«Mammut», 125 min, Memfis Film, 2009. Regi og manus: Lukas Moodysson.
«Du kan holde unna verdens lidelse. Du har lov til å gjøre det. Og det er i samfall med din natur. Men kanskje denne handlingen er nettopp den lidelsen du kunne unngått.»
(Franz Kafka, sitat fra The Wire)
Først av alt må jeg si at det å se Lukas Moodysson lage en Hollywoodfilm er like selsomt som å se en IKEA-container som first thing etter å ha landet på Newark airport. Uansett hvor lenge man sitter på et fly befinner man seg alltid like langt fra et IKEA-utsalg i det man går av flyet. På samme måte blir det når Hollywood subsumerer en så distinkt skandinavisk stemme som Moodysson sin, uten å produsere den nevneverdig, en påminnelse om at det ikke finnes noen egentlige forskjeller lenger, men bare en eneste stor ekspansiv identitet som snart rommer oss alle.
Svenskene har alltid vært flinke til å eksportere designen sin. Og nå har altså det mentale interiøret hos den feministiske kristen-vegetarianeren Lukas Moodysson blitt omfavnet av storfilmindustrien. Det blir like merkelig som når man ser at en freak som Bjarne Melgaard, som tilsynelatende har gjort alt for å bryte ned sin egen karriere, plutselig har sin egen factory i New York. Det henger bare ikke på greip.
¤
Da Alex Garland ble spurt hvorfor han skrev Coma sa han at det var fordi ingen er interessert i å lese om drømmer. I hvert fall ikke drømmer som faktisk er presentert som drømmer. Han skrev en bok om Thailand han og, og jeg ser noen fellestrekk mellom Leonardo DiCaprios tolkning av Richard i filmadaptasjonen av The Beach og hovedkarakteren i Mammut. Leo (spilt av Gael García Bernal), sliter med samme eksistensielle tomhet som Richard, men forskjellen på dem vel kan sies å være at mens Richard hele tiden løper risikoer og gjenoppfinner seg selv holder Leo seg hele tiden innenfor rammene av det begrensede handlingsrommet hans dårlige samvittighet gir ham. Han velger å la seg passivisere av frykt for å treffe gale valg fremfor å gripe mulighetene for forandring og dynamikk som tilbys han. Når han skal kjøpe et silkeskjerf til kona Ellen som venter hjemme i New York klarer han ikke å bestemme seg og ender opp med å kjøpe hele utvalget. Richard som hele tiden tvinger frem situasjoner hvor avgjørelser må tas har byttet ut skyldfølelsen som akkumulerer seg på skuldrene til Leo med angsten som følger med muligheten for å ha valgt feil. Svakhet eller styrke. Det er dine to valgmuligheter som menneske. Så hva velger du? Og hva er styrke? Det er et dilemma begge filmene kretser rundt, og noe vi alle kan forholde oss til.
Allikevel feiler Moodysson her. Han projiserer en personlig håpløshet på publikum som alle vet hva er. Vi kjenner Lukas godt, vi som er født på åttitallet. Vi kjenner han, Fincher, Boyle, Clarke osv. Disse folka som tok tak i oss og rista oss litt. Viste oss en alternativ måte å tenke, leve og drømme på. Eksponerer du håpløshet vil svake sjeler ønske sårbarhet og håpløshet. Man hermer etter sine helter, uavhengig av hvor destruktivt budskapet deres framstår som. Jeg var forelsket i Elin, og hvem vet? Kanskje hun var målestokken for hvordan en kvinne skal være? Jeg var 16 år da jeg så Fucking Åmål, og den beskrev min virkelighet perfekt. Tilsammans ga meg kunnskap om min foreldregenerasjon, og sidestilte oss, i og med at Lukas viste meg hvor håpløse de var også, i sin tid. Og så dumme og naive. Patetisk. Moodysson er gutten som kaster viskelær fra bakerste rad samtidig som han får en 5+ på alle tentamener. Lilja 4-ever var sikkert en drittfilm, men allikevel rørte den et engasjement i en generasjon, i en så tidlig fase at empatien som oppstod rimelig nok vil omtransformere seg til depresjon når man ser at man hverken kan eller virkelig vil forandre noe.
