NATURE [of man] er tema og tittel for den syvende utgaven av kunst og teknologifestivalen Trondheim Matchmaking. Siden 2000 har arrangementet fungert som en møteplass for presentasjon av innovative ideer og kunstneriske prosjekter i det etter hvert ganske innholdsrike skjæringsfeltet mellom kunst og teknologi. Programmet besto som vanlig av en rekke seminarer, workshops og konserter, denne gangen på Blæst, samt en utstilling ved Trøndelag Senter for Samtidskunst. Denne omtalen er i hovedsak basert på utstillingen, og enkelte av foredragene.
Selv om Trondheim Matchmaking ikke er i nærheten av de store internasjonale kunst- og teknologimessene når det gjelder verken skala eller mediepublisitet, synes festivalarrangørene å dele synet på kunst som en del av et utvidet visuelt og teknologisk felt. Under festivalen ble publikum presentert for spennende prosjekter innenfor animasjon, virtuell virkelighet, lydkunst, installasjon, videokunst og skulpturelle figurer; fra Eduardo Kacs biokunst til Roman Kirschners roboter og Theo Jansens ingeniørkunst. Blant foredragsholderne var også Ben Hibon, som presenterte sin film Codehunter, en av prisvinnerne under årets Prix Ars Electronica, samt Stacey Spiegel som arbeider med virtuelle virkeligheter gjennom avansert 3D-visualisering. Speigel er en av personene bak firmaet I-mmersion, som er ansvarlig for utviklingen av den virtuelle delen av Norges nye rockemuseum i Trondheim; Rockheim.
 |
| NATURE [of man], oversiktsbilde. Foto: Espen Gangvik. |
Det finnes åpenbart mange gode argumenter for å samle (svært) ulike aktører fra kunst og mediefeltet. Derfor er det litt synd at festivalen ikke virker særlig interessert i å undersøke de mer problematiske aspektene ved dette grepet. Både Hibon og Spiegel holdt svært visuelle og fengende presentasjoner, men jeg ble sittende og lure på om de egentlig hadde noe mer til felles med kunstnerne enn den teknologien de benytter seg av. I iveren etter å se likheter er faren for å glemme de kanskje små, men viktige forskjellene. Selv om Hibon og Spiegel eksperimenterer innenfor animasjonsgenren synes de hakket mere avhengige av salgbarhet enn hva som er tilfelle når det gjelder prosjekter produsert som kunst. Den nederlandske kunstneren Theo Jansen uttalte på sin side nokså pragmatisk at det egentlig var likegyldig hva folk kalte de byggtekniske installasjonene hans, bare han fikk penger til å holde på med det han gjorde.
Hvilken natur?
«Begrepet NATUR kan defineres som den fysiske verden inkludert alle naturlige fenomener og levende vesener, og kreftene og mekanismene som kollektivt kontrollerer og samordner disse prosessene, uavhengig av menneskelig kontroll og interaksjon» står det på Trondheim Matchmaking sine hjemmesider. Det er imidlertid ikke en romantisk forestilling om muligheten for å vende tilbake til en opprinnelig, ren Natur – ubesudlet av mennesker – som er hensikten for hverken arrangører eller deltagere. Tittelen «NATURE [of man]» er som semiotisk og visuell figur interessant i seg selv. Den kan forstås både som et bilde på oppfatninger av naturen som noe i økende grad menneskeskapt, og som et grep for å visualisere en mer beskjeden og ydmyk rolle for mennesket som uunngåelig innvevd i naturen. Det er naturen som står først og med stor bokstav, mens det lille mennesket er satt i parentes. Et tredje aspekt kan være menneskets natur; hvordan vi fungerer og lever i verden, våre drifter og visjoner, og vår mer eller mindre vellykkede sameksistens med andre livsformer.
