– om elektronikaartisten Kim Hiorthøy
Kim Hiorthøy er aktuell med tre EP-utgivelser denne våren. Hans musikk har en æregen billedskapende atmosfære, kjennetegnet av noe hverdagslig, naivt og nostalgisk.
Da Kim Hiorthøy ga ut sin debut-CD Hei i 2000 ble han allerede regnet som en av Norges ledende grafiske designere. Han hadde vunnet tre Spellemannpriser for beste platecover, blitt kåret til Årets unge grafiske designer av Norsk Form i 1998, laget plakater for Cinemateket siden 1997, illustrert barnebøkene til Tore Renberg og Erlend Loe, laget plakaten til filmen Budbringeren, og fotografert en av de sju Dødssynd-filmene. De fire siste årene har Hiorthøy fotografert Margaret Ohlins film Kroppen min, solgt «Tegninger for en hundrings», og gitt ut to bøker. Det viktigste som har skjedd i denne perioden er likevel at Hiorthøy har opparbeidet seg en status som en av Skandinavias ledende og mest særpregede musikkskapere innenfor den eksperimentelle sjangeren elektronika. Denne våren er Hiorthøy aktuell med ikke mindre enn tre EP-utgivelser: Hopeness, Live Shet og For the Ladies. Det er med andre ord på høy tid å forsøke å beskrive hva som særpreger Kim Hiorthøy som musikkskaper.
Å komme med en brukbar definisjon av begrepet «elektronika» var vanskelig nok i 1996, året da den britiske musikkskaperen Aphex Twin satte standarden for sjangeren med utgivelsen Richard D. James Album på det britiske plateselskapet Warp. Åtte år etter har oppgaven blitt nærmest umulig på grunn av den utvanningen begrepet har gjennomgått i mellomtiden, en utvanning som kulminerte i fjor da rockebandet Salvatore vant Spellemannpris i kategorien «elektronika». Likevel er det i hvert fall innenfor elektronikakretser fremdeles enighet om at elektronika er beatbasert elektronisk lyttemusikk. Elektronika skiller seg dermed på den ene siden fra beatbasert elektronisk dansemusikk som techno og house, og på den andre siden fra ikke-beatbasert elektronisk lyttemusikk som ambientmusikk og støymusikk, i tillegg til mer «høykulturelle» sjangre som lydkunst (billedkunstnere som arbeider med lyd) og elektroakustisk musikk (komponister som arbeider med elektronisk lyd).
Skal man så forsøke å beskrive hva som kjennetegner Kim Hiorthøys musikk, er åpningskuttet Politiska dikten återvänder på Hiorthøys debut-CD Hei et greit sted å starte. Flere karakteristiske trekk ved elektronikasjangeren er til stede i dette kuttet. Låta preges av et hyperaktivt og komplekst rytmespor som bærer den musikalske utviklingen, og som dermed utgjør forgrunnen i lydbildet. Bak dette ligger det en mer statisk og minimalistisk loop bestående av en bassgang og et kort repeterende motiv i noe som høres ut som bjeller (som i virkeligheten er en samplet salatbolle fra Hiorthøys kjøkkenskap). Bassen og salatbollen gir låta et harmonisk fundament. Melodi er på sin side så godt som fraværende.
Naivisme og konstruktivisme
Det er lett å henfalle til klisjéer når man skal beskrive assosiasjonene som oppstår når man lytter til Kim Hiorthøys låter. Like fullt er det noe ved stemningen i Hiorthøys musikk som gjør den mer billedskapende enn annen elektronika. Disse bildene kan i de fleste tilfeller oppsummeres med tre stikkord: Hverdagslig, nostalgisk og naivistisk. Forfatteren Jon Øystein Flink uttalte nylig at Kim Hiorthøys musikk passer perfekt til dokumentarer om eldre. Dette er en treffende beskrivelse. Det er noe med selve lydmaterialet til Hiorthøy som låter som falmede bilder i en gammel fotoalbum. På den annen side finnes det elementer i Hiorthøys produksjoner som fremstår som alt annet enn falmede. Det er derfor kanskje riktigere å si at Hiorthøy opererer innenfor en collagepreget estetikk som kombinerer både hi-fi og lo-fi. Noen lyder høres høyteknologiske ut, mens andre ting låter som om de er spilt inn på en gammel diktafon.
