På det sjakkmønstrede gulvet i foajeen til Bergen Kunsthall står et forvokst lilla kosedyr med trøtte øyne og klumpete nese. Forfra minner Håvard Kranstads Smørbukk vagt om en katt eller en ugle, fra en annen vinkel likner den en svær vannkoker. Maskinvevde illustrasjoner til Asbjørnsen og Moe-eventyret Smørbukk dekker hele overflaten. Planter, stubber, frukter, lange neser hos både kjerringer og troll bærer en skeiv fruktbarhetssymbolikk av særlig fallisk karakter. I tillegg til Theodor Kittelsen går referansene til Josef Franks møbelstoffmønstre og Hayao Miyazakis tegnefilmer.
Kranstads overdimensjonerte fantasifoster tapper inn på spenningen mellom tryggheten i det gjenkjennbare og det uhåndgripeliges kaos, som preger hele det sprikende gildet årets MA-kull fra Kunstakademiet i Bergen serverer. De 27 ferske kunstnerne er det eneste kullet som har vært preget av pandemiens nedstengninger og restriksjoner gjennom hele sitt utdanningsløp, og utstillingen deres, Picnic, er en omtenksom korgfest, proppfull av håpefull, taktil og konseptuell kunst som aller helst vil oss godt.
Picnic brer seg ut over alle tilgjengelige flater på kunsthallen. Her vises en bred variasjon av teknikker, sjangre og materialer. Gjennom utstillingsperioden aktiveres flere av verkene gjennom liveopptredener, som forvandler dem til rekvisitter og kulisser for performancer, høytlesninger, black metal-lyttestunder – og en musikal. Foruten de primære visningssalene er også andreetasjen, bokhandelen, trapperom, entreen, og nærområdet utenfor tatt i bruk. Kun én av salene er dedikert ett enkeltverk; den fungerer som en kinosal for visning av Renate Prokopčikas vakre, halvtimelange One of the Secret Pigeon Nests. Langsomme opptak fra landlige europeiske omgivelser er satt sammen til en flyktig og svært personlig dokumentarisk stemningsrapport som holder mer tilbake enn den formidler.
En vegg deler kunsthallens største sal på midten, og gir kurator Randi Grov Berger en rad av fire sammenhengende hvite kuber av omtrentlig samme størrelse å sammenstille verk i. I den første utstillingssalen møtes publikum av et gjennomgående mykt formspråk. Solveig Aurora Lien Granbergs billedvev av silke, lin og mohair ser ut til å vise to prehistoriske marine livsformer på mørk blå bakgrunn (Becoming different with every repetition). I et hjørne av rommet står Kari Ann Lending Kleivelands Structures of Support/Malleable Bodies, Leaning Exercise no. 2-4: fargede stretch-stoffer pent brettet og stablet i en slags åpen krybbe av hobbyplater, klare til å aktiviseres gjennom tre annonserte performancer.
Hanna Phersons Where have all the flowers gone Young girls have picked them everyone fremstår på overflaten som en fragmentarisk rekonstruksjon av et sommerminne: Fra en gulmalt tverrstokk, som ligner treverk fra et klatrestativ på lekeplassen, henger en lyseblå pleksiglassplate med skyformede hull. Stilken til en lang solsikke av tyll, regntøy- og håndklestoff strekker seg slapt fra stokken ned mot gulvet. Ved siden av hodet til den døde solsikken er tre nøkkeroser av frotté plassert på et vevd gulvteppe med mønster av vannliljeblader på stille vann. Tittelens referanse til Pete Seegers protestvise leder tankene både mot miljøødeleggelser og atomkrig, og kompliserer de lekne og barnlig-banale formene.
I Runa Hallerakers Erode into Embrace danner lange gjennomsiktige gardiner av malt silkeorgansa et dust og fredelig rom-i-rommet. Chiffongen danser lett i luften og omslutter den som velger å gå inn, sammen med lyden av truende vind fra det ellers drømmeaktige lydsporet til Lars Morten Elstad Rehnlunds tegnefilm Teppet, vist i loop på en veggmontert tv-skjerm. Alle verkene i salen benytter tekstiler på måter som virker å handle om et forstyrret samspill mellom behovene for nærhet og trygghet i en tid der det siste lenge har fordret at vi gir avkall på det første.
