Stemmene rundt meg stiger og synker i intensitet og styrke. Mumler, snakker, roper sint, skriker hysterisk, synger. Jeg vet at jeg er helt rød i ansiktet. Rommet jeg sitter i er en slags rød kube – alt som finnes her er rødt lys, mørke vegger, et velourliknende rødt teppe (sikkert et oljeprodukt), noen spredte mørke kuber til å sitte på, små svarte høyttalere montert rundt på veggene. Stemmene er lette å identifisere som afrikanske kvinnestemmer ut fra aksenten, språkrytmen og sangstilen, ledsaget av knipsing, klapping og klikkelyder. «We are the new structure», sies det. «I can’t breathe, I feel stuck». «Is this the end?»
Etter at jeg så utstillingen Opplevelser av olje i Stavanger kunstmuseum, har særlig dette rommet med Otobong Nkangas installasjon Wetin You Go Do? Oya Na (2020) vært et sted jeg har vendt tilbake til i tankene. På den ene siden uttrykker Nkanga en flerstemmig frustrasjon og motstand – selv om det egentlig bare er hennes egen stemme, mangfoldiggjort – på den andre siden skjer det i et rom som oppleves som utenfor verden, et isolert og nærmest fiktivt sted med en uklar forbindelse til samfunnet rundt. Kan det som artikuleres i Nkangas installasjon ha noen effekt på omgivelsene, i dette tilfellet oljebyen Stavanger? Det virker tvilsomt.
Å skrike i Stavanger Kunstmuseum er som å skrike inn i en pute. Om det er et problem som kan sies å gjelde for kunstinstitusjoner i stort, så forsterkes følelsen av at protest er nytteløst ved at utstillingen Opplevelser av olje, kuratert av Anne Szefer Karlsen og Helga Nyman, heller ikke virker å ha som ambisjon å endre på noe. Som del av et større forskningsprosjekt om olje i kunsten – det har tidligere vært arrangert en konferanse med samme navn, og en bokutgivelse er ventet i april – har utstillingen ingen tydelig klimapolitisk agenda. Ordet «klimakrise» forekommer ikke engang i kuratorenes presentasjonstekst, og selv om de formulerer et ønske om å «utfordre vår egen selvforståelse og rolle i en global, presserende situasjon», opplever jeg at dette i forholdsvis liten grad skjer. Tilnærmingen til tematikken – oljen – virker tilbakelent og observerende, og denne ikke-aktivistiske kuratoriske strategien har stort sett fått positiv omtale. Men er det egentlig mulig å lage en apolitisk utstilling om olje midt oppe i den pågående klimakrisen, og ikke minst, midt i Stavanger, den norske oljeindustriens høyborg?
For å unngå misforståelser: Opplevelser av olje er en svært severdig utstilling, med en samling kunstnerisk sterke og tildels også kritiske enkeltverk. Eksempelvis er den fengslende installasjonen av Apichatpong Weerasethakul og Chai Siris kortfilm Dilbar (2013) vel verdt turen i seg selv. Men det er som om de erfaringsfokuserte, «nøytrale» kuratoriske rammene både forventer og skaper en i norsk sammenheng altfor velkjent høflig handlingslammelse. Kuratorenes posisjonering bekrefter inntrykket jeg har av at det i det norske kunstfeltet hersker en manglende vilje til å stå opp mot norsk oljeindustri – enten det skyldes en opplevelse av gjennomgripende medskyldighet, at man er redd for eventuelle karrieremessige konsekvenser, at man faktisk ikke bryr seg, eller om det bare hersker en generell vegring mot å bli satt i bås som aktivist.
Sentralt for organiseringen av utstillingen står en idé om å utforske et mulig «naboskap» mellom verdens oljenasjoner, uavhengig av geografisk beliggenhet. Det er i og for seg en vakker tanke, og det har resultert i en internasjonal utstilling med deltakere fra land som ikke så ofte vises i gruppeutstillinger i Norge, i alle fall ikke i den samme gruppeutstillingen – som Nigeria, Trinidad, India, Iran, Forente Arabiske Emirater, Thailand og Australia. Men påstanden om skjebnefellesskap er vagt formulert, og til tross for en bevissthet om de koloniale strukturene som ligger til grunn for oljeindustrien, virker det kuratoriske konseptet å antyde at vi alle – gjennom vår oljeavhengighet – er i samme båt.