¤
Navnet på filmen er en tydelig (Moodysson liker å være tydelig) allusjon til idéen om menneskets historie som et snart avsluttet kapittel i sagaen om vår planet. Leo reflekterer også infantilt over dette premisset når han i en scene maner frem et fremtidsscenario der menneskene har dødd ut og rottene tatt over og etter noen tusen år med evolusjon lager de seg penner av menneskeknokler. Penner lik den Leos kollega, Bob, har kjøpt til han i anledning signeringen av kontrakten som skal finne sted i Bangkok og som er grunnen til at de sitter i et privatfly på vei til Thailand når overrekkelsen finner sted. Verdens dyreste penn, tre tusen dollar, lagd av elfenben fra mammut sier han og tar en sipp av whiskeyen sin. Det er noe forstyrrende i det å innse at mennesket reflekterer uopphørlig over sin egen uungåelige ende men samtidig lener seg apatisk tilbake i kinosetet og aksepterer den.
Denne determinerte dystopien kan minne litt om utsynet vi finner hos Gaspar Noë. En slags resignert påpekning av det selvdestruktive programmet menneskenaturen bærer i seg. Men i motsetning til Noë – som bare poserer dekadent misantropisk bak sine karakterskjebner – virker Moodysson oppriktig moralsk forarget på menneskene og det paradokset at vi er i stand til å se hvor fucked vi lever og erkjenne at det er fucked men samtidig ute av stand til å forandre de sosiale og økonomiske strukturene som den fucka livsstilen vår hviler på. Han ser på verden gjennom et typisk sosialdemokratisk temperament, hvor den politiske virkeligheten reduseres til dynamikken i begrepsparet rettferdig/urettferdig og mannens begjær demoniseres. Denne pekefingeren har han holdt i været helt siden han lagde Fucking Åmål. Det håpløst reaksjonære kjønnssynet hos kjærsten til storesøstra til Elin, den skamfulle onaneringen til mannen hos det besteborgelige paret som er naboene til kollektivet i Tilsammans, menneskehandlerne i Lilja 4-ever, pornofilmprodusentene i Ett hål i mitt hjärta…
I Mammut er det Leos kollega Bob som tydeligst besitter denne hensynsløse og grådige holdningen til verden (hvis vi ser bort i fra den ansiktsløse pedofile voldtektsmannen som dukker opp i en scene). Bob vifter ubekymret med den symbolsk tunge pennen og skryter uhemmet av nattlivet i Bangkok. Hos Leo er begjæret holdt i sjakk av samvittigheten. Men samtidig tviholder han på barnets impulsivitet og prinsippløshet. Og han lar seg villig gripe av irrasjonelle innfall og lyster så lenge disse er «ufarlige» som å flytte fra hotellet sitt og inn i en bungalow på stranda eller ta et nattbad sammen med sin Thailandske venninne. Han er for selvbevisst til å klare å bære stigmaet det medfører å gi driftslivet fritt spillerom.
¤
Leo er veldig preget av den kognitive skylden jeg refererer til tidligere. Når han kommer til Thailand beskriver Moodysson hans frustrasjon over å ikke kunne gjøre ting om igjen ved å la Garcia Bernal flakke frustrert igjennom klubber, før han rømmer til gulfen i Thailand, der han nekter å ta inn på den fancy resorten og heller velger å bo som backpacker. Han finner noen amerikanere som har tatt opp permanent residency i løypa mellom hasjrusen på stranda og det lokale bordellet, og hooker opp med dem, i et forsøk på å gjenoppleve noe…ekte? Hvem vet hva han leter etter. Som vestlig menneske i Thailand ender du opp, hvis du drar strikken for langt, i akkurat samme situasjon som somaliere som tygger for mye khat etter at de har klart å rømme til Oslo. Saken er at i likhet med i Oslo, er det mulig å leve det livet i Thailand ganske lenge. Så lenge at når du er ferdig med det så har du ikke noe liv å gå tilbake til.
Tigermotivet på t-skjorten Leo kjøpte på stranden dagen før han forsøker å infiltrere backpackermiljøet – som han nå står og røyker seg fjern med – virker malplassert der den henger over de smale skuldrene hans og liksom flagger altfor tydelig ønsket om å kaste av seg det livsfjerne og selvbevisste subjektet han har latt seg produsere som. Den henger der som på et barn som skal tøffe seg men ender opp med å signalisere usikkerhet. Samtidig kjøpte han også et armbåndsur – slik at han nå har to: et på hvert håndledd, New York tid på det venstre og Bangkok tid på det høyre. Denne tidsmessige uoverensstemmelsen beskriver ganske presist fordoblingen av Leos samvittighet; skylden for det ulevde begjæret han konfronteres med i Thailand, og skylden for utilstrekkeligheten han føler hjemme i New York hvor datteren hans tilbringer mesteparten av dagen sammen med en filippinsk barnepasser og kona hans, kirurgen Ellen, ligger i senga og ikke får sove innimellom skiftene på sykehuset og løping på en tredemølle på taket over leiligheten deres.
