I Norge og Sverige kunne kunstnerorganisasjonene innkassere store seire da statsbudsjettene for 2018 ble banket gjennom i nasjonalforsamlingene i slutten av november. I det svenske statsbudsjettet øker bevilgningene til Kulturdepartementet med 745 millioner svenske kroner. I Norge har regjeringens støttepartier Venstre og Kristelig Folkeparti sørget for at de fleste av kunstnerorganisasjonenes krav til kulturbudsjettet har blitt innfridd. I Danmark har regjeringspartiene og støttepartiet Dansk Folkeparti omsider blitt enige om å vedta Finansloven (det danske statsbudsjettet) etter flere ukers basketak mellom regjeringspartiet Liberal Alliance og Dansk Folkeparti. For kulturlivet er det lite å juble over: danske kunstinstitusjoner er bundet til regjeringens sparepolitikk frem til 2020, og de få påplussningene i budsjettet gjelder hovedsakelig kulturvern og nasjonalhistoriske arrangementer.
Med alle statsbudsjettene på plass er det nå mulig å tegne omrisset av hva slags forskjeller som avtegner seg i de skandinaviske landenes kunstnerpolitikk. Kunstkritikk har snakket med lederne for fagorganisasjonene for billedkunstnere i de tre landene.
Et svensk kulturløft
Sverige har fått det som kulturminister Alice Bah Kuhnke (Miljöpartiet de gröna) kaller et «rekordbudsjett», og som ifølge avisen Sydsvenskan innebærer den største økningen på minst 20 år. Kulturdepartementet får styrket potten med omlag 745 millioner, derav 115 millioner friske midler til den frie kunsten. For få år siden sto potten til kulturtidsskrifter i fare for å kuttes med 15 millioner. Dette ble avverget etter store protester. Bevilgningene til kulturtidsskrifter for 2017 var på 22,5 millioner svenske kroner, og i budsjettet for 2018 har kulturministeren lovet en felles økning på 8 millioner til litteraturområdet og til kulturtidsskrifter. Statens konstråd – som tilsvarer norske KORO, Kunst i offentlige rom – får 10 nye millioner til offentlig kunst. I alt råder kulturministeren over et budsjett på omlag 8,3 milliarder, noe som tilsvarer 0,83 % av det totale statsbudsjettet til Stefan Löfvens (Socialdemokraterna) rødgrønne regjering. Det svenske kulturbudsjettet begynner med andre ord å nærme seg det nivået som den tidligere norske, rødgrønne regjeringen hadde ambisjoner om å innfri med «kulturløftet» – 1 % av det samlede statsbudsjettet til kulturformål.
Savner strukturelle reformer
Katarina Jönsson Norling, riksordfører for Konstnärenes Riksorgantisation (KRO, tilsvarer Norske Billedkunstnere, NBK, i Norge og Billedkunstneres Forbund, BKF, i Danmark) er positiv til utviklingen, men forteller Kunstkritikk at den generelle situasjonen for svenske kunstnere er tøff. Den siste inntektsundersøkelsen til Konstnärsnämden viste at kunstnernes gjennomsnittlige inntekt var 13.000 kroner i måneden.
– Den nåværende rødgrønne regjeringen har vært mer aktiv og har gjort mye større satsinger på kunst og kultur enn allianseregjeringen med de fire høyrepartiene fra 2006 til 2014. Derimot har vi sett få strukturelle forslag som kan forandre vilkårene for billedkunstnere og kunsthåndverkere fra grunnen. Utstillingshonorarene ved offentlige museer og kunsthaller er fortsatt ekstremt lave, og kulturministeren har til tross for sine løfter valgt å ikke øke kravene til arrangørene og dermed styrke kunstnernes forhandlingsposisjon. Det er vanskelig for oss å forstå hvorfor kunstnere fortsatt forventes å arbeide gratis.
Hvordan ser Kulturministerens «rekordbudsjett» ut for billedkunsten?