Et av de sterkeste verkene i utstillingen er Rachel O’Reillys dokumentar Infractions (2019), som tar for seg gassindustriens konsekvenser for naturen og for urbefolkningen i Australia. Filmen tydeliggjør hvor store forskjeller det er i opplevelsen av oljeindustrien, avhengig av om man profitterer på den eller ikke. O’Reilly dokumenterer hvordan urbefolkningen tvinges bort fra områdene sine og utnyttes som billig arbeidskraft, hvordan naturen ødelegges og kulturelt viktige songlines (stier i landskapet som brukes som navigasjonspunkter for muntlig overleverte kunnskaper og fortellinger) forstyrres.
Det er nærliggende å spørre hva slags «naboskap» utstillingen tilbyr kunstnerne og aktivistene som intervjues i denne filmen. Andre urfolksgrupper – men også andre aktivister – er totalt fraværende i Opplevelser av olje, og det er ingen av de andre verkene som snakker like konkret om årsakene til klimakrisen. Jeg savner dessuten en oppmerksomhet om at også Norge er involvert i den typen moderne kolonialisme som filmen viser. Apropos Australia var det bare takket være massiv motstand fra miljøaktivister lokalt og internasjonalt – under slagordet «No way, Norway» – at Equinor i 2020 droppet å lete etter olje i nærheten av the Great Barrier Reef, verdens største korallrevområde på den australske nordøstkysten. Dersom utstillingen virkelig skulle utforske oljenaboskapet mellom Norge og Australia, burde vel et tilsvarende kritisk blikk vært rettet mot den norske olje- og gassindustrien? I stedet er det mest kritiske blikket i utstillingen, komfortabelt nok, rettet omtrent så langt bort fra Norge som det er mulig å komme.
I naborommet til Infractions vises Ane Graffs skulpturer The Gut-Brain Axis og The Cardiovascular System (begge 2020), plassert på to dryppsteinliknende granittsokler. Den førstnevnte er en slags krystalliknende, gråglitrende masse med form som en oppslått bok, og er i følge materialbeskrivelsen laget blant annet av veistøv fra Operatunnelen i Oslo – og bøkene How the West Came to Rule: The Geopolitical Origins of Capitalism av Alexander Anievas og Kerem Nisancioglu (2015), og The Betty Crocker Big Book of Cupcakes (2011). Den andre skulpturen er en vridd flaske med en lys rosa, syntetisk utseende væske som kan minne om et skjønnhetsprodukt eller vaskemiddel. Eller en rosa olje? Et petroleumsprodukt er i alle fall på listen over ingredienser. Verktitlene antyder en relasjon til menneskekroppen, som om disse skulpturene representerer internaliserte systemer. Graffs verker er subtile og stillferdige, og befinner seg et helt annet sted estetisk enn O’Reillys film. De virker mer beslektet med de 3D-printede, små tårnliknende plastskulpturene til Monira Al Quadiri, som minner om fargesprakende, leviterende varianter av de mange ulike borehodene man finner utstilt på Norsk oljemuseum på den andre siden av byen. Ved hjelp av magneter svever de sakte rundt og rundt noen centimeter over soklene sine, borer oppover i luften, som om de kunne utvinne noe usynlig derfra.
Flere av de deltakende kunstnerne benytter oljeprodukter som polyester og andre typer plastikk som materiale. Kiyoshi Yamamoto bidrar dels med et verk bestående av fire kveiler med syntetiske tau i ulik tykkelse i sterke farger, oppkalt etter «verdiene» til Equinors virksomhet i Brasil – «Åpenhet, «Lidenskap», «Partnerskap» og «Standhaftighet». Publikum oppfordres til å klippe av en bit av de glatte tauene for å knytte seg et «vennskapsarmbånd» ved hjelp av såkalte glideknuter. Equinor er den nest største oljeoperatøren i Brasil, noe det trygt kan sies å være lite kunnskap om i Norge, og slik sett fungerer verket bevisstgjørende. Yamamotos andre verk, Fantasia, descoberta e aprendizagem (Fantasi, oppdagelse og læring, 2021), består av tilsynelatende identiske draperier som henger fra taket i to grupper vendt mot hverandre. Halvparten av de syntetiske gule og blå stoffene sies å bære preg av at de har vært brukt i en iscenesatt demonstrasjon utenfor hovedkvarteret til det brasilianske oljeselskapet Petrobras, og representerer indirekte den motstanden som ellers er lite synlig i utstillingen.