Forsømmelsen av foreldrerollen forsøkes kompensert for gjennom demonstrative kjærlighetserklæringer til datteren. I de få scenene vi ser han sammen med henne er kommunikasjonen dem i mellom alltid ladet med avskjedens eller hjemkomstens drama, og den oppdragende voksen-barn relasjonen følgelig nedbygd til fordel for denne insisterende strømmen av kiling, kyssing og lek. Han overøser henne med kyss, sier hadet og går inn i heisen men ombestemmer seg plutselig; stormer inn i leiligheten, slenger henne over skulderen og later lekent som om han har tenkt å ta henne med seg til Thailand. De klukkler. Stemmen hans er alltid uten autoritet, unnskyldende, nesten barnlig. Han må være tilstede i begge disse moralske narrativene samtidig; i spennet mellom begjæret og den patetiske verdenssamvittigheten som han tar med seg i møtet med utelivet i Thailand og spennet mellom karrieren og familierelasjonene som gjør at han føler seg konstant skyldig rundt familien sin hjemme i New York. I den siste stunden med kona før han drar til NY sier han «I’m sorry» sikkert tjue ganger – fordi han ikke har tid til å ligge med henne – med den samme spinkle selvbebreidende stemmen han bruker ovenfor datteren sin. I Thailand stikker han til en prostituert alle pengene han har på seg og ber henne om å ta kvelden fri. Det dette fører til er imidlertid bare at hun tolker han dithen at han vil ha en annen type relasjon, en relasjon frikjøpt fra det altfor synlige transaksjonforholdet mellom kropp og penger som hefter ved bordellet der hun jobber. Så dagen etter banker hun på bungalowen hans på stranda med frokost under armen.
Jeg kommer ikke over at Michelle Williams ikke klarer å gråte på ordentlig, at hun faker. Jeg tenker på alt det hun har vært igjennom i det siste. At hun har spilt i fire-fem filmer siden den tid. Og at hun allikevel ikke klarer å grine på ordentlig. Jeg tenker også på den bittersøte stemningen mellom Gael og Michelle i telefonen fra Bangkok til New York. De spøker om at han kan få aids. Jeg lurer på om han har et voksende virus i blodet mens han sitter omfavnet av sin perfekte familie i en av filmens siste scener, legen og den nysgjerrige datteren og han. Spillnerden. At han sier «This is a perfect moment.» Kona hans svarer ikke og jeg lurer på om han nyter det så mye fordi han vet han skal til klinikken i morra, teste seg, og at svaret ikke er gitt fordi han en natt ble forelsket i en Thaihore. Dette er rimelig enkle problemstillinger, som ikke skiller seg fra en hvilken som helst dramaserie. Men faen så relevant. Bare spør en av byens fastleger. Historiene er mange. Og det skjer i de beste familier.
¤
I tillegg til historien om Leo og Ellen og datteren deres følger vi også en parallell historie om to unge gutter på Filippinene som savner mammaen sin. Mammaen deres, Gloria, jobber nemlig som hushjelp og barnepasser for familien i New York og har bare kontakt med de to sønnene sine over telefonen. (Veldig mye av dialogen i filmen skjer over telefonen.) Familien hun jobber for er Leo, Ellen og datteren deres Jackie. Mesteparten av dagene sine, når hun ikke er på skolen, tilbringer Jackie sammen med Gloria. De to utvikler et veldig nært forhold. Og Jackie erstatter Glorias yngste sønn like mye som Gloria er en reserveforelder for Jackie. Det er ikke før Gloria får den grusomme beskjeden om eldstesønnen Salvadors ulykke at hennes rolle som «mor» for Jackie brått avsluttes og hun pakker umiddelbart kofferten sin. Jackie sitter alene igjen i den store leiligheten og prøver forgjeves å få tak i mammaen sin på sykehuset. På sykehuset kjemper Ellen en desperat kamp for å holde liv i en gutt som har blitt stukket med kniv gjentatte ganger i magen – av moren sin. Gutten dør på operasjonsbordet. Ellen får et sammenbrudd i garderoben etter operasjonen. Jackie sitter alene og stirrer ut i kveldsmørket som har senket seg over den tomme leiligheten. Gloria sitter på flyplassen og venter på et fly til Filippinene hvor sønnen hennes er innlagt etter å ha blitt voldtatt av en turist og lagt igjen for å dø i vannkanten. Og akkurat her, i historien om Glorias sønns skjebne, er det vel at Moodysson går for langt i sin patologisering av mannens begjær. Overgrepet begått mot Salvador virker uvedkommende i fortellingen om den vimsete spilldesigneren som leter etter et eksistensielt holdepunkt i kampen mellom begjær og samvittighet på en strand i Thailand.