– Det er blitt gjort viktige reformer, som satsingen på den frie kunsten, med 12 millioner til billedkunstnere og kunsthåndverkere, og 60 nye millioner til stipender og vederlag, selv om det fortsatt ikke er klart hvor stor del av dette som går til våre kunstnergrupper. En annen viktig satsing er offentlig kunst. Derimot var det en tynn handlingsplan for billedkunst og kunsthåndverk kulturministeren presenterte. Vi savnet reformer omkring opphavsrett, og innføringen av et fond tilsvarende det norske Bildende kunstneres hjelpefond (fondet er en kollektiv ordning som bygger på en lovpålagt avgift på 5 % på kunstsalg, journ. anm.). De tiltakene som virkelig kunne gjøre en forskjell henvises til en bredere kunstnerutredning som skal presenteres våren 2018.
Kunsten som forhandlingskort
I Norge puster kunstnerorganisasjonene lettet ut etter at Venstre og Kristelig Folkeparti nok en gang har avverget kutt i regjeringens kulturbudsjett. Siden Høyre og Fremskrittspartiet inntok regjeringskontorene i 2013, har det blitt et årlig ritual at de to støttepartiene må forhandle om penger til kultur. I budsjettavtalen som ble inngått 22. november, sørget Venstre og Krf blant annet for en økning på 30 millioner til Norsk Kulturfonds frie midler, og tilbakeføring av et kutt på 24 millioner til Utenriksdepartementets kulturmidler. Endelig fikk støttepartiene fremforhandlet en innfrielse av en flerårig lønnsreform for kunstnerstipendene, slik at stipendene fra og med 2018 skal tilsvare 50 % av den norske gjennomsnittsinntekten.
En medvirkende årsak til at disse tre sakene er blitt vedtatt er Kunstnernettverkets iherdige lobbyvirksomhet. Nettverket består av 20 kunstnerorganisasjoner med til sammen 29.000 medlemmer i ryggen. Deres aksjon kulminerte i markeringen #kunstneroppropet den 26. oktober, der flere hundre kunstnere demonstrerte med Skrik-masker foran Stortinget. En fjerde viktig sak – kunstnerorganisasjonenes fortsatte rett til å oppnevne medlemmer til stipendkomiteene – er imidlertid tapt.
Styreleder i Norske Billedkunstnere (NBK) Hilde Tørdal er godt fornøyd med å ha oppnådd tre av Kunstnernettverkets fire krav i det endelige budsjettet, men er samtidig oppgitt over regjeringens fremgangsmåte i forhandlingene.
– I fjor ble det kuttet 14 millioner til UDs kulturmidler, som så ble tilbakeført av Venstre og Krf. Når regjeringen så foreslår å kutte 24 millioner i år, vil jeg nesten si at det er å overprøve et stortingsvedtak, og å gjøre det til en brekkstang i forhandlingene. Regjeringen vet at denne posten er viktig for Venstre og Krf, som igjen måtte kjempe for å få midlene tilbake, sier Tørdal til Kunstkritikk.
Hun mener også at behandlingen av den mest omdiskuterte kunstpolitiske saken i høst, forslaget om endringer av stipendkomiteene, har vært høyst kritikkverdig. Linda Hofstad Helleland har ønsket å frata kunstnerorganisasjonene retten til å velge hvilke medlemmer som skal sitte i de 24 forskjellige stipendkomiteene. Fra nå av skal de kun innstille kandidater, mens et regjeringsoppnevnt utvalg tar den endelige avgjørelsen. Debatten har vært en populistisk smørje av beskyldninger om kameraderi og elitisme. I begynnelsen av desember prøvde opposisjonen å stanse endringen, men Venstre og Krf valgte å støtte regjeringen.
– Diskusjonen om en rettighet, som oppnevningsretten er, hører ikke hjemme i en budsjettforhandling. Det har også vært en vanskelig sak å formidle i media fordi den er så komplisert, og politikerne kjenner så lite til disse systemene. At et utvalg ser over og sjekker at det er bredde i komiteen og påser at forskrifter følges, er naturlig, men å gå til skrittet å fjerne oppnevningsretten er å gå altfor langt, sier Tørdal.
Men selv om kunstnerorganisasjonene møter liten forståelse hos den nåværende regjeringen, mener Tørdal at vilkårene for å fremme kunstnerpolitikk faktisk er bedre nå enn under den rødgrønne regjeringen. Under Stoltenberg-regjeringene økte kulturbudsjettet mer enn noen gang før, men de rødgrønnes kultursatsing kom i liten grad kunstnerne til gode. Nå har oppmerksomheten rundt kunstnernes situasjon blitt betydelig større på Stortinget.
