Paradoksal propaganda

Art Power, Boris Groys, The MIT Press 2008

Boris Groys snur om på logikken og hevder kravet om mangfold i kunsten skaper likhet. Det skriver Boel Christensen-Scheel i denne bokanmeldelsen som første gang ble publisert i Klassekampens bokmagasin sist helg.

Høy alder og erfaring er definitivt en god ting i mange sammenhenger, og absolutt noe som bør revalueres nå i disse unge og hippe tider. Det er ikke greit at man ikke finner noen ny stilling hvis man mister jobben ved fylte femti, og det er ikke greit at livserfaring avfeies som ubetydelig. Derimot er det flere grunner til at det er blitt slik, noen helt urimelige, andre mer forståelige. For det ligger også et anti-autoritært og anti-hierarkisk prosjekt i å la unge og uetablerte stemmer høres – et prosjekt vi kjenner fra 60-tallets ungdomsopprør blant annet innen akademia. Alder og posisjon skal ikke være noen hindring, men heller ingen fordel i seg selv – det er innholdet, kvaliteten, sitsen, det kommer an på.

Og det er kanskje alderen, eller posisjonen, som er blitt Boris Groys hemsko i hans siste bok «Art Power», gitt ut på forskningsledende og vektige MIT Press. Boken består av 15 relativt korte essays skrevet i perioden 1997-2008, de fleste av essayene er allerede publisert i andre sammenhenger, to av dem samt introduksjonen er ikke tidligere publisert. Groys berører mange temaer som er beslektede, men som ikke er basert på den samme argumentasjonen eller har utgangspunkt i én kongstanke. Det virker ikke som om han har noe helhetlig prosjekt, prosjektet hans måtte i så fall være å snu om på den selvfølgelige logikken vi ellers bruker.

Ved å gjøre noen små, men velrettede grep, gjør Groys grunnen utrygg under flere etablerte oppfatninger. Groys påpeker for eksempel at kravet om mangfoldighet i kunstverdenen (og vestlig kultur generelt) er blitt et paradigme, og dermed skaper likhet fremfor forskjellighet. Han mener videre at de såkalte konservative og «døde» museene gjennom sine skiftende samlinger og sitt ønske om å dokumentere samtiden, egentlig er dynamiske og i stadig fluks. Og ikke minst argumenterer Groys for at offisiell, kommunistisk kunst kan være like mangfoldig som vestlig samtidskunst fordi den tar mål av seg til å inkludere alt. Han forsøker altså å vise hvordan utskjelte eller problematiserte elementer som kommunismens offisielle kunst eller museene, kan ha andre og minst like gode egenskaper som politisk korrekte og «uproblematiserte» elementer som mangfoldsdyrkingen eller institusjonskritikken i vestlig kunst og kultur. Dette gjør han godt, men altfor kort.

«Art Power» sikter til kunstens mulighet for politisk makt og innflytelse i samfunnet – det virker som om Groys både tror på og ønsker seg en slik posisjon for kunsten, men sier at den eneste måten kunsten kan bli politisk effektiv på, er ved å virke utenfor kunstmarkedet i en kontekst som direkte politisk propaganda: Ikke-ideologisk kunst svekkes av sin flertydighet, mens den ideologiske, politiske kunsten presenterer en tydelig visjon. Samtidig er den politiske kunsten paradoksal, den er en kritikk av seg selv fordi den gjør visjonen profan. Materialiseringen av den politiske ideologien gjennom et bilde eller en skulptur vil altså automatisk svekke ideologien som myte fordi den virkeliggjøres her og nå.

Tolker vi ham velvillig, snakker han for en mer tydelig og kompromissløs samtidskunst, hvis vi er vanskelige sier han at kunsten i dagens demokrati ikke har mulighet for å virke politisk fordi den ikke er del av en offisiell politisk strategi. Vi får vel kanskje tro han levner samtiden en smule håp, men argumentet er likevel problematisk; kunsten under Hitler og Stalin ble brukt som propaganda, ikke kunst, og dermed kan den sidestilles med dagens propaganda, det vil si reklame. Og markedets lettbeinte mediebilder har Groys ikke mye til overs for – altså blir politisk kunst som fri og mangetydig en slags umulighet, og det oppstår slettes ikke noen art power.

Tittelen «Art Power» lover freshness, og man forventer seg et manifestlignende statement, et saftig og sparkende hovedargument presentert fra forskjellige perspektiver. I stedet gis vi en samling tidligere publiserte essays, dog bundet sammen av en nyskrevet og definitivt lesbar introduksjon. Med en til tider ubegrunnet selvtillit legger han ut om kunstens, kunstfilosofiens og institusjonsteoriens store spørsmål, og bare tidvis kommer han med anløp til interessante og annerledes analyser, perspektiver som kunne gitt en annen inngang eller vinkling på loslitte og drøvtygde problemstillinger som kunstens makt og politiske potensial, eller museenes rolle som institusjoner og samlinger.

Groys’ erfaring er ikke til å kimse av, han har en tung utdannelse som spenner over flere fag og felter (filosofi, kunst, media og slavisk), han har bidratt med tekster til flere av 2000-tallets store kunstbiennaler og er et av de fremste talerørene for russisk kunst i det 20. århundret, blant annet gjennom boken «Gesamtkunstwerk Stalin / The Total Art of Stalinism». Men i «Art Power» har han hovedsakelig et samtidsperspektiv, kun med noen unntak som omhandler sosialistisk kunst, Hitlers kunstteori og forholdet mellom kunst og krig. Groys kan altså dra veksel på rike kunnskaper på områder der andre nøler, og tidvis står han fjellstøtt. Groys tillater seg imidlertid flere steder å la være å begrunne de mange leddene i sine spissformulerte påstander, og de blir derfor stående som forenklinger og provokasjoner snarere enn teoretiske brekkjern. Teoretikerne han støtter seg på er også litt støvete i dagens perspektiv – hovedsakelig Hegel og Benjamin – og uten å fornye deres relevans, klarer han ikke riktig å få fotfeste i samtiden.

Slik den anti-autoritære 68-generasjonen nå bare sjelden stiller spørsmål ved sin autoritet, slik makten som regel ikke klarer å være inkluderende, slik klarer heller ikke Groys å bryte med sine egne selvmotsigelser for å presentere en kunstfaglig og politisk visjon. Groys blir på mange måter like paradoksal som sine paradokser: samtidig som han ønsker seg en politisk tydelig kunst, skriver han bare om paradokser, han «forsvarer» totalitære regimer, men vil at det Andre skal inkluderes og ytringsfriheten bestå, han kritiserer en mainstream mediekultur og en biennale-drevet kunstverden, men er også en ypperlig representant for dette som yndet biennale-skribent, nå i nesten-ny og nesten-villedende innpakning.

(Artikkelen ble første gang publisert i Klassekampen, lørdag 3 mai, 2008.)