Private provokasjoner

Nordnorsken fyller seksti år, men aldri har utstillingen skapt så mye debatt som i år.

Nordnorsken fyller seksti år, men aldri har utstillingen skapt så mye debatt som i år. Av de utvalgte arbeidene er det én tegning og én installasjon, resten er foto og video. Det har skapt reaksjoner.


Én tegning, én installasjon
Nordnorsken fyller seksti, og det er tolvte gangen jeg ser den iløpet av mine tjuesyv år. Utstillingen er delt i to; Lyst rom (bilder på vegg,), og Mørkt rom (filmprogram). Mørkeromsdelen i Nordnorsk Kunstnersenter i Svolvær der jeg så utstillingen var litt shabby, mens de 27 arbeidene som utgjør lysromsdelen er fint hengt. Flesteparten av bildene i dette rommet er fotografier og uttrykket kan minne litt om hvordan Vårutstillingen på Fotogalleriet så ut frem til for få år siden. Men det er egentlig ikke så overraskende. Utvalget er gjort på grunnlag av fri innsendelse og juryen har valgt hovedsaklig unge kunstnere, hvorav over halvparten er debutanter og bosatt sør for Nordland. Dette er en utstilling som fokuserer på mer eller mindre uetablerte kunstnere som alle vokste opp med foto og video som de nyeste og mest spennende uttrykkene.

Vellykket
Den har vært til debatt som aldri før, Nordnorsken. De tolv gangene jeg har sett den, har den aldri fått så mye redaksjonell omtale som nå. Hvorfor? Jo, surmagete sytti- og åttitallskunstnere føler seg tilsidesatt når en av landsdelens viktigste utstillinger befolkes av unge debutanter som arbeider med fotografi og video. Det vi ser er rett og slett et uttrykk for den beryktete, kontraproduktive ryggmargsrefleksen i norske kunstnerorganisasjoner. (Omtalt av Jon Ove Steihaug i hans tekst Kunstpolitikk på norsk – 70-tallet revisited ).
Nordnorsken prøver å ta følgene av at tidene forandrer seg og har prøvd å gjøre noen grep for å fange tak i den oppvoksende generasjonen. Dette har de lyktes med.

Estetiske øyne

«Kast mansjitn», «snevert» og «dårlig håndverk» er noen av yttringene vi har kunnet lese mot utstillingen siden den åpnet i Bodø Kunstforening i januar. Smaken er som baken, men det håndverksmessige er det vanskelig å si noe på. De fleste fotografiene er av veldig høy teknisk kvalitet, og best av de beste er Oslo-boende Bodøværing Anders Valdes Construction #1 – Construction #3. De tre mellomstore fotografiene av byggeplasser med store konstruksjoner og maskiner i kunstig lys er både vakre og godt utført i sin teatralitet. Det dramatiske lyset gjør dem til tablåer der det er vanskelig å definere proporsjonene. I et øyeblikk kan man lure på om det dreier seg om en konstruert scene, eller om det vi ser er et fotografisk avtrykk av virkeligheten, manipulert til kunstnerens fornøyelse. Som tre store malte scener reflekterer de over hvordan menneskets inngripen kan ses med estetiske øyne.

Misantropen
Mørkt rom består av syv videoer fra like mange kunstere, alle relativt korte filmer som til sammen utgjør litt over en halv times opplevelse. Liv Ragnhild Kjellman har fått juryens pris for filmen Louis V. Den smart oppbygde filmen viser tre fasetter av den noe utkjørte nederlandske mannen Louis, som spekulerer over hva han driver med i livet, og over hvorfor han ser på seg selv som misantrop. Seks år etter at Matias Faldbakken startet sitt misantropiske prosjekt på Fotografisk Vårutstilling med fotografier av «jævler», og «hevn», markeres her slutten for et personlig prosjekt: Louis innser at han antakeligvis er for glad i mennesket til å være misantrop. Louis er 42, en noe dystopisk og uklar, men veldig sjarmerende mann som ikke helt klarer å tenke dypt nok om sine meninger. Han skraper i overflaten, men klarer ikke å komme til bunns i det han mener.

