Den amerikanske kritikeren og forfatteren Jonathan Crary undersøker det sanne omfanget av skadene som teknologiske disrupsjoner forårsaker. Crary er professor i moderne kunst og estetisk teori ved Columbia University og var opprinnelig kjent for sine historiske analyser av persepsjonen i modernitetens begynnelse, hvor han kartla virkningene av nye medieteknologier på menneskets sansning. Han utvidet sitt nedslagsfelt med boken 24/7 – Capitalism and the End of Sleep fra 2014, der ytterpunktene for vår akselererte teknologiske modernitet blir utforsket gjennom fenomener som søvnløshet og utmattelse, noe som bidro til en ny kritisk interesse for søvn, pauser og til og med dagdrømmer: dødtid viser seg å være livsviktig. Den korte boken demonstrerte Crarys polemiske slagferdighet og originale premiss, og fant gjenklang i mediestudier, teknologifilosofi og debatter på en rekke andre områder.
Crarys siste bok Scorched Earth – Beyond the Digital Age to a Post-Capital World (2022) tegner et rystende bilde av en infernalsk allianse mellom kapitalen og internettet. Crary kaller den digitale tidsalderen et «katastrofalt siste stadium i den globale kapitalismen». I et streiftog inn i herjede landskaper henter essayet fram beviser for hvordan både naturens, samfunnets og sansningens verdener er blitt sønderslått – og setter bitene sammen til et dystert bilde av vår egen tid. Samtidig er boken en oppfordring om å anerkjenne og beskytte trekk ved vår egen livsverden og sanseevne som risikerer å bli utradert før vi engang har registrert at de er rødlistet.
Under forberedelsene til dette intervjuet var tanken å diskutere den verdenshistoriske framtiden til internettet og kritikerens stilling i en tid som virker overveldet av de mer eller mindre materielle kreftene som er nedfelt i den teknologiske infrastruktureren vår. I videosamtalen, ironisk nok hjemsøkt av teknologisk støy og problemer, sirkler Crary inn opphavshistorien til sine siste bøker, impulsene som fikk ham til å skrive dem samt reaksjonene de har vakt.
Alle bøkene dine handler om hvordan persepsjonen vår forandrer seg slik at hele vår verden også endres, etter hvert som nye teknologier melder seg i moderne tid. Selv om disse temaene er en rød tråd, er det et merkbart sprang når det gjelder stil og metode mellom bøkene dine fra 90-tallet og de to siste bøkene dine, 24/7 og Scorched Earth, som er mer retoriske og virker som de er skrevet for å egge til diskusjon. Hvordan endte du opp med å skrive disse pamflettlignende tekstene?
De to bøkene jeg skrev om 1800-tallets visuelle kultur, ble til gjennom ganske vanlige forskningsprosesser. Hver av dem medførte lange studieperioder og fordypelse i fysiske biblioteker.
Jeg var midt i arbeidet med en bok om Turners kunst da anledningen til å skrive 24/7 meldte seg. Jeg hadde vært spesielt opptatt av et Turner-maleri som heter Regulus [1828/1837]. Tittelen refererer til en romersk general som ble tatt til fange av fienden i punerkrigene. Før han ble henrettet, skar de øyelokkene av ham som en del av straffen. Det Turner gjenga i sitt utrolige bilde, er den glødende solen over havnen og tårnene i en by. Men det er et urovekkende maleri, der poenget er å plassere deg som tilskuer i den stakkars fangens sted, tvunget til å se på solen uten øyelokk, altså med ansiktet vendt mot den blendende solen uten å kunne unnslippe lyset.
Jeg begynte å tenke på de større følgene av hva det ville innebære å forestille seg en uavbrutt flombelysning som en lammende eller dødelig opplevelse. Det å se uten øyelokk betyr at du har mistet av-og-på-funksjonen, den rytmiske menneskelige opplevelsen der øyelokkene lukker og åpner seg, lukker og åpner seg. Så jeg kom til å tenke på denne tosidigheten, sammen med andre binære motsetninger – som dag og natt, våkenhet og søvn – som var en så grunnleggende del av vår førmoderne verden. Nå lever vi i en verden med lys, varme og en konstant aktivitet som aldri blir slått av. Og menneskekroppen må klare seg som best den kan, omgitt av disse nye livsbetingelsene, som ikke gir rom for hvile, som ikke gir oss noen beskyttelse. Det er en verden uten av-knapp, så å si, en verden der søvn ikke lenger er en uunngåelig nødvendighet, men isteden blir noe uvedkommende og uønsket i forholdet til alle de maskinmessige og datadrevne prosessene som opererer uavbrutt.
Jeg ble slått av observasjonen din om en slags dobbeltbinding i det moderne livet – som du presenterer i 24/7, men også i tidligere arbeider – der vi hele tiden disiplineres til å intensivere vår egen produksjonsevne gjennom konsentrasjon, mens vi samtidig underlegges et ekstremt distraksjonspress, som trekker oss i motsatt retning.