 |
| Roots, Roman Kirschner, 2005. Foto: Espen Gangvik. |
I A Cyborg Manifesto fra 1985 introdusererer biologen og vitenskapsteoretikeren Donna Haraway kyborgen; en fusjon av menneske og maskin, natur og kultur, som har vært en visuelt og filosofisk sterk figur innenfor mediekunstfeltet så vel som i den voksende cyberkulturen utover 1990-tallet. Når man har (over)fokusert på menneske-maskin-relasjoner i noen tiår, føles det på ett vis befriende å stå ovenfor prosjekter der det i stedet er relasjonene mellom mennesker og dyr som står på spill. Problematiseringen av de skarpe skillene mellom dyr og mennesker i kjølvannet av evolusjonslæren og genteknologien har også lenge vært et relativt oversett aspekt ved Haraways manifest. Men hvordan kan vi nærme oss de «språkløse» dyrene? Svaret ligger i at dyrene slett ikke mangler «språk», men at vi står ovenfor en utfordring i måten vi selv forstår begrepet «språk» på.
Cross-species communication
To av de mest spennende foredragene dreide seg da også om forskjellige organismers ulike måter å kommunisere på. Denne kommunikasjon bør sees i lys av biosemiotikkens forståelse av biologiske prosesser, hvor planter og dyr «kommunisererer» like mye som mennesker. Grunnidéen er at alt liv kan sies å utspille seg i en global semiosfære; en sfære av betydningsfulle signaler og prosesser som den danske biosemiotikeren Jesper Hoffmeyer har kalt livs-tegn. Dette innebærer alle slags lyder, dufter, bevegelser, farger, former, elektriske felt, varmestråler, bølger, kjemiske prosesser, berøringer og bølger som kan ha betydning for en organisme i en bestemt sammenheng.
Antony Hall presenterte på seminaret eksempelvis prosjektet ENKI som gjør det mulig for mennesker å kommunisere med elektriske fisker. Den elektriske pulsen fiskene sender ut for å orientere seg i sitt submarine miljø og kommunisere med andre elektriske fisk (EOD) oversettes gjennom ENKI-programmet til rytmer, lysglimt og frekvenser som man tror kan ha en psyko-fysiologisk effekt på menneskekroppen. Selv om det i grunnen er fiskene som styrer og regulerer de elektriske signalene, foregår kommunikasjonen på menneskets vilkår. Det er vi som skal helbredes; fiskene står til vår tjeneste. Kravet om nyttefunksjon (for mennesker) er kanskje et ideal for mange vitenskapsmenn, men er ikke like selvfølgelig innenfor kunstfeltet. Det er ikke så lett å se hva som gjør ENKI til et kunstprosjekt snarere enn forskning, og det er da også foreløpig kun blitt utstilt ved et naturvitenskapelig museum i Manchester.
 |
| Teleporting an unknown state, Eduardo Kac, 1994-1996. Foto: Espen Gangvik. |
Kac synes i større grad å ha opprettholdt en viss distanse til feltet han arbeider med. Han har lenge utforsket ulike aspekter ved kommunikasjon, og uttalte under foredraget at en av intensjonene med de nettbaserte prosjektene var å utforske hvordan internett i stedet for kun å være et sted for konsum, kunne fungere som «a life supporting system». Dette materialiseres blant annet i Teleporting an Unknown State (1994-96), hvor internettbrukere verden over kunne medvirke til en plantes utvikling fra frø til voksen plante; kun ved et enkelt museklikk. For tiden står det en håpefull plante i et mørkt rom i Instituto Valenciano de Arte Moderno i Spania, som internettbrukere frem til 11. november i år kan forsyne med livgivende lys gjennom Eduardo Kacs nettside. Nettsiden er lokalisert på www.ekac.org og gjort tilgjengelig ved Trøndelag Senter for Samtidskunst i et mørkt avlukke.
