Å bondefange er å narre en godtroende person. Vel en time inn i Kjersti G. Andvigs videoessay Bondefanget i Brussel, med premiere på Kunstnernes Hus Kino denne uken, møter vi Michéla – en tidligere Brussel-broiler fra Østerrike. Samtalen mellom henne og Andvig er filmet med et karakteristisk undervinklet telefonkamera, som om i smug. Michéla sitter på en balkong og røyker. Før var hun full av tro på meritokratiet og europeisk samhold, betror hun, men tross i å ha oppnådd alt hun drømte om – hun var en av personene på tv-skjermen i dress og med viktige papirer i hendene – er hun deprimert. Dysforien ble utløst av misforholdet mellom tilsynelatende makt og reell påvirkningsevne – og av en mangel på tilhørighet.
Michélas historie fremhever ideene om selvrealisering og fellesskap som har lokket Andvigs ulike karakterer til Brussel, Europas kvapsete midte. Filmen er halvannen time lang og stilet som en fortrolig henvendelse til Norges forhenværende ambassadør i Belgia Ingrid Schulerud, gift med Norges tidligere statsminister, nå Natos generalsekretær, Jens Stoltenberg. Parets livsvilkår og bevegelsesmuligheter sammenlignes hyppig med de til Andvig og partneren hennes, perkusjonisten Jean de Dieu Uwimana, som ved filmens start er papirløs. I løpet av det halve årtiet filmen dokumenterer, der Brexit går sin langsomme gang og gapet mellom rike og fattige i Europa vokser, blir Jean gradvis mer etablert i Brussel, mens kunstneren Andvig blir mer rotløs og villrådig.
Andvigs varme, hese stemme sildrer over opptak fra droner og skjult kamera; noen ganger ser vi randen av vesken eller jakken der kameraet ligger på lur. Lokasjonene spenner fra museer som Atomium, Avløpsmuseet og Mini-Europa over offentlige prangbygg og angivelig hemmelige etasjer i europaparlamentets irrganger til kafeer og leiligheter der samtaler summer i bakgrunnen. Om samtalepartnerne til Andvig – en blanding av eksbyråkrater, kunstnere og tilsynelatende papirløse – utgjør et mer representativt tverrsnitt av Europas befolkning enn de faktiske makthaverne, har de tilsvarende mindre innflytelse.
Som Michéla savner Andvig tilhørighet. Hun tilhører ikke det hun kaller «de nye samfunnene» – som eksempler nevner hun jøder, slaver (sic), homofile (som stadig kommer Andvig til hjelp) og de én prosent rikeste – fellesskap som flyter over nasjonale grenser og kjenner hverandre igjen. Hva er kunstneren når hun ikke lenger er en kosmopolitt? Blir hun en kronikør av andre samfunn, en empatisør og fortolker? Eller er det som Andvig sier et sted i filmen: du skal fortelle ditt liv, som the Kardashians. Men om det er snakk om virkelighetsestetikk, er det et hardt lite filmøye kunstneren retter mot Brussel, sin omgangskrets og seg selv – i et forsøk på å se Europas falmende idealer i kortene.
