På pirattokt i New York

I løpet av et par dager i september åpnet den norske kunstneren Ida Ekblad (f. 1980) sin første soloutstilling i New York og tok samtidig del i en gruppeutstilling på Gavin Brown’s Enterprise.

I løpet av et par dager i september åpnet den norske kunstneren Ida Ekblad (f. 1980) sin første soloutstilling i New York og tok samtidig del i en gruppeutstilling på Gavin Brown’s Enterprise.


Dette er oppsiktsvekkende for en ung kunstner som gikk ut av akademiet i 2007 og hadde sin første separatutstilling i Norge i fjor. Forklaringen ligger ikke bare i gode arbeider, men også i det internasjonale nettverket hun har opparbeidets seg gjennom prosjektet Willy Wonka inc.

Ekblad har holdt et høyt tempo i 2009 og vært med på en rekke utstillinger i Europa og USA. Fra separatutstillinger på små, kunstnerstyrte gallerier som New Jerseyy i Basel og Galleri Annen Etage i Oslo, via større gruppeutstillinger som Momentum i Moss og Younger than Jesus på The New Museum i New York til kommersielle gallerier som Gaudel de Stampa i Paris. Og nå altså Journal Gallery og Gavin Brown i New York.

Ida Ekblad, The Gold Bug (NYC), Rockaway Beach 2009. Betong og andre materialer.

Journal Gallery i Williamsburg er et visningssted i regi av tidsskriftet Journal som befinner seg i det forførende skiktet mellom kunst, livsstil, mote og musikk. Det lille galleriet viser ni nye skulpturer og et dikt som Ekblad har laget i løpet av noen ukers opphold i New York. Hver skulptur er en liten samling av skrap/skatter hentet enten fra Rockaway Beach eller Navy Yard i Brooklyn og dandert i en betongbase. Skrapsamleren Ekblad har dukket opp i utstillinger tidligere og skulpturene på Journal Gallery er formelt beslektet med arbeidene fra Momentum, Galleri Annen Etage og Gaudel de Stampa, bortsett fra at de her står uten selskap av malerier. Materialene plukket fra Rockaway Beach – som drivved, stålrør og plast – skiller seg fra de man finner i skulpturene fra Navy Yard, som nå huser produksjonsselskap for film og tv istedenfor båtbyggere og som dermed byr på litt mer eksklusivt skrap. De to ulike materialkildene skaper en subtil urban dynamikk blant de ni skulpturene som vitner om Ekblads reise gjennom ulike deler av byen for å samle materialer, en prosess som også blir beskrevet i diktene.

 

På Gavin Brown tar store malerier av Ekblad, Alistair Frost og David Hominal mesteparten av plassen. Ved siden av maleriene viser Ekblad fem skulpturer, mens Frost har laget to bardisker med tilhørende martiniglass av keramikk. Hominal har lagt ut ull foran et av maleriene sine og viser en liten skulptur, men det er de store maleriene som dominerer.

Ida Ekblad, Francis, 2009. Olje på lerett, 198×157 cm.

Ekblads malerier er malt på linlerret, hvor den ubehandlede bakgrunnen ofte kommer til syne, spesielt i Francis, som skiller seg fra mange av de saftigere maleriene hvor tykk maling i ulike blåtoner, rødt, gult, svart og oker flyter over og i hverandre. I Francis finnes kun møkkete hvite linjer, hektiske og organiske, malt i et Picabiansk portraits mécaniques, men Ekblad har byttet ut det maskinelle med kroppslighet. Det mekaniske dukker også opp i Ekblads akkompagnerende dikt, som til tider referer til futuristiske vyer om industri og teknikk, noe som også gjenfinnes i skulpturene hvor stål og aluminium er støpt, vridd og bøyd for å forme skulpturer.

Ekblads kunst er ikke basert på briljant strategisk appropriasjon, dette er eksplisitt ekspressive verk, filtrert gjennom hennes egen verden av referanser. Slik har det også vært i hennes tidligere arbeider, uansett om kildene har vært internett eller National Geographic. Appropriasjon kan med andre ord være oppriktig og ektefølt og blir ikke nødvendigvis en kald og kalkulert gest, som noen kritikere av sjangeren later til å tro. Ekblads verk er varme – hun lever tilsynelatende gjennom kunsten, noe maleriene, skulpturene og diktene vitner om.

 
Ida Ekblad, Tyrian Purple, 2009. Olje på lerett, 198×157 cm.

Den franske maleren Picabia hadde et tøft møte med New York og han produserte hovedsaklig malerier av maskiner. Ekblads møte med New York kan også leses inn i maleriene, og her trenger man ikke de historiske referansene for å tolke innholdet. Maleriet Tyrian Purple er mørkt og altoppslukende. De mørkeblå feltene dekker og tar over mesteparten av lerretet og svøper maleriet inn i et slør av melankoli.

Utstillingen på Journal Gallery inviterer til et møte med Ekblad som skulptør, mens utstillingen hos Gavin Brown legger til rette for en konsentrert lesning av Ekblads arbeider innenfor rammen av en malerisk diskurs. De to andre kunstnerne på Gavin Brown referer også til maleriets historie, men med ironi og satire, noe som på mange måter forstyrrer Ekblads mer romantiske innstilling. Alle tre forsyner seg fra kunsthistorien, slik Ekblad forsyner seg med materialer fra stranda på Rockaway Beach eller søppelfyllinga, men hun behandler skrapet hun finner og malerireferanser med en akkumulativ verdi som ikke står og faller kun på ironi. Det er likevel humor i mange av arbeidene. En saftig ruke med brun maling minner mest om hundebæsj, men det er langt unna vitsene Frost lirer av seg i sine titler og lerret. Ekblads signatur – en I og en E – blir betydningsfull i et rom hvor de to andre har valgt å ikke signere sine verk. I.E. signaliserer for meg at Ida Ekblad er oppriktig og at dette ikke bare en marsj gjennom kunsthistorien.

Ingressbilde: Ida Ekblad, The Judge, 2009. Støpt jern, 140×81 x 86 cm.

Læserindlæg