– Det er generelt mye bedre nå, men det er et bilde som må nyanseres: Da de rødgrønne gikk av hadde de programfestet å styrke kunstnerøkonomien, og i sine alternative statsbudsjetter har de andre stortingspartiene prioritert kunsten mye høyere enn regjeringspartiene. Nå er det bare Høyre og Frp som ikke arbeider for å styrke kunstnerøkonomien på Stortinget.
Dansk kunstliv på slankekur
Da forslaget til norsk statsbudsjett ble lagt frem i oktober, ble det sett på som så lite ambisiøst på kulturens vegne at lederen av Norsk kulturråd, Tone Hansen, kalte det «et svik mot hele kunstfeltet». Denne reaksjonen virker nok overdrevet sett fra Danmark, der den kulturpolitiske situasjonen gjennom flere år har vært betydelig dårligere enn i nabolandene.
Det danske kunstlivet har like lite å glede seg over i år som tidligere år. Regjeringen har tidligere vedtatt at kulturbudsjettet skal kuttes med 0,2 milliarder per år i 2018 og 2019. Tidligere i høst varslet kulturminister Mette Bock at det skal settes av 74 millioner til nye kulturtiltak i perioden 2018 til 2021. Kunstkritikk har vært i dialog med Kulturministeriet, men det har ikke lykkes oss å få svar på hvor disse pengene er hentet fra. Men selv om det skulle dreie seg om friske midler, er Kulturministeriet fortsatt underlagt sparepolitikken. Fra 2016 til 2017 ble det for eksempel tilført 88,2 millioner til nye prosjekter, samtidig som de generelle kuttene var på 91,5 millioner.
Blant Kulturministeriets nye tiltak finner vi bevaring av Vikingskip og en landsdekkende opplysningskampanje om Danmarks gjenforening med Sønderjylland. Det er også satt av 4,8 millioner til et fond for regional kunstproduksjon. Det er med andre ord nok en gang et sterkt nasjonalt og historisk preg over kultursatsningene til den danske regjeringen, med prioriteringer som bærer Dansk Folkepartis umiskjennelige signatur. Da Finansloven var ferdigforhandlet i 2015 uttalte Dansk Folkepartis Alex Ahrendtsen til Berlingske Tidende at «Vi er det eneste partiet som overhodet har hatt kultur på dagsordenen under finanslovsforhandlingene». Mye tyder på at dette også har vært tilfelle i år. I 2015 fikk Dansk Folkeparti gjennomslag for en styrking av kulturarven på 36 millioner, midler som ble tatt direkte fra Statens Kunstfond, som blant annet støtter produksjon av ny kunst. Statens Kunstfond ble derfor pålagt å spare 2 % årlig i de fire neste årene. Også i driften til kulturinstitusjoner som Statens Museum for Kunst skal det kuttes med opptil 600 millioner frem til 2019, penger som ifølge Politiken blant annet finansierer regjeringens skattelettelser.
Det danske Statens Kunstfond, som deler ut midler til billedkunst, scenekunst, musikk, litteratur, arkitektur, film, design og kunsthåndverk, hadde omkring 570 millioner danske kroner til rådighet i 2017, et beløp som på billedkunstområdet dekker både stipender, prosjektmidler og midler til offentlig kunst. I Norge er motsvarende støtteordninger delt på flere fond og institusjonelle aktører: I 2017 disponerte Norsk kulturfond 893 millioner norske kroner til billedkunst, scenekunst, musikk, litteratur og kunsthåndverk. Statens kunstnerstipend, som dekker de samme kunstartene, disponerte 300 millioner kroner. Kunst i offentlige rom, som i Norge er en egen institusjon, hadde et budsjett på 18 millioner kroner til mindre kunstprosjekter. I tillegg kommer midler til utsmykning av offentlige bygg. I Danmark er dette inkludert i Statens Kunstfonds ordninger. I begge land er filmpolitikken et eget område, men i Danmark ligger deler av den innenfor Statens Kunstfond. Disse forskjellene gjør at tallene ikke er helt sammenlignbare, men selv uten midlene til utsmykning av offentlige bygg og film er støtten til kulturfeltet mer enn dobbelt så stor i Norge som i Danmark.
