På seminar i Venezia

Det er første gang norsk kunst ikke er representert i den Nordiske paviljongen, som Norge nå kun disponerer hvert sjette år. Som en erstatning valgte OCA denne gang å gjøre to prosjekter: Bjarne Melgaard ble invitert til å gjennomføre et undervisningsopplegg med kunststudenter ved Università luav di Venezia i vårsemesteret. Uten at det var planlagt endte dette med en på sine premisser sterk utstilling i et av Venezias palasser. Dernest organiserer OCA en rekke på ti forelesninger som går helt fram til Biennalen avsluttes i november, hvorav jeg hadde anledning til å overvære fem. Melgaard har blitt mer vellykket enn forelesningsrekken, gitt at sammenhengen er en kunstbiennale og ikke en akademisk konferanse.

Kunnskapsproduksjon
Stikkord for de to prosjektene OCA står bak er kunnskapsproduksjon eller «education», i tilknytning til den «educational turn» som påstås å ha skjedd innen dagens kunst- og kurateringspraksiser. Sjekk f.eks. Irit Rogoffs artikkel «Turning» på e-flux i 2008 eller antologien Curating and the Educational Turn (2010). Jeg tror det er innenfor et slikt perspektiv en må forstå OCAs strategi for denne Biennalen. En intensjon om å drive kritisk og frigjørende kunnskapsproduksjon innen kunstfeltet er noe jeg på alle måter vil støtte; hvis det er det som faktisk skjer.

I løpet av pressedagene rakk OCA å arrangere fem av sine i alt ti planlagte forelesninger under tittelen «The State of Things». Tøybæreposer med den svart-hvite logoen for foredragsrekken kunne observeres i hendene på folk som hastet rundt for å få med seg utstillingene på biennaleområdet og ute på byen. Dette sørget for at OCA’s arrangement var tilstede midt i sirkuset, men utover det måtte naturlig nok disse første forelesningene nøye seg med en birolle i forhold til den hektiske aktiviteten i Giardini og Arsenale.

Den litt påhengte «norske» foranledningen til OCA’s ti foredrag er det såkalte «Nansen-passet» som ble utstedt av Folkeforbundet i 1922 (forløperen til dagens FN) på initiativ fra bl.a. flyktningekommisær Fridtjof Nansen, for å hjelpe nærmere en halv million statsløse flyktninger (primært russere og armenere). En side fra dette passet var forøvrig bakt inn i logoen for disse foredragene. Med Nansen-passet som bakenforliggende politisk og historisk ramme skulle serien i følge OCA’s folder ta for seg temaer som «Europe, diversity, the environment, peace-making, human rights, capital, sustainability, migration, asylum, aesthetics and war» – ikke lite altså.

Rancière – In What Time Do We Live?
Lanseringen foregikk onsdag 1. juni med et foredrag av den franske filosofen Jacques Rancière (f. 1940) som har hatt en stigende betydning i kunstverdenen de siste ti årene. Magasinet Artforum laget for eksempel et tema-nummer om og med Rancière i mars 2007. Det var da også fullt hus med sikkert rundt tre hundre tilhørere i den fornemme foredragssalen på Istituto Veneto di Scienze, Lettere ed Arti, samt i et tilstøtende rom hvor man kunne se ham på videooverføring. Instituttet er plassert like ved det kunsthistoriske museet Galleria dell’Accademia hvor man bl.a. kan se et av kunsthistoriens mest mysteriøse malerier, Giorgiones La tempesta fra 1508 og en rekke andre venezianske malere fra samme tid som Bellini og Tizian. Tittelen på Rancières foredrag var «In What Time Do We Live?» og skulle ta for seg følgende spørsmål i følge folderen: «To what form of historical evolution does our present belong? What future does it open? From this point of view, this paper will analyse the paradigms of temporality that ground the dominant descriptions of our present, and the ways in which political action and artistic invention can refram and disrupt them.»

Problemet med foredraget var at det var nærmest umulig å henge på Rancières engelsk, både på grunn av den franske aksenten og det at han snakket såpass fort, der han leste fra sitt skrevne manus. Jeg kan derfor ikke si noe mer om hva som ble sagt, rett og slett fordi jeg – i likhet med det store flertallet av de frammøtte – ikke hadde noen mulighet til å oppfatte det! Det var heller ikke mulig å oppdrive hans manus fra OCA for å få tilgang til det som var blitt sagt, visstnok av copyright-grunner. Det er sånne ting som gir de siste årenes «educational turn» et dårlig rykte. Her har det vært gjort for dårlig pedagogisk og seminarmessig forarbeid fra OCAs side.

