Sannheten har ingen venner i Vesten, lyder tittelen på Jelsen Lee Innocents utstilling på Nitja i Lillestrøm, men spørsmålet er om det i det hele tatt gir mening å snakke om Vesten i en tid hvor de transnasjonale institusjonene vi tidligere har satt vår lit til, som NATO, EU og FN enten rakner i sømmene eller fremstår uten reelle sanksjonsmuligheter. Og i en tid hvor utbredelsen (og etter hvert den amerikanske eksporten) av høyreekstremisme, backlashen etter metoo og Black Lives Matter, samt dominansen av bro-podkaster og andre mediekanaler som ikke er redaktørstyrte, fragmenterer den sosiale virkeligheten i stadig mer konspiratoriske ekkokammer.
Den karibiske øystaten Haiti, som utstillingen handler om, har en kompleks kolonihistorie. Og i det minste som historisk størrelse har både Europa, USA og FN – Vesten – spilt sin rolle i denne. Flertallet av befolkningen er etterkommere av afrikanske slaver. Det som nå beskrives som et av verdens fattigste land, hvis man lar BNP definere, gjorde seg fri fra den franske kolonimaktens brutale plantasjeøkonomi i 1804, etter et historisk slaveopprør ledet av eksslaven Toussaint Louverture. De var dermed det første landet i verden som avskaffet slaveri, og ble både ikon og frihavn for rømte og frigjorte mennesker fra den transatlantiske slavehandelen. Mellom 1915 og 1934 var landet igjen okkupert, denne gangen av USA, som siden har stått for flere militære inngrep under påskudd av å opprettholde demokrati. FN-styrken som fra 2004 skulle bidra til politisk stabilisering, ble selv beskyldt for overgrep og for å ha spredt kolera i landet. Siden det er Haiti ramt både av en massiv jordskjelvkatastrofe og et politisk attentat som drepte presidenten.
Elendighetsbeskrivelser og katastroferapporter er utelatt, men ellers kan man fange bruddstykker av denne imperialismehistorien i Innocents installasjoner av video, magasiner og hverdagsobjekter. Videoinstallasjonen i utstillingens sentrum, Chains of Command (alle verker 2025), viser en kollasje av værmeldinger for Haiti, tegneserieeksplosjoner og en amerikansk reklame for krigsleketøy samtidig på seks skjermer, alle litt forskjøvet i tid. Lyden er også asynkron og lar en anmassende miks fra ulike kilder tordne ut over hele utstillingsrommet: Værdamer og -menns annonsering av regnvær og orkan, en kort a cappella sang på haitisk-kreolsk (Solèy O) og Wikileaks-lekkede opptak fra internkommunikasjon i det amerikanske militæret.
Skjermene, montert mot hverandre på to vegger dekket med flislim, danner en klaustrofobisk korridor. De illustrerer effektivt opplevelsen av at ikke bare bilde og fortelling er ute av takt, men at selve ankerpunktet for å synke fortelling og virkelighet ikke virker oppnåelig. Det er ikke en spesielt behagelig opplevelse, men virkeligheten eller sannheten er vel ofte ikke det, er kanskje en underliggende antydning – vi kan aldri anta at vi har den fulle oversikten eller det hele bildet.
Valget om å la dette lydsporet fylle, og dermed dominere, hele utstillingsrommet, er kanskje også ment å innhylle den i samme ubehag. Den sensoriske overbelastningen truer imidlertid med å redusere de andre verkene til en slags scenografi. Det er synd, og gjør det for eksempel mer utfordrende å fordype seg i den konseptuelle dimensjonen til en fascinerende serie med avtrykk på håndlaget dongeripapir, via Catalogue p.3-65. Eller en forunderlig skulptur med olabukser presset mellom lag med aluminium, Captivity Narrative. Begge, antar jeg, henviser til Haitis mange tekstilfabrikker som blant annet har sydd jeans for Levi’s (det siste leser jeg senere på internett).
Konsentrasjon kreves også for å dekode tidsskriftene som ligger halvveis begravd i montere med riskorn på hver sin side av lokalet (site of violence I og II). Den ene siden viser en utgave av Liberator fra 1967, et viktig antikolonialt tidsskrift på 1960-tallet, med tenkere som James Baldwin og Lorraine Hansberry. På forsiden kan man lese at «Haiti… ʻNew American Negritude’» er en av utgavens artikler. Samme forside preges av et foto av den beryktede diktatoren François Duvalier («Papa Doc», som blant annet påstod han hadde drept J.F.K. med voodoo), så om referansen skal leses som et motarkivisk innslag, eller med skeptiske, historiserende briller, er vanskelig å si uten å ha tilgang på teksten. Uansett peker den mot négritude-begrepet, som i tillegg til Harlem-renessansen på 1920- og 30-tallet ble sentralt i utviklingen av «blackness» og «black consciousness», særlig i det frankofone Afrika og diasporaen. Poeten og politikeren Aimé Césaire, en av de første som brukte begrepet, skal ha omtalt Haiti som stedet hvor «négritude for første gang reiste seg», med henvisning til slaveopprøret på slutten av 1700-tallet (dette leser jeg også senere på internett). Sånn sett komprimerer utgaven av Liberator enormt viktige strømninger for å forstå 1900-tallets kamp mot kolonialismen, som nærmest kunne vært pakket ut til en utstilling i seg selv.