I utstillingsrommet fungerer imidlertid ikke nettsiden med sin enkle design og funksjoner selvforklarende. Her hadde et tekstoppslag som forklarte prosjektet og teknologien bak vært på sin plass. Vet man ikke noe om forbindelsene som skapes gjennom interaksjonen, fremstår bildene på skjermen som lite spennende. Dette gjelder kanskje også Alan Raths programmerte bilder av løpende menn, som umiddelbart ikke fascinerte mer enn en middels god skjermsparer. Som helhet er heller ikke utstillingen særlig spennende montert, og jeg får litt følelsen av at den er et biprodukt av seminarene hvor publikum kan ta de ulike prosjektene nærmere i øyensyn. Kan hende er også dette noe av forklaringen på den relativt beskjedne responsen fra billedkunstmiljøet i byen?
Politisk tilsnitt
 |
| Coexistence, Donna Conlon, 2003. Foto: Anja Johansen. |
Den Panamabaserte kunstneren Donna Conlons videoer Urban Phantom og Coexistence, fremstår som mer eksplisitte politiske kommentarer. Førstnevnte er en videocollage som viser Panama City´s skyline som gradvis blir overskygget av stabler med fastfood-emballasje og søppel som bygger seg opp i forgrunnen og danner en nøyaktig lik og overlappende silhuett. I Coexistence er vi vitne til en hær av løvkuttermaur på vei til tua, bærende på løv som etter en tid der inne råtner og omdannes til muggsopp som maurene nærer seg av. Conlon har imidlertid lurt dem til å ta med seg små kunstige blader (biter av farget akvarellpapir dyppet i sukkerlake) med fredstegnet og flaggene til de 191 nasjonene som var med i FN i 2003, noe som gjør videoen til en mini-demonstrasjon mot USAs invasjon av Irak i 2003.
Poetiske kreaturer
 |
| Animaris Ordis, Theo Jansen. Foto: Anja Johansen. |
I stedet for å manipulere biologisk materiale eller observere naturens kreaturer, skaper Theo Jansen sine egne. Utgangspunktet er verken biologiske celler eller proteiner, men flerleggede konstruksjoner av hvite plastrør basert på figurer skapt av genetiske algoritmer. Det hele italesettes som en poetisk men rasjonell evolusjonshistorie, hvor de skjelettlignende kreaturene beskrives som «kun næret av vinden, designet for å befolke den hollandske kystlinjen». Det ene beistet kunne man (i mangel på vind) skyve på for å få liv i det, og var i tillegg til Kacs nettoppkobling det nærmeste utstillingen kom interaktive verk. I så måte kan det synes som en nedtur fra fjorårets festival. Det skal imidlertid sies at både Jansens Animaris og Alan Raths surrealistiske installasjon LaLa ZaZa (2006), som viftet med sine tre lange og lånte fjær, vekket stor fascinasjon blant publikum. Fascinerende var også Roman Kirschners dynamiske og meditative installasjon Roots (første gang presentert i 2005) som mest av alt ser ut som en mystisk og estetisk ursuppe hvor det gror og bobler, for anlendingen i en glassmonter i et hjørne av utstillingen. Det brungrønne scenarioet ser unektelig organisk ut men er basert på en kjemisk reaksjon styrt av et dataprogram, som også gir fra seg en intens lyd i takt med aktiviteten i tanken.
Som et apropos til årets natur-tema og fokus på kommunikasjon mellom ulike arter kom det også en del uventede gjester til utstillingen. Inne i de hule plastrørene til Jansens Animaris holdt nemlig en annen art til; en liten strandedderkopp som viste seg å formere seg svært raskt. I løpet av en uke krøp de ikke bare rundt på Jansens skulpturer, men spant nett i de andre kunstnernes installasjoner og var på vei opp i kontorlokalene i andre etasje. Selv om de fremdeles var små, fryktet nok eierne at de skulle begynne å vokse. Akvariefisk i laboratorier eller løvkuttermaur ute i det fri og på en videoskjerm går kanskje an. Men ikke alle dyr er like kjærkomne når de uventet dukker opp innomhus: interessekonflikten mellom edderkoppene og eierne av lokalene hindret videre sameksistens. Noen ganger er det kanskje greit med grenser?