Shirin Sabahis film Mouthful (2018) dveler fascinert ved den mørke motoroljen som ble benyttet i Noriyuki Haraguchis verk Matter and Mind (1977), et rektangulært oljebasseng permanent installert i samtidskunstmuseet i Teheran, i sin tid bygget takket være oljepenger. Filmen følger restaureringen av verket og samtaler mellom dem som arbeider med det, og med Haraguchi selv. Sammen med filmen vises også installasjonen Pocket Folklore (2018), bestående av montere med småting som ble funnet i bassenget under restaureringen – alt fra mynter til skjell, korker, sneiper, sukkertøy, nøkler og binders. De små objektene gir et nostalgisk inntrykk, som om de var arkeologiske funn fra en svunnen tid, og også i filmen er det tydelig at forståelsen av Haraguchis verk og museet er en annen i dag enn ved åpningen.
Mens man i Norge begynte å lete etter olje først på 1960-tallet, fant oljeindustriens spede begynnelse sted i Trinidad allerede i 1857. Forbindelsen mellom utbyttingen av naturressurser og utbyttingen av menneskelige ressurser er effektivt uttrykt i Christopher Coziers installasjon turbulence (2019-2021), som skildrer den trinidadiske oljehistorien. En rekke tegninger, hovedsakelig i svart-hvitt, er montert i tre store paneler som kan se ufullstendige ut, ettersom en rekke ruter «mangler». I Coziers tegninger blandes svart olje med svarte kropper og kaskader av svart håndskrift – og noe som kan se ut som mørke planeter og kosmiske krefter – i dramatiske hvirvler. Et sted strekker en enslig arm seg søkende opp, som om personen som eier den er i ferd med å drukne.
Den tette forbindelsen mellom kropp og olje i Coziers arbeid står i kontrast til Liv Bugges Goliat, Draugen & Maria (2021), som tar utgangspunkt i en opplevd avstand til oljen som fysisk realitet. Slik oljen oppleves «skjult» i det norske velferdssamfunnet, skjuler filmen seg bak tre skulpturer som etterlikner havbunnens topologi i de norske oljefeltene som er nevnt i verktittelen. Skulpturene – én i museet, to ute i byen – kan scannes i en mobilapp for å gi tilgang til filmen, hvor vi møter en gruppe mennesker som sitter og kjenner på råolje med hendene, studerer den, lukter på den. Lydsporet er en voiceover, og bildene fra rommet de sitter i er kryssklippet med gammelt arkivfilmmateriale fra oljeindustrien. Samtalen deres om oljen er meditativ, introspektiv og filosoferende. Oljen omtales som del av vår identitet, som noe hellig, som forbundet med vårt opphav. En av deltakerne i filmen sier at oljen får henne til å gråte, uten at hun kan forklare hvorfor. En annen spør hvordan vi i Norge kan være så komfortable, og konkluderer selv med at det er fordi det er umulig for oss å tenke utenfor oljen. Filmen beskriver også det voldelige ved selve utvinningsprosessen, og snakker om sjøvannet og de levende organismene i det, som pumpes ned i brønnene som erstatning for oljen som pumpes opp.
Utstillingen i Stavanger åpnet samme helg som klimakonferansen COP26 gikk av stabelen i Glasgow, hvor norske myndigheter, med statsminister Jonas Gahr Støre i spissen, var travelt opptatt med å tviholde på et selvbilde som leverandør av verdens reneste, mest demokratiske olje, i motsetning til den skitne diktatorstatoljen fra land som Kina og Saudi-Arabia. Nylig har regjeringen gitt 53 nye tillatelser til oljeleting. Snarere enn å ta konsekvensene av klimakrisen kjører altså Norge business as usual. Men klimaforskerne, for eksempel i FNs klimapanel, gjør ingen forskjell på «ren» og «skitten» olje når de sier at oljealderen må avsluttes, og at det haster. Selv om det er aldri så interessant i seg selv å se nærmere på oljen som premissleverandør for vårt moderne samfunn, opplever jeg mangelen på konfrontasjonsvilje som preger kurateringen av Opplevelser av olje som klaustrofobisk og problematisk.