På motsatt vegg ligger to udaterte utgaver av det amerikanske nyhetsmagasinet Time oppslått. Et foto av president Clinton peker mot midten av 1990-tallet, hvor amerikanske tropper ble sendt inn for å gjeninnsette den første folkevalgte presidenten, Jean-Bertrand Aristide, som var avsatt i et militærkupp. Den andre blekka ligger oppslått på en reportasje jeg på tross av liten skrift og den konstante støyen av militærkommunikasjon i rommet, etter hvert klarer å lese meg frem til at handler om flyktninger som har klart å rømme fra diktatorens bestialske paramilitære gruppe Tonton Macoutes, bare for å ende opp i amerikanske fengsler. Dette er dermed tilbake på 1970-tallet, kanskje før. Spranget i, og eventuelt fraværet av, kronologi er kanskje intendert, men jeg er usikker på om det historiebegrepet jeg da sitter igjen med er det mest fruktbare, altså en slags sirkulær presens hvor alt uansett gjentar seg, og det ikke spiller like stor rolle hva som kom før og etter.
Hvis man ikke har inngående kjennskap til Haitis politiske historie, må det med andre ord også litt googling til for å nøste sammen noen tråder. Det er dermed en underdrivelse å si at utstillingen gaper over mye i sin referansedrevete skissering av Haitis rolle i verden både som kolonisert og som inspirator. Det mest utfordrende er kanskje utstillingens uavklarte holdning til arkivmateriale og funnede objekter, som risikerer å etterlate publikum i en hermeneutisk spagat.
På den ene siden etableres en skepsis mot ideologi og maktstrukturer, kall det gjerne diskurser, i skrevet og visuelt materiale, som henviser til normaliseringen av rasistiske narrativ (en boks kanel med navet «Black Boy») eller dehumaniserende fortellinger som muliggjør eller rettferdiggjør (kapitalistisk) kolonisering og ressursutnyttelse.
På den andre siden lener utstillingen seg på infomateriale som en 14 sider lang pamflett utgitt av den amerikanske gruppen The Black Alliance for Peace, som i sin helhet er stiftet opp på veggen ved inngangen til utstillingen (Haiti Info Zine). Her beskrives det hvordan Haitis krise skyldes (særlig amerikansk) imperialisme, og at landet fortsatt ikke er styrt av seg selv, men nærmest fjernstyres av Vesten gjennom diverse råd implementert av FN, USA, Det internasjonale pengefondet (IMF), Verdensbanken og andre allierte. Unnskyldningen er konflikthåndtering, men den underliggende motivasjonen er egen sikkerhet og næringsinteresser. En opplysende og viktig motfortelling og en tilslutning til folkemakt som det umulig å ikke sympatisere med. Men samtidig presentert i et format som fremstår langt mer forenklende og autoritært enn den fragmenterende og rekontekstualiserende logikken som preger mye av utstillingen ellers. Det er lett å bli usikker på om pamfletten representerer «sannheten» det siktes til i utstillingens tittel. En slik instrumentalisering utfordrer i så fall et viktig skille mellom kunst og aktivisme.
I Nitjas kaféområde har kunstneren delt bøker fra sitt private bibliotek som man oppfordres til å bla i, og som inneholder alt fra Harlem-renessansepoeten Langston Hughes til teoribøker om imperialismens økonomi og det røde Afrika. Det er en fin invitasjon, selv om kafeen den søndagen jeg har lagt besøket til er alt for populær til å tillate en impulsiv studiedag. Biblioteket ledsages av en oppfordring til å be om å få noen av disse bøkene bestilt til ditt lokale bibliotek. Jeg lurer på om det er dette som kvalifiserer til å bli en ekte venn.
Det er lett å tenke Norge som et land hvor antiamerikanismen har hatt gode forhold. Både Palestinakomiteen og Latinamerika-gruppenes fremvekst på 1970-tallet var rotet i kampen mot imperialismen, og mange vil derfor kjenne igjen mønsteret med USA-støttede militærkupp som blant annet skulle holde kommunist- og sosialismefingrene unna det frie markedsfatet. At USA nå har blitt sin egen korrupte bananrepublikk passer på ironisk vis inn i denne fortellingen, problemet er at færre synes å bry seg om den, eller ville dele den. For noen vil nok veien ut av podkastene til Joe Rogan og Wolfgang Wee og inn i utstillingssalene til Nitja bli litt for lang.