Den primære effekten av Rancières foredrag ble dermed at en stor del av et sikkert kompetent publikum ble utelukket og at Rancières tilstedeværelse primært ble av dekorativ karakter. Det er en dyp ironi i dette, all den stund Ranciéres tenkning omkring demokrati og frigjøring nettopp i så sterk grad betoner hvordan politikk grunnleggende dreier seg om at den ekskluderte delen (de som faller utenfor den samfunnsmessige orden) gjør sin stemme gjeldende og gjør krav på legitimitet. Når OCA importerer et rent akademisk seminarformat inn i en kunstkontekst som rommer et bredt interessert publikum, må man nesten forvente at de tar seg bryet med å reflektere over hvordan Rancières meget interessante og relevante tenkning kan gjøres forståelig, både på et språklig nivå og i videre forstand.

Hadde det for eksempel vært mulig å gjøre manus tilgjengelig for tilhørerne (på skjerm eller printet ut) slik at de kunne oppfatte hva som ble sagt? Hadde det vært mulig med en populariserende introduksjon til Rancières tenkning slik at ikke-spesialistene også kunne fått en inngang til det hele? Hadde et intervju i dette tilfellet vært mere egnet? Slike spørsmål kunne OCA ha stilt seg. Eller handlet det for OCA mer om å gjøre seg selv eksklusiv og distingvert og få anerkjennelse fra en elite i den internasjonale kunstverdenen som den «flinkeste i klassen».

Rancieres forelesning ble for meg et godt eksempel på en generell trend som også gjelder OCA: den fetisjering av det akademiske som form som i stigende grad har inntatt kunstverdenen. Til tider fungerer denne akademiseringen mer elitistisk ekskluderende enn tidligere tiders borgerlig finkunst noen gang kunne drømme om. Samtidig får man det fenomen at et lydig publikum taust sitter og lytter til de vise ordene uten engang å oppfatte hva som blir sagt. Poenget er ikke at teori eller akademisk tenkning står i motsetning til kunstnerisk praksis, men at dette på grunn av forsteinede konvensjoner og jåleri ofte formidles på måter som gjør det utilgjengelig, noe som bare opprettholder skillet mellom «de som vet» og «de som ikke vet.» For eksempel ved at inviterte teorimakere snakker til et bredt publikum som om alle er fulltids-akademikere som ikke gjøre annet enn å arbeide med teori. Det er et knefall og en servilitet for det akademiske i kunstverdenen som gjør det uhyre lett for intellektuelle operatører å få stor symbolsk definisjonsmakt. Denne måten å etablere kulturell kapital og symbolsk makt foregår helt i tråd med den logikk sosiologen Pierre Bourdieu har påpekt i sin Distinksjonen fra 1984. En annen ting er at kunstverdenen ris av intellektuell sjargong, motebegreper, kuratorisk newspeak og diskursiv hype som primært har som funksjon å produsere symbolsk makt og selge kunst i alle betydninger av ordet.

Bersani og Melgaard i samtale

Nå skal det i rettferdighetens navn sies at de neste fire foredragene heldigvis var mulige å oppfatte og tildels langt mer direkte kommuniserende i sin form. Leo Bersani (tidligere professor i fransk på Berkeley-universitetet ved San Francisco) leste som Rancière et paper, men foredro dette i det minste på et klart forståelig akademisk amerikansk som samtidig også var subtilt og ikke så enkelt å gripe på stående fot. Men det satte ting i gang og var mulig å ta del i det. Med utgangspunkt i Jean Genets debutroman Notre Dame des fleurs (1943) kretset Bersanis diskusjon omkring seksualitet og kjønnsidentitet, hvordan det er mulig å overskride eller unndra seg den kategorisering den sosiale orden stiller opp for oss, for eksempel med hensyn til hva det vil si å være mann eller kvinne. Han siterte her Bourdieus påstand om at «The state creates us by naming us», men hevdet samtidig at dette sosiologiske perspektivet var utilstrekkelig og i tillegg trenger en psykoanalytisk forståelse. Han gjorde også en grundig diskusjon av Todd Haynes’ film Safe (1995), som han forsto som en indirekte kommentar til AIDS-krisen på 1980-tallet. Bersani har vært en pioner innen «gay and lesbian studies» og såkalt «queer theory» fra 1970-årene av. Han er ikke minst kjent for essayet «Is the Rectum a Grave?» som diskuterer AIDS-krise og homoseksualitet og åpner med følgende salve «There is a big secret about sex: most people don’t like it.»

