Torpedo har skutt gullfuglen med Karavane – den nylig påbegynte serien med små essays om sentrale kunstverk fra nyere norsk kunsthistorie. Sjangermessig legger bøkene seg på en spekulerende linje, med vekt på filosofiske resonnement og friske nylesninger. Serien fyller slik et hull i norsk offentlighet – det er akkurat en slik serie vi trenger, tekster som verken er kvalitetsvurderende kritikk eller katalogtekster underordnet en kunstner, en institusjon eller en utstillings dagsorden. Per i dag foreligger bare to utgivelser, så den endelige dommen må naturligvis vente, men serien ligger an til å bli et oppegående norsk motstykke til den svært vellykkede serien om enkeltverk som utgis av tidsskriftet Afterall.
Erling Mostue Bugge var førstemann ut med sitt spenstige essay om Victor Linds Monument – Boel Christensen–Scheel er nummer to i rekken (og første kvinne) med en tekst om Kjartan Slettemarks Nixon Visions. Det tar dessverre noe tid før forfatterens kritiske lesning av Slettemark kommer i gang; tekstens opptakt er en litt tungrodd redegjørelse for hvordan bokas hovedperson trer inn i kunsthistorien. Med en spesialisert og størrelsesmessig nedtrimmet serie som dette må man kunne forutsette at leseren er inneforstått med de grove trekkene av kunsthistorien de siste hundre årene – eller eventuelt at hun kan oppsøke slike oversikter selv. Boka skjemmes også noe av en gjennomgående, og overdreven, bruk av hermetegn, som delvis gir teksten en defensiv, unnskyldende tone.
Når det er sagt lykkes Christensen–Scheel godt med å plassere Slettemark innenfor en diskusjon av hvordan individet kan oppleve ambivalens i forhold til gjenstanden – eller personen – man stiller seg kritisk til: «Nixon-serien [er] langt mer enn en ren hatkampanje – den blir en iscenesettelse av Slettemarks motstridende følelser knyttet til makt, politisk arroganse og politisk rettroendehet.» Dette er spennende! I kjølvannet av denne problematikken gir forfatteren også et godt bilde av hvordan Slettemark blir et medium for å gjennomtenke et begrep om normalitet – både i forhold til kunst og offentlighet og hvordan disse konvergerer i kunstnerens aktiviteter i det offentlig rom. Christensen–Scheel viser seg som en oppfinnsom og fleksibel leser i sin bruk av antipsykiateren Felix Guattaris schizoanalyse, men jeg skulle gjerne sett at lesningen ble ført lenger. Slutten blir kutting av et tankeløp mer enn noen avrunding.
Et sentralt poeng som kun skisseres er hvordan Slettemark kan betraktes som et medierende ledd mellom individ og kollektivitet og hvordan han, gjennom sin utfordrende praksis som menneske og kunstner, kan sies å artikulere en allmenn erfaring. ¬For, som det står skrevet (mot slutten), «All handling går gjennom subjektet, som både er utslag av kollektivitet og gir kollektive utslag.» Det antydes hvilke utslag det er snakk om når forfatteren peker til Giorgio Agambens begrep om potensialitet og livspolitikk (biopolitikk) og i en fotnote vises det også til Michael Hardt og Antoni Negri – deres begrep om «mengden» (eller «multitude») må jo være en åpenbar sparringspartner i forhold til denne problematikken? Og Guattaris begrep om «gruppesubjekt» er det nesten underlig ikke brukes, det henger jo tett sammen med tankene forfatteren anvender flittig i bokas siste del. Resultatet blir, med andre ord, en spennende tekst som trekker opp skissen til en viktig nylesning, men som gir seg når innsatsen høynes – det er synd!
Til tross for slike svakheter kan jeg ikke annet enn å glede meg over å Karavane-seriens forøkelse: selv om hver enkelt utgivelse kanskje ikke er perfekt er det ingen grunn til å nøle i synet på denne serien. Den trenger all mulig oppbacking og ligger an til å bli intet mindre enn en skattekiste i norsk sammenheng – kanskje de kunne inneholde en engelsk versjon også, i mindre skrift, som ekstramateriale bakerst i boka? Jeg tviler i hvert fall ikke på at disse bøkene lett kunnet få en sirkulasjon i verdens kunstbokhandlere. Uansett: keep `em coming!
