Nye verk fra Unn Fahlstrøms Sort serie 4 (2018-2021) består av parallelle tråder av lin og håndspunnet silke som er strukket over og stedvis perforerer et sort stoff. Disse ble vist i den første av fem suksessive utstillinger kunstneren skal ha på House of Foundation i Moss, og nådde meg gjennom nettets rastløse bildedeling. Når jeg endelig tar den førti minutters togturen fra Oslo, er vi alt kommet til den tredje i rekken: Prosessuell utstilling #3. I sitt nye femårsprogram inviterer House of Foundation én kunstner til å disponere utstillingsrommet i et helt kalenderår. I den første utstilling viste Fahlstrøm egne arbeider alene, til den andre tok hun med nestoren i norsk videokunst Kjell Bjørgeengen. Nå er turen kommet til tekstilkunstneren Åse Ljones. Til samarbeid i 2022 har hun invitert skulptøren Stein Rønning. Valget av medutstillere – samtlige av dem en del eldre enn Fahlstrøm – virker primært å være betinget av materielt, formalt eller teknisk slektskap.
Da Fahlstrøm gikk ut av kunstakademiet i Oslo i 2004, var arbeidene hennes preget av en særegen omgang med eksisterende videomaterialer, hentet spesielt fra franske nybølgefilmer. Hun løfet frem deler av billedrammen og kuttet om på og satte inn sløyfer i narrativene. Tilnærmingen hennes kunne beskrives som analytisk og granskende, og hun inviterte komponister som Øyvind Torvund og Ignas Krunglevičius til å lage lydspor til installasjonene sine. Angivelig ledet arbeidet med analogt videomateriale etter hvert til storformat tekstilarbeider som konsentrerer seg om signalets oppbrytning mot støy langs videoavlesningslinjen. Videomediet er kjennetegnet av de horisontale linjene bildet er bygd med, som en forenklet kan si at skjermene tolker signalene gjennom.
Denne utstillingen er todelt, og første rom er viet Ljones. Tidligere har Ljones arbeidet med og på materialer som gummi, silke, fiskeskinn og oljefat, men i dialogen med Fahlstrøm er gjenbruksmomentet tonet ned. Vesle kvadratiske Kurr fra 2019, og midt i mot Skimmer av i fjor, er begge broderier på mørk lingrunn, sistnevnte strukket over en oval, konveks form som løfter den broderte duken ut i rommet. Kurr viser en bølgende form i et fritt broderi, litt som drodling eller en mindfulness-øvelse. Det er uråd å si hvor stingene har startet, men de har en avsluttende horisont i en serie tverrgående stikk i midten, som bunnen av en sjakt eller glipen mellom noens lepper. Kurr er en forsiktig introduksjon til Ljones arbeider, som herifra tar av i tetthet og lar stingene dekke hele flaten. Opart-aktige vridninger oppstår mellom stingene i de større arbeidene, og de utbygde bølgeformene understøtter trådens behagelige refleksjon av lyset som flakkende endrer seg med tilskuerens ståsted.
I det andre rommet møter vi Fahlstrøms mer edruelige broderier, der hvit håndspunnet silketråd bygger firkantede felt med ulik grad av tetthet mellom trådene. De hvite trådenes mange kryssningspunkter fremkaller et slags flimmer som minner om hvit støy på gamle tv-skjermer. Den hvite støyen formes av feedback fra strøm og kabelmotstand som skannelinjene reagerer på. Mikrovariasjonene i denne støyen trigger øyets søken etter informasjon. Engstelsen for å se noe gjenkjennelig ta form inne i flimmeret – presumptivt en avsløring av sinnets apofeniske tilbøyelighet – har blitt utnyttet i ymse skrekkfilmer. Og det er her skurringen jeg opplever i Fahlstrøms bilder, blir håndgripelig: Den sorte serien streifer min skrekk for å overdrive meningsbyggingen.
Den spunne silken til Fahlstrøm er ujevn. Noen deler av bildet har store opphopninger av materiale som lodne klumper langs linjen («støy» i Fahlstrøms vokabular). I Sort serie 7 #2 og Sort serie 9 #1 (begge 2021), ligger firkantede former og overlapper hverandre som kart over en grotte i et rollespill, grunnplanet i en by, alle etasjene i et ragende bygg overlagret. Det er her jeg kjenner meg mest utfordret i tolkingsfriheten, for heller enn å bedrive mediearkeologi eller granske videomediets arkivevne og dets avhengighet av oversettelsen mellom kabelens signal og et historisk betinget skjermgrensesnitt, bedriver Fahlstrøm en formalisert omgang med leselinjene til skjermen. Titlene forsterker denne formalistiske kursen, dialogen med Ljones likeså, der den fremhever bildenes tekniske og materielle karakter.
Kunsten i dag er generelt mer opptatt av bildets distribusjon og de sosiale og økonomiske effektene av denne, enn av tekniske og estetiske sider ved selve bildedannelsen. Fahlstrøm tar en pause fra hektisk bildeutveksling og plederer for en ro omkring leselinjenes arbeid. Prosesseringen av et allerede innskribert materiale, som Fahlstrøm holdt på med tidligere, har slått over i en meditativ praksis som beroligende kobler det nye på det gamle. Fjernsynssendingens levende signal arkivert på videobånd tilhører en bestemt historisk periode. De beste undersøkelsene av et medie skjer typisk på grensen av dets omdanning til andre medier. Disse sene undersøkelsene er også et eksempel på hvordan kunsten nølende følger endringer i samfunnets teknologiske betingelser. Om kunsten er et speil ligner det motorvognenes bakspeil: det lar operatøren skue bakover.