Bersanis tenkning omkring homoseksualitet, AIDS og psykoanalytiske begreper som dødsdrift og masochisme synes å ha vært en av ledestjernene for Bjarne Melgaards undervisning av masterstudenter ved programmet for visuell kunst på Università luav di Venezia. Dette pågikk fra februar til mai i regi av OCA, blant annet med Bersani som gjestelærer, titulert «Beyond Death: Viral Discontents and Contemporary Notions about AIDS». En antydning om undervisningen som foregikk i form av forelesninger og workshops, får man ved å se på titlene for noen av de i alt syv intensive temaukene: «The Painted Whore, The Infected Painting», «The Negative Conjunction of Positive Hate», «Pure War: Heterosexual Actions, Homosexual Resistance», «Die Inside Me: AIDS and the Death Drive» og så videre.

Hvordan dette kurset reelt forløp og hvor vellykket det var for studentene er vanskelig å vurdere for en som ikke selv deltok. På prosjektets nettside er det imidlertid mulig å få et inntrykk gjennom videoopptak både av Melgaards forelesninger, studentene i arbeid og gjestebesøk med Pablo Lafuente fra OCA (som snakker om Group Material). Pensum for kurset inkluderte teoretikere og kunstnere som Bersani, Douglas Crimp, Eve Kosofsky Sedgwick, Chris Kraus, David Wojnarowicz med mange flere. En del studenter valgt å hoppe av, mens tolv stykker fulgte kurset helt ut og laget utstillingen Baton Sinister sammen med Melgaard, som åpnet under pressedagene. Denne avslutningen på kurset var ikke var planlagt fra begynnelsen av og kom i stand på initiativ fra Melgaard og ved hjelp av økonomisk støtte utenfra (visstnok bl.a. fra Sparebankstiftelsen DnB Nor som kjøpte Melgaards installasjon på utstillingen).

Utstillingsplakakten til Baton Sinister besto blant annet av en tekst som agiterte for at kunsten ikke trenger å forandre verden. Jeg tolker dette som en betimelig kritikk fra Melgaards side av den selvidealisering og det «godhetsregime» mange i kunstverdenen identifiserer seg med, ikke minst når det er snakk om kunst og politikk, hvor man liksom tar for gitt at «vi» er på det godes side i en kamp mot det onde, der ute et sted. Blant annet kan et initiativ som OCAs foredragsrekke med dens globale temaer og store pretensjoner, med en viss rett kritiseres for å ha en slik blind flekk. Det er alltid lettere å ta for seg den abstraherte «makten», enn for eksempel å reflektere over de maktrelasjoner man selv er en del av og bidrar til å reprodusere.

Sammen med studentene lyktes Melgaard i å bombardere de tomme salene i palasset med et kaos av tekster og bilder som kretset omkring sex, død, AIDS, identitet osv. Effekten av å se de halvmørke rommene, gangene og indre trappene nærmest tagget ned av en gjeng kunststudenter var uforlignelig og befriende. De enkelte bidragene fløt mer og mindre sømløst i hverandre og var tydelig preget av læreren, som om en rekke med Bjarne-kloninger var sluppet løs. Denne mørke og kakofoniske stemningen ble bare forsterket av det tettpakkede publikumet som fylte salene under vernissasjen med sine prosecco-glass og småprat. Som studentutstilling var den åpenbart hinsides en vurdering av godt eller dårlig, og nettopp derfor spilte den så effektivt opp til Melgaards egen kunst i dens veksling mellom det mesterlige og det banale. Det kollektive preget på dette gesamtkunstverket og den befriende trashingen av et helt palazzo var faktorer som i mine øyne bidro til å synliggjøre en radikalitet i hans kunst som det er en stund siden jeg har klart å se.