Ja, dette er en realitet som er allestedsnærværende. Samtidig har konsentrasjonen og oppmerksomheten sine egne temporale begrensninger. Man når et punkt der det blir umulig å fortsette å opprettholde oppmerksomheten, der det blir nødvendig å ta en pause. Jeg brukte denne tanken til å utforske hvordan en den kapitalistiske produksjonens verden som opererer 24/7, er inkompatibel med søvn og restitusjon, som følger en grunnleggende av-og-på-rytme, arbeid og avbrudd, som både mennesket og jorden trenger for å overleve. Jeg utforsket disse tankene gjennom både film, litteratur, teknologi, politiske hendelser og populærkultur, noe som gjorde at jeg kunne frigjøre meg fra en mer akademisk problematisering.
I 24/7 skriver du om hvordan søvnløshet har blitt en epidemi, samtidig som søvn oppfattes som bortkastet tid, noe som står i veien for produktiviteten og som kan minimeres. Resultatet blir utmattelse og utbrenthet, som egentlig er et tap av evnen til restitusjon, og dette kommer tilbake i Scorched Earth, der den teknokapitalistiske koloniseringen av den indre og ytre verden fører til en slags forørkning, der alt som blir igjen er et ruinlandskap.
På en måte kan du si at jeg kartla tanken om at vi lever i en 24/7-verden og nå, fem eller seks år senere, ser vi konsekvensene av dette.
Poenget med kolonier er å utvinne ressurser: gull, krydder, tømmer, bomull, sukker, muskelkraft. Det fortsetter i dag med utvinning av kognitivt arbeid, oppmerksomhet og personlige data. Men selv koloniherrene har vel ha interesse av å holde de koloniserte i live og i arbeid? Hvor trekker vi grensen mellom kolonisering og en ren utplyndring?
Vel, det er et stort spørsmål, og vi ville måtte gå tilbake til 1500-tallet og noen av de første erobringsprosjektene med deres folkemord og ressursutvinning. Det er først i vår tid at vi virkelig er i ferd med å våkne opp og ser miljøkonsekvensene av 500 år med europeisk og nordamerikansk hegemoni. I boken har jeg også en kort passasje om Vestens vitenskap og hvordan det i dag praktisk talt er tabu å foreta en historisk eller ideologisk vitenskapskritikk. Vi har løftet vitenskapen opp i en hellig sfære av objektive sannheter. Klimaendringer blir presentert som et problem Vestens vitenskap har svaret på eller snart vil løse. Sannheten er at den moderne vitenskapen, formet som den ble av kapitalismens ulike behov, har mye av ansvaret for ødeleggelsen av jordsystemene. Slik den utviklet seg på 1600-tallet og 1700-tallet ble Vestens vitenskap avgjørende for å underbygge den hvite rasens overherredømme og misogyni, sammen med den instrumentelle reduksjonen av naturen til et rent råmateriale mennesket kunne utnytte.
I tillegg til kritikken din av vitenskapen presenterer du en total kritikk av internettet. En del av logikken her er at det på dette punktet er naivt å tro at internettet simpelthen kan overtas av andre politiske krefter, at vi kan få et mer godartet, ikke-utbyttende internett. Du kaller det «internet-komplekset», med referanse til det militærindustrielle komplekset: noe som har fått et eget momentum og som ingen egentlig kontrollerer lenger. Uansett hvor plausibelt dette høres ut på et generelt plan, stiller du opp en enorm utfordring for deg selv og leseren: vi må forestille oss en kommende verdenshistorisk periode der internettet ikke er en normalisert og allestedsnærværende del av livene våre. Hvordan skulle vi i det hele tatt begynne på en slik retrett?
Akkurat nå finnes det realistisk sett ikke så mange måter folk kan trekke seg tilbake på. Argumentet mitt er at internettet og den finansstyrte globale kapitalismens sene stadium essensielt sett er synonyme og gjensidig avhengig av hverandre. Uten kapitalismens økonomiske rammeverk ville internettet enten kollapse eller skrumpe inn til noe langt mer beskjedent, helt ugjenkjennelig i forhold til det vi ser i dag. Jeg henviser til noen av de mange teoretikerne som ser hvordan kapitalismen er skjør og uten bærekraft, som Robert Kurz, Wolfgang Streeck og David Graeber. Internettet vil være med oss så lenge kapitalismen forblir er vårt operativsystem. Men hvis det ender opp med å vare, er ikke en planetær katastrofe bare en mulighet, den vil være uunngåelig.
Kanskje vi kan vikle oss ut av situasjonen, men i den grad vi ikke klarer det – eller tror på det – har vi å gjøre med en historisk nødvendighet som jeg tror vi alle føler oss fanget av. Ikke bare er vi avhengige av disse teknologiene, men de endrer seg hele tiden og vi blir nødt til å holde tritt med dem. Det er mange trekk ved internettet som gjør det til den ypperste formen for «innfangings-mekanisme» [apparatus of capture] for å låne et begrep fra Deleuze og Guattari.
