Siste dagen i Venezia

Det ble fire timers søvn i natt. Men mine ben ville ikke stå i dag. Ikke mine føtter heller. Jeg har store vonde blisters overalt på føttene så i dag ble det flip-flops for alle penga. I dag var dagen da jeg skulle se ca 10-15 paviljonger og utstillinger utenfor Giardini og Arsenale. Det ble ikke så. Jeg så Hussein Chalayan i den tyrkiske paviljongen som er påkostet og ikke særlig bra. Når motemennesker skal lage kunst blir det sjelden bra. Miuccia Prada har sagt en bra ting, nemlig “When they say fashion is art it is just rediculous!”. Så Pippilotti Rist som fylte et helt tak i et slags kapell, et fantastisk vakkert verk, veldig Pippilotti, men også litt tannløst. Hvorfor, liksom? Ble veldig trist over en utstilling langt av gårde NowHere, som jeg trodde skulle inneholde mange spennende verk, men det var nesten ingen verker der i det hele tatt, det var som en book-lounge for en bok som man ikke kunne få siden den ikke fantes i flere eksemplarer enn bla-eksemplarene. Skuffet dro jeg til Litauen og Jonas Mekas. Og det er kanskje nok med å sitere Boutoux som noen timer senere sendte meg denne sms’en “Just walking out the Jonas Mekas pavilion. Regained faith and confidence in art. That was close.”

De siste dagene har det skjedd mye, og ikke minst med meg og min tro på kunst og hva jeg driver med etc. Vi er mange i samme situasjon, her i kotteriet i Venezia. Jeg er den evige romantikeren som må hevde kunstens autonomi og viktighet for ikke å miste grepet, spesielt i messe-sammenheng. Vi har snakket mye om dette i flere sammenhenger helt fra Bergamo og hit, spesielt i går og i dag siden mange av oss føler at Venezia-opplevelsen har vært veldig fattig på bra kunst. Ok, jeg er kanskje en dem som er mest kritisk, men dessverre ER det sånn at jeg ikke har sett noe annet en Sehgal og Mekas som har grepet tak i meg og gitt meg energi. Kanskje Vezzoli da. I dag hadde jeg en fem timer lang diskusjon om kunst generelt, kunstverden, Venezia, messer, strukturer og innstillinger til kunst. I går varte den i omganger kanskje fire timer til sammen.

Uansett, jeg ville virkelig se Vezzolis separatutstilling på Giudecca. Vaporettoen var vanskelig å finne, og vi tok en annen for å komme oss ut til et sted der Olafur Eliassons verk skulle være. Vaporettoen reiste ikke til denne stasjonen i dag, men førte oss heller tilbake til San Marco. Vi forsøkte så å finne den shuttle-båten som skulle føre oss over, men den kom aldri. Ga opp, satt i solen og drakk en cynar før jeg gikk hjem for å pakke og sortere litt tanker og vaske klær. Orker ikke gå ut for å spise middag. Det ukrainske partyet som visstnok skal være et av de beste får jeg bare glemme, likeså det Islandske der ingen mindre enn Björk skal synge ikveld. Føttene og kroppen og bena og hjernen sier “no way, josé” kun fordi jeg ikke får en refreshing alenetur til Lido i morgen som var min plan. Nei, jeg skal til Torino! Det kommer til å bli to gale dager. Trenger litt reboosting alene på hotelrommet.

Ah, jeg har jo glemt å fortelle at den franske paviljongen med Annette Messager vant guldløven her i går. Fullstendig ubegripelig. Og ikke glem å sjekke ut The Art Newspaper om Schneider-skandalen her i Venezia. De kan fortelle om den bedre enn meg. Dessverre dro han tilbake sitt sitat i siste stund og de har formildet artikkelen mye fra hvilken bombe det var tidligere.