Melgaards rom besto av store malerier stående langs veggene med påskrifter som «ELDRIDGE CLEAVER IS NOT IN THE BIENNALE» (samt andre navn som Mumia Abua Jamal, James Robert Baker osv.), dernest stabler med plakater påtrykket «DON’T GET FUCKED UP THE ASS. PERIOD» og annet kaotisk parafarnalia – for så vidt i kjent stil. På et bord midt i det hele tronet en svær flatskjerm som viste en videofilmet, redigert samtale mellom Melgaard og Bersani, ispedd grafiske elementer og innskutte filmklipp som innimellom kommenterte det som ble sagt. Etter å ha hørt Bersani på OCA-forelesning tidligere på dagen var det interessant se hvordan det her var en helt annen puls. Ikke minst var det interessant å se hvordan hans nyanserte tenkning omkring homoseksualitet, aktivisme og AIDS spilte seg ut i forhold til Melgaards mer slagordpregede og konfronterende retorikk. Samtalen var preget av en gjensidig forståelse, samtidig som Bersani også klart ga tilkjenne uenighet med Melgaard på noen punkter. Melgaards respekt for Bersani var tydelig og i motsetning til det machismo-imaget han dyrker kunne man her oppleve en mer lyttende og lydhør person. Det var rett og slett noe veldig fint over dette møtet og den nerven det hadde. Utvekslingen som fant sted ble noe så sjelden som applisert teori. I voldsom kontrast til kakofonien som innrammet samtalen fungerte denne dialogen omkring noen alvorlige temaer ypperlig.

 
Kunst som tenker selv
For min del ble dette også en øyeåpner i den forstand at det satte ord på det ubehaget jeg følte ved forelesningsformatet OCA hadde valgt for sin representasjon i Venezia – selv om det også kan ses som et rosverdig forsøk på å skape et alternativ til det markskrikerske ved Biennalen. Baton Sinister, med dens iscenesettelse av en diskurs omkring homoseksualitet og AIDS, ble for meg en bekreftelse på at tenkning som springer ut av en kunstnerisk praksis i en slik Biennalesammenheng har mer slagkraft og gir mer mening enn å fly inn intellektuelle stjerner som leser papers. Sånn sett vil jeg si at OCAs prosjekt med Melgaard har vist seg å være mer relevant enn deres forelesningsrekke.

Università luav di Venezia arrangerte forøvrig rett etter pressedagene det internasjonale seminaret «Art as a thinking process. Visual forms of knowledge production» hvor man diskuterte kunst som en form for produktiv igangsetter av tenkning. Det er flere verk på Biennalen som demonstrerer en slik produktiv tankekraft, blant annet den sveitsiske paviljongen med Thomas Hirschorn kalt Crystal of Resistance og den tyske paviljongen med filmskaperen Christian Schlingensief (1960-2010), eller Christian Marclays makeløse The Clock.

Det norske Gallery D.O.R. leverte forøvrig en treffende parodi på selvhøytidelig intellektualitet og uforståelig kunstteori i sin karnevaleske performance From Processology to Neo-Relationalism – chaos to consensus. Gruppen består av de norske kunstnerne Kristian Øverland Dahl, Steinar Haga Kristensen og Sverre Gullesen. De var del av et program satt sammen av kunstneren FOS (Thomas Poulsen), som foregikk på en «flytende paviljong» ute i lagunen under tittelen Osloo. Dette prosjektet var igjen en del av den danske paviljongens internasjonale gruppeutstillingen Speech Matters som ønsket å tematisere ytringsfrihet, forøvrig en ikke spesielt vellykket satsning som ble stående mer som et postulat. Flåten var ankret opp ved en mindre øy langt fra biennale-området og rommet en bar og radiostasjon samtidig som den var åstedet for en rekke events. D.O.R.s performance foregikk som en karikert paneldebatt med en debattleder og to deltagere, to av dem menn forkledd med løsskjegg og med noen groteske dukker som hang over skuldrene som døde vedheng. Den tredje av dem spilte kvinne og var kledd i drag. De mimet til ferdig innspilte stemmer med amerikansk diksjon, et kaudervelsk av nonsens, fraser og moteriktige kvasibegreper vi alle synes vi har hørt før på et eller annet seminar eller i en katalogtekst, og demonstrerte et kjennskap også til de finere nyansene i slik fraseologi.