Det private
På lederplass 17. februar erklærte Lofotposten at årets utgave av Nordnorsken gjør noe som Nordnorsken aldri før har gjort – den provoserer. Men det er ingenting provoserende med utstillingen i seg selv. Ingen av kunstnerne prøver å provosere. I stedet er de opptatt av private konstruksjoner og dveler over noe som oppleves som egne rom. Et av dem er det lille vakre fotografiet til Lene Johansen, der en dame, sett bakfra, sitter på en stol i kjøkkenet, ikledd bare en truse og en topp. Det er lyst ute. Kjøkkenet er, om ikke uferdig, så langt unna Ikea-standard. Mye av nittitallet passerer i flash forbi øynene mine når jeg ser dette. Hele nittitallets fotografi faktisk.

Men Johansen er ikke alene. Dvelingen ved det private og identiteten kjennetegner også overnevnte Louis V og Gorm Heens fotografier Re/ dekonstruksjon for en venn I – III. Bildene viser et gammelt, forlatt lokale, tydelig nedslitt. Tittelen er ambivalent, enten det praktisk anlagte å gjenoppbygge noe (som her jo trengs), eller det mer teoretisk anlagte å dekonstruere. Den innbyr til å forsøke å oppdage, identifisere og forstå det underliggende i bildene. For hvilken venn gjør han dette, og hvorfor?

Foruroligende
Det verket i Nordnorsken 2006 som virker mest åpent for fortolkning, er Kjersti Solbakkens Guide me to somewhere in between som på poetisk vis blander ord og levende bilder. Videoen begynner med «Til John» – på norsk altså – og fortsetter med tekst på engelsk. Filmen er i sort-hvitt og bildene er noe uskarpe og diffuse. Noen ganger er det en direkte berøring mellom teksten og bildene. Et sted hører vi teksten «If you’re happy and you know it, would you clap your hands» – hvorpå en torso uten hode klapper i hendene. Senere i filmen blir betrakteren bedt om å trampe med føttene, mens torsoen fortsetter å klappe i hendene. Det er noe urovekkende, nesten David Lynch-aktig over bildene som viser familiære og nære omgivelser, uten at grunnen blir åpenbart.

Nordnorsken 2006 er en jevn, ung utstilling. Det er veldig bra å se at også Nord-Norge gir yngre kunstnere plass. At det kommer oppgulp av sur kritikk fra eldre er vanlig i alle prosesser i Norge som innebærer å gjøre noe nytt, det være Nasjonalmuseet eller noe annet. Det er uansett verdt å merke seg at nesten alle utstillerne her er utflyttede – southbound – som har hatt sin oppvekst her i nord. Dessverre finnes det ikke noen infrastruktur nord for Sinsenkrysset som tilsvarer tilbudene for yngre kunstnere sørpå, det være seg utdanning eller utstillingsmuligheter. I så måte er dette et viktig skritt i riktig retning for å gi signaler om at det er mulig å drive på med kunst også i nord. Man trenger ikke å være romantisk landskapsmaler. Forandring er mulig.

Appendiks:
På nordnorskens hjemmesider kan man se de fleste presseomtalene av utstillingen. Store deler av medlemsmassen i de nordnorske kunstnerorganisasjonene lever fremdeles på det de jobbet mot, og med, for flere tiår siden. Og høyt oppe på pidestallene sitter de og gir sin dom (dårlig håndverk, ikke demokratisk nok, mangler mange teknikker). Dette kan de fortsette med så lenge den neste generasjonen ikke melder seg inn og arbeider politisk for å forandre dette landskapet. Kupp årsmøter, gjør forandringer. Debattér, still spørsmål.

For komplett turneplan for Nornorsken 2006, Se her >>

Læserindlæg