Begjærets opphav på gutterommet står sentralt i Børre Sæthres Trooper Play på Nordnorsk Kunstmuseum i Tromsø. I dette feltet av selvtilfredsstillelse og estetisk sublimering spør man seg nok engang om det er sivilisasjonens fremskritt eller undergang som annonseres. Eller er det ingen av delene?
Utstillingen har fått tittel etter en nyprodusert serie fotografier, et medium Sæthre sjelden stiller ut, og da som regel i relasjon til hans etter hvert velkjente, perfeksjonerte loungeaktige interiører. Her spiller fotografiene imidlertid hovedrollen, og denne serien av mørke, nesten monokrome, fotografier viser en ung mann i hvit Star Wars-alluderende trooper-hjelm, med lysstoffrør i handa, naken underkropp og varierende stadier av ereksjon. De bringer en ny intimitet inn i dette universet, der den iscenesatte forventningen om seksuell og estetisk sublimitet ellers truer med å avskrive alt menneskelig som abjekt.
Det er nettopp forventningen om det velpolerte og rene som møter en på vei opp trappen til tredje etasje i Nordnorsk Kunstmuseum, materialisert i den vanskelig plasserbare, men sjangermessig desto mer definerte lyden av en dunkel metallisk alarm. Lyden av science fiction. Lyden av teppelagte rom som reflekterer det abstraherte maksinstønnet. En mørk bass etterfulgt av fire lysere toner, i lange nok intervaller til at man aldri klarer å venne seg til rytmen. Installasjonen Daft (Dis)position fyller to av de tre rommene Sæthre disponerer, og er laget for stedet. Som de fleste av hans installasjoner brer denne seg ut med en veksling mellom minimalismens formelementer og narrative hint, uten begynnelse og slutt. Lyden bidrar til dette – den er uten forløp, uten handling. Et grep fra filmverdenen, men i grunn gjør det installasjonen mer teatral enn filmisk. Kilden er – oppdager vi – to runde, skulpturelle høyttalere som henger fritt ned fra taket i etasjens innerste rom. Alarmen, og ubehaget den annoserer, kan ikke skrus av. Kanskje er det bare beistets mage som romler.
Det eneste lineære forløpet tegnes opp av min egen bevegelse over det turkise teppegulvet, fortrinnsvis mellom en veggmontert video og en mangekantet sort skulptur, visstnok modellert etter en Castiglioni-lampe fra 1980-tallet. I stedet for lyspærer har skulpturen, ja – hva kaller man det – etterlignede kroppsåpninger i et silikonaktig materiale. Fleshlights, på fagspråket. Videosnutten på veggen viser skulpturen i bruk av to yngre menn. I inverterte farger og høy kontrast som abstraherer bildet uten å gjøre handlingene mindre eksplisitte – de rytmiske hoftebevegelsene er utvetydige, og skiltet på veggen som melder «ikke rør» får plutselig en ny betydning. (Vi befinner oss kanskje på «Enterprise», «Discovery One», eller et annet popnostalgisk romskip, men det er ikke lenger mye igjen av romoperaens obligatoriske patos.) Jeg betrakter skulpturens blanke overflater med fornyet interesse, på jakt etter fingermerker eller andre tegn på noe organisk – størknede rester etter flaskene med glidekrem som skimtes i en av videosekvensene, for eksempel. Den mekaniske kopuleringen demonstrerer den hårfine balansen mellom det rytmisk opphissende og det kjedsommelig repeterende. Men mest av alt fremstår det som en kommentar, både til designobjektets diktatoriske rolle i møtet med kroppen, og begjærets seksualiserte møte med estetiske objekter; et møte mellom seksuell fetisjisme og varefetisjisme spaltet ut av Wallpapers underbevisste.
Det er vår hverdag fremmedgjort, men mindre unheimlich enn den Sæthre tradisjonelt byr oss, og mer gjennomsyret av sult og anspent, uforløst begjær. En scenografi som denne gangen verken har utstoppede ravner, pegasuser, eller den postapokalyptiske stemingen som får fremtiden til å kondensere i den nåtiden man betrakter scenen fra. Dette oppleves mer som et hot set – en (film)kulisse, forlatt men stadig i bruk, bortsett fra at den grafiske paletten i turkis, svart og sølv får det til å føles som om vi har entret simulasjonen allerede. Og det er jo, som alltid med Sæthre, dette ubestemmelige møtet mellom fantasi og vår fysiske virkelighet, som gjør opplevelsen interessant. Her er dette møtet fremstilt som et utopia der optimisme er erstattet av onanistisk tilfredsstillelse. «Science fiction» representerer ikke futurisme så mye som narsissisme. Retningen er ikke fremover, men innover.
Dette blir ekstra fremtredende når Trooper Play-fotografiene trekker oss tilbake til barne- og ungdsomsseksualiteten, der det seksuelle begjæret fødes i møtet med objekter og narrativer, gjennom lek og populærkulturelt konsum. Den (tilsynelatende) unge helten som er avbildet tar aldri blikket fra pikken, som om dens transformasjoner mellom slapp og erigert tilstand er den ultimate selvbekreftelsen. I hånden holder han fotografienes eneste lyskilde, som ligner mer et lysstoffrør enn et egentlig lyssverd. Likevel er det ikke først og fremst parodisk. Positurene veksler mellom generisk Skywalker og stilisert porno, og trekker estetisk like mye på kultfenomenet Tron (1982), monokrome arkadespill og tidlig todimensjonal dataestetikk, som på Star Wars-franchisen. Det lar den unge gutteseksualitetens aggressivitet ta retning som et homoerotisk begjær, men normalisert, ikke avvikende, og uten at det føles nødvendig å redusere dette til banale seksuelle metaforer som bekjempe/penetrere, eksplosjon/ejakulasjon.
Fotografiene mangler installasjonens evne til å sette oss ut av spill, arkitektonisk, men er desto mer engnet til å analysere kraften i det ikoniske. Det gir en ny dimensjon til kunstnerens psykoanalytiske diagnostisering av popkultur, design og forbrukerideologi. Sæthres interiører beskrives ofte med referanse til Kubricks 2001: En romodyssé (1968), et verk som gjenreiste SF-sjangeren fra pulp til eksistensialisme, i en tid da man enda trodde på popkulturen. Blant annet som et sted for å iscenesette modernitetens fallerte ideologier, og blotstille forholdet mellom estetikk og sivilisasjon. I en situasjon der SF-sjangeren er etablert som et popkulturelt økosystem av nostalgi og resirkulerte referanser, klarer Sæthre fortsatt å skape en posisjon som ikke er resignert: Når utopiske visjoner for lengst er redusert til ren eskapisme, er det selve disse fantasiene man må gripe inn i.
Utstillingen Trooper Play føles som enn illustrert freudiansk lærebok, hvor kulturens undertrykte id pipler ut gjennom porene i gulvteppet. Kanskje særlig i måten den antyder en kontinuitet mellom barndommens grenseløse fantasering og forestillingen om en voksen, mer behersket omgang med symboler. Som betrakter kjemper man seg likevel tilbake til ideen om at estetisk velbehag også evner å transcendere seksuell opphisselse, om ikke annet for å unngå å stå igjen med bildet av en kunstner som ikke kan forsvare sitt virke som annet enn uttrykk for begjærets avmakt.