Å gjøre sin stemme hørt
Den indiske miljøaktivisten og filosofen Vandana Shiva sto også på programmet og snakket engasjerende om økologi, jordbruk og hvordan menneskeheten i det hele tatt skal kunne overleve. Hun fortalte også om den bevegelsen hun har skapt i India kalt Navdanya som arbeider for biomangfold og økologisk jordbruk (www.navdanya.org/home). Jeg grep meg i å tenke at hvis vi i det hele tatt kommer til å klare å redde oss selv så vil det være på grunn av visjonære mennesker som henne. Etter å ha svevet rundt i kunstboblen et par dager ga det å høre henne en følelse av å komme i kontakt med en virkelig verden med virkelige mennesker og virkelige problemer. Samtidig tenkte jeg at hun helt sikkert hadde hatt viktigere ting å gjøre enn å snakke til et femtitalls mennesker fra norsk utenrikstjeneste, OCA og kunstverdenen. Det var forøvrig også folk som arbeidet med miljøspørsmål og jordbruk fra Veneto-området tilstede og hennes besøk har sikkert vært til stor inspirasjon ikke minst for dem.

Da Jan Egeland overtok talerstolen for å snakke om «Ten Lessons from Ten Peace Processes» ble jeg litt mer ambivalent igjen. Helt konkret trakk han lærdommer fra sin erfaring som fredsmegler i forskjellige konflikter som representant for den norske staten eller som spesialutsending og senere visegeneralsekretær i FN. Siden Egeland er så tett knyttet til norsk utenrikspolitikk ble det på et vis også det offisielle Norge som talte her. Litt urettferdig kanskje, men allikevel, i denne sammenhengen kunne man oppleve dette som en indirekte festtale for det norske «godhetsregimet» der Norge er gode og vi drar ut og redder verden. Innenfor rammen av OCAs offisielle norske representasjon på Venezia-biennalen følte jeg meg litt beklemt. En mer kritisk diskusjon om fredsmegling og fredsprosesser som bl.a. Norge har vært involvert i kunne man fått ved å invitere en uavhengig forsker snarere enn en som snakket om egne bedrifter. Vi vet alle hvor omstridt for eksempel Oslo-avtalen mellom PLO og Israel i 1993 og det norske bidraget til denne har vært. På dette punktet vil jeg si at det var delvis skivebom i OCAs programmering.

På selve åpningsdagen for Biennalen og rett før jeg selv skulle hoppe på båten til flyplassen, fikk jeg så anledning til å høre den libanesiske professoren Fawaz A. Gerges som arbeider ved London School of Economics og er Midt-Østen ekspert. Hans tema var revolusjonsbølgen som går over denne regionen nå, framført i klar og engasjert tale som var rettet direkte til oss frammøtte. Han bekreftet ettertrykkelig at vi er vitne til at en ny verden fødes i Midt-Østen og at dette virkelig kan forstås som «a significant and revolutionary moment». Han framhevet betydningen av at dette er et opprør som kommer nedenfra og hevdet at det har skjedd et psykologisk skifte i befolkningen fordi borgerne opplever at de har fått makt og muligheten til medbestemmelse, til å bli hørt. At president Mubarak og hans familie nå er fengslet, og at det egyptiske militæret ikke klarte å beskytte ham lenger i forhold til det folkelige presset, så Gerges også som et viktig symptom på de grunnleggende endringene som nå skjer. Dette var et opplysende og interessant foredrag som det var mulig å følge for et allment publikum, bare så synd at det ikke var møtt fram mer enn omkring tredve tilhørere som for en stor del var der i embets medfør!

Det slo meg derfor hvor utrolig antikvert selve forelesningsformatet på mange måter er i forbindelse med en massebegivenhet som Venezia-biennalen hvor det ventes rundt 400.000 besøkende. Inspirert av måten Melgaard lyktes med sin videofilmede samtale med Bersani og den enorme mediale kløkt man ser hos kunstnere som Hirschorn og Marclay, slo det meg derfor at det lå et ubenyttet potensial her. Hvis poenget var at man ønsket å presentere tenkere og analytikere med viktige ting på hjertet kunne man rett og slett videofilmet dem i form av forelesninger eller samtaler, redigert det, tekstet det og involvert kunstnere i å skape en effektiv og kanskje til og med kunstnerisk overbevisende presentasjon av materialet. Hadde man klart å lande dette midt i hele biennalesirkuset, fått det ut på youtube og sosiale medier, da kunne det ha fått en helt annen effekt og for den saks skyld utfordret alt det biennalen står for. I et slikt perspektiv er det noe nesten latterlig utdatert ved det å holde akademiske forelesninger for et lite publikum som så i neste omgang kanskje blir publisert. Verden brenner!