Den syntetiserende ambisjonen som sammenstillingen av disse hendelsesforløpene springer ut fra virker mer forstyrrende enn styrkende på filmens sentrale (i hvert fall mest interessante) anliggende; nemlig konfliktene som utspiller seg inne i hodet til Leo og Ellen. De har egentlig aldri noen konflikter seg i mellom, når de snakker sammen er tonen alltid øm og pludrende, alt konfliktstoffet er internalisert i dem der de ligger i hver sin seng på hver sin side av jorda og betror hverandre sine respektive frustrasjoner uten egentlig å være i stand til å forstå eller hjelpe hverandre. Det beste rådet Leo kan gi Ellen når hun klager over søvnløsheten sin er at hun skal dra for gardinene. Det er akkurat like urettferdig å trekke paralleller mellom Leos seksuelle utskeielser i Thailand og barnevoldtekten som det er å innføre fortellingen om tiåringen Anthony der han ligger på sykehuset knivstukket av sin egen mor, som analogi til Ellens svik mot datteren sin. Like mye som Moodysson liker moralsk klartekst, liker han også å benytte seg av hyperboler for å vekke publikum. Spørsmålet er bare om ikke han samtidig med å riste oss ut av den likegyldige dvalen han påstår vi befinner oss i lyser så mye hellig vrede over oss at vi blir nødt til å snu oss bort for å spy av irritasjon.
¤
Vinteren har klør. Vi elsker livet. Men vinteren er lang. Den bygger opp en frustrasjon som må få utløp. Den er så skadelig, fordi den fengsler oss, oss som ikke orker tanken på å gå i marka, fordi naturen er noe av det mest unaturlige vi kan forestille oss. Vi løper på tredemøller på taket. Vi har tross alt vokst opp i en park. Men denne kulden gjør oss konstruktive, den gjør oss oppmerksomme på at vi må overleve, fordi vi må mure oss inne. Jeg har vært mye i Sørøst-Asia og jeg har aldri konversert med en lokal som ikke er nærmere livet enn selv den mest balanserte skandinav. Moodysson har et par timer på å tegne opp dette bildet for kino-gjengere som vil bli underholdt og kritikere som vil bli opplyst. Han prøver å blidgjøre begge to samtidig, noe som må feile, men jeg skal ikke klandre han for forsøket. Jeg tror det er fordi han stirrer publikum (og ikke en produsent) i hvitøyet i denne filmen, og alle som avskriver denne vil framstå som snobbete, og i det ligger det en pretensiøsitet som nettopp kritikerne anklager han for. Både fra hans side og kritikerne. Han danser rundt sin egen gullkalv.
Mammut er en hyggelig film, med rimelig basale problemstillinger, men bak hinnen av perfeksjon gjemmer det seg en udefinert masse av ubegrunnet skyld. Karakterene virker fulle av angst over drømmer og visjoner som ikke har blitt fullført, fordi de har blitt fanget i familielivet og karrierens salige spindelvev for tidlig.
Noen mennesker bygger liv, rike liv, med barn, leilighet, jobb og fine møter med gode venner, over et glass vin. De studerer gjerne noe. Blir kjent med et materiale på avstand og tjener penger på det. Andre mennesker bygger erfaringer. Ymse erfaringer, av alle slag, som kanskje ikke kan brukes til noe matnyttig, men som av og til resulterer i historier som livsbyggerne kan flykte inn i. I filmen Mammut må Leo forholde seg til det faktumet at av de to enhetene, frihet og kjærlighet, må man velge en av gangen. For de to går ikke sammen. I hvert fall ikke samtidig. Dette poenget til Lukas Moodysson er rimelig relevant, fordi det er en av de mest komplekse, men også en av de få problemstillingene det vestlige mennesket står ovenfor i vår globaliserte tidsalder.
Lykkelige mennesker fortjener kanskje en medalje, men som Bret Easton Ellis påpeker i intervjuet han nylig ga i magasinet Fantastic Man, er det å strebe mot idéen om lykke bare en måte å legge enda en stressfaktor til livet. Bedre da å heller konsentrere seg om å ikke bli gal, og være fornøyd så lenge man klarer det.