Mange oppfatter også en parallell mellom Kim Hiorthøys musikk og Erlend Loes naivisme. Det er åpenbart konkrete grunner til dette: Hiorthøy har illustrert Loes barnebøker, og var med i Loes roman L_ (1999). Samtidig gir bruken av låttitler som _Forskjellige gode ting og Det blev fel tydelige assosiasjoner i retning av Loes forfatterskap. Det naivistiske preget har imidlertid i visse tilfeller også noe med selve den musikalske strukturen å gjøre. Enkelte av låtene fremstår som famlende skisser, med små temaer og motiver som knapt rekker å etablere seg før de toner ut. Avsnitt av andre låter bærer på sin side preg av en klønete og formålsløs fomling med de musikalske elementene.
Dette gjenspeiler seg i måten Hiorthøy bruker «ekte» instrumenter i musikken sin på. Å innlemme akustiske instrumenter har blitt vanligere innenfor elektronika de senere år, men der hvor de fleste andre musikkskapere sampler andre musikere på plate eller i studio, spiller Hiorthøy i stedet selv på det han måtte ha liggende av forskjellige instrumenter (perkusjon, gitar, fiolin, blokkfløyter, trekkspill, forskjellige lekeinstrumenter osv.). Hiorthøys spill på disse instrumentene ligger i utgangspunktet på samme ferdighetsnivå som en gjennomsnittlig norsk barneskoleelev med et halvt år i kommunal musikkskole, men samtidig viser Hiorthøy en spesiell evne til å sample og programmere dette spillet på en måte som gir et fruktbart spenningsforhold mellom det naive og det konstruerte.
I låta Forskjellige gode ting har Hiorthøy for eksempel samplet sitt eget fiolinspill (han tok fiolintimer en kort periode i 7-8 årsalderen). De gnurende halvsure feletonene programmeres imidlertid på en måte som høres ut som en slags gåtefull og melankolsk folkemusikk (en utenlandsk anmelder trodde faktisk at Hiorthøy hadde samplet hardingfele). Noe av det samme skjer i låta Tak på utgivelsen Melke (2002), hvor Hiorthøy spiller blokkfløyte. I alle disse tilfellene får musikken en helt særegen karakter som skyldes motsetningen mellom den klønete trakteringen av instrumentene og den kreative elektroniske behandligen av opptakene i etterkant. Samtidig fører dette til at det naivistiske balanseres av noe som fremstår som nøye konstruert og gjennomarbeidet.
Dokumentasjon og iscenesettelse
En tilsvarende motsetning finner man i Hiorthøys særegne bruk av bearbeidede «field recordings» (dvs. dokumentariske opptak av lydmiljøer og samtaler). Også her er åpningskuttet på Hei et naturlig sted å starte. Det første vi hører er en pussig dialog mellom Hiorthøy og en av hans venninner, til dels akkompagnert av noen malplasserte trommelyder. Den halvdårlige lyden på opptaket gir et «dokumentarisk» preg, men samtidig er ordene klippet opp og limt sammen på en måte som gjør dem fullstendig meningsløse. Det eneste man oppfatter tydelig er Hiorthøy som sier «Vi kain gjør de der perkusjonsgreiene», før selve låta plutselig er i gang med sitt hektiske rytmespor. Klippingen av samtalen er så møysommelig utført at det er umulig å høre editeringspunktene. Dermed fremstår denne lille sekvensen som en samtale mellom mennesker som med den største selvfølgelighet sier helt uforståelige ord til hverandre.
Denne bruken av bearbeidede brokker av samtaler og situasjoner er et gjennomgående element i Hiorthøys musikk. Det viktigste med dette er selvfølgelig at det høres både absurd og morsomt ut. Likevel er ikke denne lille manipulerte dialogen mindre dokumentarisk enn at man føler at den gir et innblikk i Hiorthøys arbeidsmetode. Dette er noe som kjennetegner Hiorthøys musikk. For det første er bruddstykker ved den musikalske arbeidsprosessen på en eller annen måte ofte representert i det ferdige resultatet. For det andre er alle mulige andre aspekter ved Kim Hiorthøys «verden» – de lyder, gjenstander, instrumenter og mennesker han omgir seg med – innlemmet i musikken. Ved å gjøre utvalgte og manipulerte deler av «virkeligheten« til en del av musikken på denne måten, opererer Hiorthøy i spennet mellom det «dokumentariske» og det iscenesatte.