Om vi ser spesifikt på billedkunsten hadde det danske Legatutvalget for billedkunst 34 millioner danske kroner til rådighet i 2017, hvorav 18,7 millioner gikk til stipender og legater. I Norge var tilsvarende sum omlag 73 millioner norske kroner. Når det nå kuttes i offentlige danske kulturmidler er det altså med et utgangspunkt som allerede er betydelig dårligere enn det norske sammenligningsgrunnlaget.
De norske og svenske kunstnerorganisasjonene har gjennom felles lobbyvirksomhet klart å få gjennomslag for økninger i kulturbudsjettene. Hvorfor har ikke dere oppnådd det samme i Danmark, Nis Rømer, formann for Billedkunstnernes Forbund (BKF)?
– Som du nevner har de norske kunstnerorganisasjonene vært dyktige til å arbeide for å avverge nedskjæringer i kulturbudsjettet de siste årene. Det er vi svært inspirert av. Men dessverre befinner kunst og kultur seg ikke like høyt på den politiske dagsorden i Danmark som den gjør i Norge, hvor man har en sterkere tradisjon for å føre en ambisiøs kunst- og kulturpolitikk. Kunst og kultur har stort sett vært fraværende i regjeringsgrunnlagene til de skiftende danske regjeringer gjennom flere år. BKF samarbeider med 24 andre kunstnerorganisasjoner i paraplyorganisasjonen Dansk Kunstnerråd, hvor vi blant annet tar til orde for å skape en samlet kunst- og kulturpolitikk i Danmark. Nedskjæringene på 2 % gjelder generelt for alle statlige institusjoner, så det er ikke lett å oppheve besparelsene på kulturområdet alene, men vi ser det som en vesentlig oppgave for kunstnerorganisasjonene å drive dette politiske arbeidet.
Hvordan er vilkårene for å drive kunstnerpolitikk generelt i Danmark?
– På det nasjonale plan er beskjeden fra politikerne for tiden dessverre at det ikke finnes flere ressurser til kulturen. Men vi har en god dialog med politikerne og skal i januar møte kulturministeren og en rekke av Folketingets kulturpolitiske ordførere. Her vil vi drøfte de mulighetene vi mener at finnes for å styrke billedkunstnernes vilkår, for eksempel på etterutdanningsområdet.
De norske og svenske billedkunstnerorganisasjonene NBK og KRO har hatt tett kontakt de siste årene, og har blant annet utvekslet erfaringer og strategier i internasjonale fora. Det har imidlertid vært liten kontakt med BKF. Hva kommer det av?
– BKF deltar i både nordisk og internasjonalt samarbeid, men i de senere årene har vi fokusert på utdanningspolitikk og organisasjonsutvikling. Det har gjort BKF til en større og sterkere organisasjon, og vi ser frem til å bygge og styrke det nordiske og internasjonale nettverksarbeidet. Vi har vært svært inspirerte av våre skandinaviske søsterorganisasjoner. For eksempel har vi vist til utredningen av norske kunstneres sosiale og økonomiske vilkår fra 2013 når vi har argumentert overfor politikerne, og vårt ønske om å foreta en lignende undersøkelse i Danmark ble imøtekommet i fjor. I 2018 offentliggjøres denne rapporten, som vil inngå i BKFs fortsatte politiske arbeid med å styrke billedkunstnernes levekår. Erfaringsutveksling mellom kunstnerorganisasjonene i Skandinavia er viktig, fordi samfunnsforholdene på mange måter er parallelle og læring og ideer derfor kan bevege seg fritt.
Hva blir konsekvensen for dansk kunst dersom sparepolitikken fortsetter også etter 2019?
– Hvis man skal fortsette å spare 2 % årlig, kan det dessverre ikke unngås at fagligheten på kunstinstitusjonene og vilkårene for å drive videregående kunstutdannelser forringes. Og hvis bevilgningene til kunstmuseene og kunsthallene fortsatt beskjæres, risikerer vi at det i siste ende er kunstnerne som må ta støyten, fordi kunstnernes utstillingshonorar ofte er den utgiftsposten som kommer aller sist når kunstinstitusjonene prioriterer midlene på sine budsjetter.