Lyden fra skjermen blander seg med lyden av en grammofonknitrende kvinnelig sangstemme fra neste sal. Stemmen fungerer som en plassholder for Iris Bengtsson i det scenografiske verket Next Time We Meet On Broadway, når hun ikke fremfører en av fem annonserte musikalforestillinger. Retroobjekter er dandert på og rundt et sminkebord foran en vinrød vegg, som i garderoben til en diva bak scenen. På gulvet står vaser med blomsterbuketter og instrumenter, mens kostymer og accessoirer tyter ut av en åpen amerikakoffert. Rundt speilet er det festet en rekke sorthvitt-fotografier av fjonge unge voksne i festlig lag, og glamour-portretter av kvinner anno ca. 1940. En av dem ser ut til å være Bengtsson i rolle. Et glass med rødvin, en boks sveitsiske knappenåler og et sigarettmunnstykke er plassert på en brettet norsk avis som daterer scenen til ett år og seks dager før frigjøringen av Norge fra tysk okkupasjon.
Fra veggen like ved følger de mekaniske øynene i Malin Arnedotter Bengtssons Månen med. Også denne Bengtsson nikker nostalgisk til en fortid som var, om ikke enklere eller bedre, så i alle fall annerledes enn vår egen samtid. Ansiktet i den sirkulære, gulgrønne lateksduken kombinerer referanser til filmiske spesialeffekter i Georges Méliès’ kortfilm Reisen til månen (1902) og i animatronikken jeg husker både fra filmer og de nå avleggs myke leketøyene fra min egen barndom. Snev av leken oppvekstnostalgi kan også spores i Oda Monslaup Eses tuftede tekstilskulptur Knutekoller og i Simone Jarvis’ åtte oljemalte treplater i gøyale fasonger og porselenknotter i ulike farger, som er montert som en utfordrende klatrevegg over en hel vegg.
Havfruen til Sonja Ovaskainen (Merenkehto (The Cradle of the ocean)) lar deg henge fra deg bekymringer på hodet sitt og tilbyr et trygt fang å sitte i, hvor man kan lytte til beroligende nynning og en avslappende fortellerstemme over havlyd fra hodetelefoner. Selv i Fredrik Landevaags utforskninger av svartmetall-estetikk over to store og to små malerier (Ashes of a Fallen Order), blir det harde, skarpe og mørke abstrahert til snille og behagelige komposisjoner.
Som regel fungerer sammenstillingene av verk gjensidig produktivt, og ofte på overraskende måter. Men noen ganger blir det for mye på en gang, som i salen ved bokhandelen, der lyden fra en innspilt høytopplesning av Matias Grøttums bok Nattevandrere konkurrerer og kolliderer med de maskinelle klikkelydene fra projektoren i Julie Karine Schie Olsens seige lysbildefortelling It all started because we wanted a beginning og Sasha Azanovas stemme i videoverket Landscape of Numinous Events, om kunstnerens søken etter en historie å fortelle som vises på tre samkjørte skjermer.
The Talk av Selina Rosenborg består av to hvite papirskulpturer, en hvit kanin i sort kjole og en humanoid figur med lange lemmer, krummet rygg og reptilskalle til hode, som chatter med hverandre fra hvert sitt nettbrett. Trykte sitater på klærne deres indikerer at de er gitt rollene som henholdsvis overgriper og offer, og at de befinner seg i en voldelig og utnyttende relasjon som er på vei mot et dødelig bristepunkt. Figurene er plassert i en slags minimalistisk nattlig parkscene som utgjøres av Jason Dunnes Bloom Project. Et levende epletre er plantet i en jordhaug foran en vegghengt serie av fjorten sorte kulltegninger på lerret av lin. Kullet som er brukt er produsert gjennom en prosess der Dunne har brent opp tidligere verk i prosjektet. Planen for det blomstrende epletreet, er å la det slå røtter for et langvarig liv utenfor skolebygget studentene dette semestret uteksamineres fra. I Dunnes sykliske prosjekt introduseres en ide om brudd med destruktive prosesser, som jeg tar meg i å håpe også er overførbar til dysfunksjonaliteten mellom Rosenbergs skulpturer.
Et slags tematisk nøkkelverk er å finne utenfor sammenstillingene i kunsthallens største saler, i en video spilt fra et nettbrett i en sittekrok med puter i trappen som leder opp fra bokhandelen. Her selger Peppi Reenkola inn sin Care currency. Du inviteres til å plukke fritt fra en bolle fylt med funne objekter, som kvister, kongler, steiner og fuglefjær, og ta del av Reenkolas nytteløse nye økonomiske ordning – eller starte din egen. Omsorgsvalutaen presenteres som et sympatisk motstykke til både fiatpenger og senkapitalistiske alternativer som Bitcoin. I stedet for å hamstre rikdom, handler Reenkolas intensjonelt naive valuta om å sette pris på meningsfylte mellommenneskelige samhandlinger. Verdien av betalingsmiddelet oppstår først når du deler av det med noen du opplever har hørt, sett eller tatt vare på deg. Verket kan være lett å overse, men representerer en tendens til å søke etter andre og helst snillere måter å være og tenke sammen på, som ser ut til å ha preget store deler av avgangskullets modus operandi.
