved La Baguette, Oslo City, 12.4.07.
Foto: Ida Morken Rasmussen.

For kunstfeltet er tanken om at kunsten trenger å nå ut til folket like imprentet som tanken om full sysselsetting er for det norske sosialdemokratiet. Folket fortjener liksom kunst og arbeid. Hva betyr det? I Avant-Garde & Kitsch fra 1939 skriver Clement Greenberg om hvordan totalitære regimer er avhengig av kitschen, den lettfattelige underholdningskulturen, for å holde folket i sjakk. Kitschen oppstod med den industrielle revolusjon og med den urbaniserte arbeiderklassen. Arbeiderne hadde med ett mindre å gjøre enn de hadde hatt da de levde på landet og var livegne, men de hadde likevel ikke nok fritid til å sette seg inn i den kulturen overklassen sto fri til å dyrke. Greenberg skriver om hvordan et krav fra regimet om at folket burde sette seg inn i komplisert, virkelig kultur ville resultere i at folket ble bevisst på at de egentlig er overarbeidet og at de utnyttes for å skape verdier som ellers ikke ville eksistert, og som andre nyter godt av.

Hva betyr så den norske kulturpolitikken hvor det tvert i mot fremstilles som et mål at man skal utsettes for noe i nærheten av det Greenberg betraktet som genuin kultur? Det betyr at man har noe annet å skjule enn at folket er overarbeidet. Det betyr faktisk det motsatte, at folk egentlig ikke har nok å gjøre og at regimet trenger å skjule dette. Det betyr at vi lever i et samfunn hvor arbeidet vi utfører egentlig ikke har noen verdi lenger. Hvis vi ikke fores med kulturunderholdning og underholdningskultur blir vi oppmerksomme på hvor mye tid vi egentlig har til rådighet og at kravet om full sysselsetting dermed faktisk baserer seg på en samfunnsøkonomisk løgn. «Tidsklemma» er ikke et symptom på et samfunnsproblem; den er samfunnets primære virkemiddel for å opprettholde fastlåste maktstrukturer. Markedet i dag fungerer slik at forholdet mellom mengden nødvendig arbeidskraft og antallet produkter dette arbeidet frembringer blir stadig skjevere. Det trengs egentlig stadig mindre arbeid, og samfunnet tvinges dermed til å frembringe nye forestillinger om hva slags oppgaver det trengs løsninger på, for på den måten å generere nye former for arbeid som kan holde befolkningen under kontroll. Kultur er alt vi ikke trenger å gjøre. Å spise er natur. Foie gras er kultur. Klær er natur, Hedi Slimane er kultur. Jo bedre vi mestrer naturen, jo mer kultur trenger vi for å få tiden til å gå. Velkommen psykologer, velkommen grafiske designere, velkommen kunst i offentlig rom. I mangel på kontroll gjennom arbeid utsettes vi i dag for kontroll gjennom konsum. Men konsum handler ikke bare om å kjøpe sko laget av pitte pitte små hender; det handler like mye om å gå på konserter der hvert sete er subsidiert med en liten månedslønn.

Håkon Stene & Amund S Sveen over Stockfleths, Oslo City, 12.4.07.
Foto: Ida Morken Rasmussen.

I den forstand går kunsten i dag nøyaktig samme ærend som kjøpesenteret. Samtidsmusikk er ikke kjøpesenterets negasjon. Det er egentlig ingen forskjell på kunsten og Oslo City. Begge handler om å holde folk i en form for aktivitet der de ikke faktisk gjør noe, og forskjellen handler egentlig bare om hvilke folk man aktiviserer. Ulike preferanser = mottagelighet for ulike typer distraksjoner. Det som virkelig er interessant med Happy Days er kanskje det at festivalen tydeliggjør dette ved å plassere to fenomener man trodde var motsetninger ved siden av hverandre slik at det blir mulig å oppdage hvordan deres praktiske funksjon egentlig er den samme. Felles interesser kan føre til at ulike grupper slår seg sammen og jobber mot felles mål, men dette er farlig fordi det truer rådende maktstrukturer. Derfor vil disse være tjent med at strukturelle likheter dekkes til av tilsynelatende ulikheter på overflaten. Dermed vil vi ha gått glipp av nok en interessant mulighet til forandring, og distraksjonene vil ha vunnet igjen.

Comments (5)