Programmert empati

Er det som føles ekte, ekte? spør Synnøve Sizou G. Wetten i utstillingen Transition III på Noplace i Oslo.

Synnøve Sizou G. Wetten, Transition III, 2021. Stillbilde fra video. Foto: Ingrid Styrkestad.

Økonomen Noreena Herz skriver i Ensomhetens århundre (2020) at vi mennesker er «dårlige til å skille mellom performativ vennlighet og ekte vare, så lenge utførelsen er god nok». Med dette som utgangspunkt skulle det ikke være noe problem å lære kunstige intelligenser å overbevise som empatiske aktører, det gjelder bare å optimalisere yteevnen. Denne opphevelsen av skillet mellom menneske og maskin, er et premiss i Synnøve Sizou G. Wettens utstilling Transition III på Noplace i Oslo, hvor hun, i tråd med kunstnerskapets aktivistisk-feministiske program, plederer for nødvendigheten av å forbedre algoritmene vi omgir oss med.

Transition ble vist på Nordnorsk Kunstnersenter tidligere i år, og visstnok finnes det ikke noen Transition II. Videoen Wetten viser på Noplace er derimot nummer to i en annen pågående serie, som startet med Is This Now? XXYX (2019). Å hoppe over et nummer i rekka er et lekent grep. Det er også en subtil motstand mot det konforme, en rød tråd i Wettens kunstnerskap, som har vært sterkt opptatt av å kritisere maktrelasjoner og fremme aksept for transkjønnethet. Deriblant gjennom Trans Panthers-prosjektet hennes, som på originalt vis mikser arkivale og aktivistiske strategier. Et ledd i dette politiske arbeidet er også mer utadrettede aktiviteter, blant annet workshoper med formål om å utfordre byens handlingsrom, men i utstillingen på Noplace befinner hun seg i det mer undrende og filosofiske hjørnet.

Utstillingen består av en videosløyfe på fem og et halvt minutt projisert på veggen i et ellers mørklagt rom. Beretningen er åpen. Kamerablikket skifter mellom ulike menneskeskikkelser som beveger seg minimalt. Lydbildet er atmosfærisk og syntetisk, ispedd en sporadisk engelsk voiceover som stiller spørsmål ment å løfte fram og tydeliggjøre tematikken. Stemmen er for det meste dyp og myk med varierende ekko, men glir tidvis over mot det syntetiske gjennom forandring av tonehøyden og skaper på den måten inntrykket av dialog.

Synnøve Sizou G. Wetten, Transition III, 2021. Stillbilde fra video. Foto: Ingrid Styrkestad.

I det som framstår som videoens sentrale bilde, ser vi en person med gjennomsiktig blåskimrende overdel, svart blondebehå og svarte bukser ligge på ryggen i lyse og sterile omgivelser. Det står flere mennesker rundt, de stryker ansiktet til den som ligger, tørker bort en tåre, fikler med håret. Jeg får inntrykk av at den som ligger er en kunstig intelligent robot som berøringen er ment å programmere: slik viser du omsorg, slik viser du medfølelse, dette er empati. Voiceoveren spør: «Is this real?» før den gjentar: «Can you feel this?». Den liggende personen nikker, på et tidspunkt vendes blikket mot kameralinsa samtidig med at voiceoveren endrer tonehøyde: «I feel you». Slik etablerer Wetten effektivt koblingen mellom stemmen, karakteren på skjermen og meg som seer i gallerirommets omsluttende mørke, et individ i den fysiske verdenen.

Transition III består av en rekke fragmenter som kretser rundt overgangstemaet. I lys av Wettens tidligere arbeider leser jeg overgangsfiguren som uttrykk for en mer ubestemmelig kjønnsidentitet, i kontrast til den binære. Samtidig gir stemmen i Wettens video også rom for å tolke tittelen som et pek mot et mer teknologisk innrettet samfunn der grenser mellom hva som er ekte og ikke, hva som er kopi og original, viskes ut. Noe som igjen åpner opp for en mer modifisert og artifisiell, men også mer mangfoldig virkelighetserfaring. Ny teknologi rokker stadig ved etablerte former for sosial interaksjon. Eksempelvis jobber forskere i dag med å lage en myk «hud» av silikon som lar deg kjenne berøringer fra kjæresten din i en annen by eller familie bosatt i et annet land. Er det som føles ekte, ekte?

Wettens antiessensialistiske standpunkt virker å implisere et teknopositivt ja til dette spørsmålet, og i den ordknappe utstillingsteksten – et slags dikt som minner om hennes tidligere eksperimenter med manifestsjangeren – skriver hun at det haster å etablere feministiske algoritmer. Hva dette konkret betyr, gir verket eller teksten ingen tydelige svar på, men det er nærliggende å tro at det dreier seg om algoritmer som ikke gir jobber til menn framfor kvinner i lys av bedriftens tidligere ansettelseshistorikk, algoritmer som ikke viderefører fordommer på bakgrunn av hudfarge og etnisitet, algoritmer som gir rom for større variasjon, som i bunn og grunn er mer nyanserte. Videoen slutter med et hissig fargeskifte du fortsatt ser når du lukker øynene. Betegnende nok, for det samme gjelder spørsmålene Wetten stiller. Vi kan ikke unnslippe dem.

Visuelt overrasker ikke Wetten nevneverdig, snarere resirkulerer hun et nokså etablert bilde av hvordan fremtiden vil se ut. Blant annet har kollektivet DIS og Charlie Brooker, som står bak tv-serien Black Mirror, det siste tiåret brakt sci-fi-visjoner av kropper kledd i transparente tekstiler badet i fluoriserende lys mot bakgrunner av sterile geometriske former. Til gjengjeld er Transition III ladet med en oppløftende inderlighet og en befriende tro på alternative utfall av menneskets nært forestående forbund med maskinen. I denne overgangen finnes det muligheter for nye forståelser av jeget – og ikke minst: for bruken av sanselighet og omtanke som radikale verktøy.

Synnøve Sizou G. Wetten, Transition III, 2021. Installasjonsbilde, Noplace. Foto: Kristian Skylstad.

Læserindlæg