Jeg vet ikke. Virkelig. Det skjer noen ganger, men ikke så ofte. Mesteparten av tiden vet jeg jo mer enn jeg strengt tatt har godt av. Men nå er jeg faktisk litt desorientert i forhold til det jeg skal skrive om. Det vil selvfølgelig ha gått over lenge før jeg har satt siste punktum – det er tross alt en meningsløs øvelse ellers, og en ikke lite motiverende faktor for hvorfor man skriver i det hele tatt. Men her og nå er jeg litt i sjokk over denne uventede tilstanden. Kanskje jeg forventet meg noe annet? Ja, helt klart. Noe jeg heller ikke vet? Eller bedre, noe ingen av oss vet at vi vet? Det er tross alt det beste, men aldri forventet, og like sjeldent som en strøken førsteutgave av The Damneds Stretcher Case Baby. Det er jo heller slett ikke gitt at man vet absolutt alt om alt mulig (selv om jeg besitter skummelt nøyaktig oversikt over singelutgivelsene til The Damned, det gjør jeg faktisk), men jeg tror meg vite i hvert fall en del om mytiske skikkelser som er halvparten menneske og halvparten dyr, fordi, vel, fordi de finnes.
Havfruene som lokker forfjamsete sjømenn inn i drukningsdøden, testosteronsprengte kentaurer på bærtur, og den bøllete minotauren som lusket rundt i den labyrinten Ikaros klarte å fly ut fra med noen pålimte fjær, før han uheldigvis kom for nært sola. Dette er kjente eksempler. Helix er mindre kjent, vanskelig å google, og allerede som tanke langt skumlere: en skjønn dame med underkroppen til en slange. Men, likevel, jeg tror ikke jeg er den eneste som har støtt på dette vesenet gjentatte ganger, enten det var i drømme eller det påstått virkelige liv, eller – mest sannsynlig – den der forstyrrende gråsonen midt imellom. Jeg mener å huske at jeg en gang våknet mellom to stykker, eller så drømte jeg at jeg våknet og hadde glemt det da jeg virkelig våknet.
Ikke for å være mer kryptisk og senildement enn nødvendig, men du kan si jeg kom til kunsthallen forberedt på noe som ikke er der, og det har satt meg litt ut. Emilija Škarnulytės utstilling utspiller seg nemlig verken i drømme eller i et mytisk landskap, men på det faktiske kartet, enten det er i den elven som ble tilpasset ambisjonene til landskapsarkitekten og måtte ledes rundt parken, svømmebassenget, bestemors hage, eller Arktis. Eller, for å være krass: i en kunsthall. Gudinnen er mer der som en markør for samtiden, heller enn som veiviser til de mindre belyste irrgangene i den menneskelige psyke, hvor slangekvinner av nødvendighet vil utgjøre en diagnose, med dype røtter og redegjørelser av folkeslag som ikke lenger finnes. Så, hvis jeg innrømmer at det var noe i den duren jeg forventet meg, blir skikkelsens tilstedeværelse i sammenhengen direkte overfladisk – men hvis jeg skjerper meg og gnir meg i øynene, og husker at det ikke er min jobb å sette premissene her, må jeg jo akseptere at fokus ligger et annet sted.
Som bindeledd mellom utstillingens skiftende omstendigheter fungerer gudinneskikkelsen mest som et verktøy. Nærmest mine forutbestemte meninger kommer vi i et hint til denne livsformen som en biologisk mulighet i en animert DNA-spiral med slangeskinn – men, som nevnt, dette handler mer om menneskets forhold til naturen, og i noen grad naturens forhold til mennesket. Hvordan vi forstår vår egen tilstedeværelse her, bortsett fra nødvendigheten av å til enhver tid holde en nådeløs krig gående et eller annet sted.
Det mytiske aspektet stikker ikke dypere enn den faktiske hukommelsen, og utstillingens sterkeste arbeid, Aldona (2023) – en video hvor kunstnerens bestemor tusler rundt i nærmiljøet og orienterer seg med hendene siden hun er blind, installert sammen med faktiske tørkede planter fra hagen hennes hengende fra taket i kunsthallen – er så rensket for både slanger og myter at det fremstår som helt frittstående, selv om det på mange måter mer direkte og hardkokt gjør rede for både individets plassering i landskapet og hvordan man skal forstå og ikke minst huske ting. Det ligger en blytung postsovjetisk tristesse over hvert eneste sekund i dette videoarbeidet, Lenin dukker opp i bildet mer enn en gang, veiene er uasfalterte, det regner hele tiden, gresset er gult, tørt og viltvoksende, og de stakkars tørkede blomstene i taket – de er mange og henger tett, og ukomfortabelt lavt – er med på å forsterke det like håpløse som klaustrofobiske. Den oppgitte og lakoniske aksepten i at tapet av synet skyldtes katastrofen i Tsjernobyl: «De sa synsnerven var blitt forgiftet». De sa det, så da er det vel sånn. Kanskje det stemmer, eller kanskje legen bare ikke gidder – besta er like blind uansett.
Men, i hovedsak, i tråd med pressemeldingen, tittelen, og det som tar mest plass – hele første etasje er viet gudinnen Helix, i en avskjermet videoinstallasjon med projeksjoner hvor alt foregår i vann. To eksemplarer av slangekvinne svømmer rundt og snirkler seg sammen i Riparia (2023), og i den andre enden av rommet: Aequalia (2023) hvor en ensom havfrue svømmer motstrøms i en elv underkastet menneskets trang til å legge seg oppi hvor elvene skal renne – sannsynligvis en bærekraftig løsning. Men der slangegudinnene er hovedpersonene i sitt rene svømmebassengvann, gestaltet av faktiske personer, er havfruen i den grumsete elven nærmest redusert til et tegn, og sett fra helikopterperspektiv. Det som virkelig dominerer rommet, halvt umerkelig hvis man ikke tenker på det, er lydbildet, som balanserer undervannsopptak med mer standardisert monoton kunstvideobrumming på en besnærende behagelig måte. Jeg kan ikke noe for det – alt det her burde være mer mystisk og magisk, selv om de overordnede målene kanskje er mer realpolitiske.
Det ligger en gammel beskjed her: Vi hakke en susing om hva vi egentlig driver med på planeten, men noe må vi gjøre riktig, for ellers hadde moder jord kjørt dinosaurmetoden på oss for lengst. Og det må være så riktig at det veier opp for alle våre feil: kjøttproduksjon, død regnskog, etnisk rensing og det hele. Men det er nødvendig å finne nye måter å forholde seg til både oss selv og resten, det skjønner de fleste på dette tidspunktet. Denne beskjeden er her, og det er gode arbeider, selv om de beste ikke har denne litt uklare mytologiske fernissen. Men det mangler minst ett lag informasjon, og vet dere, jeg tror de jentene på videoen bare har dratt på seg et kunstig slangeskinn og egentlig har to bein. Det synes jo, til og med. Og det er så klart en urimelig ting å skulle irritere seg over, men det gjør jeg altså. Men jeg vet mer nå enn da jeg begynte å skrive. Ikke at det heller er godt for noe, men det er den prisen jeg betaler.