Dette aspektet ved Hiorthøys estetikk rendyrkes på den nye EP-en For the Ladies, som består av en halv time med «field recordings». EP-en er delt inn i 10 «låter», hvor mange av dem består av lange og tilsynelatende uredigerte lydopptak av situasjoner og steder hvor det ikke skjer noen ting som helst. I lange strekk er den eneste lyden man hører støyen fra selve mikrofonen og opptaksutstyret, før man etter et par minutter kanskje hører en bil kjøre forbi i det fjerne. Når det omsider høres ut til at det er i ferd med å skje noe, klippes det som regel umiddelbart over til en annet mer eller mindre intetsigende lydmiljø. De få stedene hvor det skjer noe er opptakene klippet på en måte som gjør det umulig å vite akkurat hva det er som foregår. Selv om dette neppe er en EP man hører på veldig mange ganger, er For the Ladies er likevel interessant. EP-en tar tak i visse aspekter ved Hiorthøys estetikk og driver dem ut i det ekstreme, samtidig som den gjennom sin nye kalkulerte klipperytme foretar et lekent spill med lytterens forventninger.
Plate og konsert
Da elektropop-pionérene Kraftwerk nylig spilte i Oslo, sto bandets fire medlemmer gjennom hele konserten rett opp og ned bak hver sin laptop, med blikket nonchalant festet på dataskjermen, uten å foreta seg nevneverdig mye med verken mus eller tastatur. På et stort lerret bak kvartetten ble det vist videoer som ledsaget musikken. Under siste ekstranummer, klassikeren The Robots, var de fire bandmedlemmene erstattet av primitive roboter. Konserten som helhet fremsto dermed visuelt som en elegant iscenesettelse av et av elektronikasjangerens store problemer, nemlig hva utøverne skal foreta seg på scenen når det eneste man strengt tatt trenger å gjøre er å trykke på «Play».
Hvordan andre utøvere innenfor elektronikasjangeren løser dette problemet varierer. Noen «fremfører» sine låter ved å trykke og skru frenetisk på mixere og annet elektronisk utstyr, som om det å lage elektronika er en virtuos kraftanstrengelse. Dette ser sjelden overbevisende ut, særlig i og med at det som gjøres med elektronikken bare unntaksvis korresponderer med endringer i selve lyden. Kim Hiorthøy har valgt en annen løsning, ved å lage mer utadvendte og dansevennlige låter som han spiller live. Når settingen på denne måten endres fra alvorlig «konsert» til løsluppent houseparty, kan Hiorthøy på en mer naturlig måte leve seg inn i musikken med både kropp og sjel, samtidig som han utfører de tastetrykk og knottevridninger som er nødvendige for at musikken skal gå sin gang på ønsket vis.
Med dette tydelige skillet mellom plateutgivelse og konsert kan det virke paradoksalt at Hiorthøy nå gir ut seks av sine livespor på EP-en Live Shet. Kanskje kan også dette betraktes som del av den «dokumentariske» siden ved Hiorthøys musikkskapervirksomhet. Likevel fremstår disse låtene som endimensjonale sammenlignet med de mer komplekse låtene på Hei, Melke og Hopeness. Kim Hiorthøys musikk er på sitt beste interessant nettopp fordi den utforsker spennet mellom hi-fi og lo-fi, dokumentasjon og iscenesettelse, naivisme og konstruktivisme. På dette planet er det lett å se paralleller mellom Hiorthøys elektronika og hans andre aktiviteter som grafisk designer. På den andre siden er det heller ingen tvil om at Hiorthøys posisjon som musikkskaper først og fremst kommer av evnen til å komponere rørende og assosiasjonsskapende temaer, og fengende rytmespor som setter kroppen i sving. I så måte er trommeprogrammeringen på låta Soliga dagens släppiga trosor på den nye EP-en Hopeness i seg selv nok til plassere Hiorthøy i elitesjiktet innenfor elektronikasjangeren. Det at Hiorthøy i tillegg har et så tydelig definert estetisk prosjekt gjør ham til en særegen stemme innenfor dagens elektronikascene.