Mitt svar på denne utbredte følelsen av uunngåelighet og resignasjon var å trekke på den historiske tradisjonen med politiske pamfletter. Jeg ville skrive en tekst som fungerte som en provokasjon, som ville påkalle sterke reaksjoner. Det er antagelig skrevet noen tusen bøker om internett og sosiale medier i løpet av de siste ti eller femten årene, bøker som går kritisk inn i problemene, ulempene og farene med teknologien som vi alle arbeider og lever med. Men 99 prosent av det berget av bøker konkluderer med forslag om hvordan vi kan bedre ting, minske de sosiale medienes patologier eller på en eller annen måte begrense mulighetene til overvåkning og datautvinning. De antar alle at internettet er «kommet for å bli». I stedet ville jeg presentere en tanke om radikal avvisning av et system som ikke lar seg reformere. Interessant nok har responsen på boken vært langt sterkere utenfor den engelsktalende verden, for eksempel i Brasil.
Det er slående at land med sterke og faktisk pågående koloniale erfaringer ser ut til å i større grad anerkjenne de krasse beskrivelsene dine av den globale situasjonen. Mentalt sett er Vesten til en viss grad beskyttet av en boble som hindrer oss fra å konfronteres, ikke bare med de virkelige konsekvensene av internettet, men av den globale kapitalismen og hvordan den suger livet ut av levende landskaper, av lokale og innfødte kulturer. Samtidig er det ikke åpenbart for oss i det globale nord hva kapitalismens allianse med internettet gjør med samfunnsstrukturen.
Jeg tror det er viktig å innse at internettet har noen helt særegne amerikanske trekk, som gjør seg gjeldende på en grunnleggende måte i modellen der du har et system som består av helt individuelle deltakere. Måten internettet og sosiale medier blir brukt på nå, er en utvidelse av det som lenge har vært en del av den amerikanske kulturen: feiringen av det autonome individet som grunnleggende sett ikke har noe behov for fellesskapet. Dette er den patologiske vrangsiden av amerikansk «frihet», forstått som en frihet fra ansvar for andre mennesker. Men denne modellen er, til tross for at den blir eksportert globalt, ganske enkelt uholdbar. Det finnes steder i det globale sør, for eksempel, der det til tross for alle måtene den globale kapitalismen og atomiseringen som markedet og kommersialiseringen forutsetter, har skadet de sosiale forholdene på, fortsatt finnes et substansielt fellesskap og slektskap.
Dette bringer oss over til nøkkelmetaforen i boken din, nemlig «brent jord», som jo henviser til militærstrategien der du ødelegger ressurser og infrastruktur som fienden kunne dra nytte av mens du trekker deg tilbake. Det virker som det du sier, er at dette er punktet koloniseringen er kommet til i dag: flere og flere ting må ødelegges for at moderniteten skal kunne presses videre. Det gjelder ikke bare friheten, men selve muligheten til å leve og utfolde seg. Det skjer fortsatt i vår ytre verden, men prosessen rammer i økende grad også grunnlaget for den sosiale og psykologiske restitusjonsevnen vår. I hvilken grad samsvarer jorden som metafor med grunnlaget for det sosiale, kroppen og psyken, som en grobunn for vekst?
Ja, disse assosiasjonene ligger der. Jeg henspiller på noen av nyansene i ordet «scorch». Det kommer fra det gammelfranske «escorcher», som kan bety å flå noe, å rive huden av. I nyere språkbruk kan det bety å varme opp eller brenne overflaten til et materiale slik at fargen går tapt, og det er en del av det jeg ville uttrykke: en brent jord er ikke en som er fullstendig ødelagt, men en som er redusert og vansiret, som er blitt fargeløs og som har mistet sin sanselige rikdom. Det handler om å berøve samfunnet og naturens verden den teksturen som understøtter menneskers liv og forbindelse med hverandre, som gir dem opplevelser av skjønnhet og av levende veseners samhørighet. Jeg føler at det jeg skisserer er muligheten for en estetisk kritikk, men også en etisk en, av hvordan kapitalismen skaper en brent jord.
Så det vi snakker om er en appropriering, domestisering og dominans av spontan kommunikasjon og utveksling, enten det er mellom organismer i naturen eller mellom mennesker i et samfunn. Du snakker om den nedverdigende opplevelsen av å hele tiden bli redusert til tall, til likerklikk, til delinger, til dollar …
Filosofen Alain Badiou har snakket om hvordan den globale nyliberale kulturen har fratatt folk det å ha et meningsfullt formål i livet, eller til og med det å ha ideer. På en måte blir vi tappet for mange av de elementene som utgjorde former for selvbevissthet på tidligere tidspunkter i moderniteten. Noe som bringer meg tilbake til 24/7, siden jeg i den boken befattet meg med skjebnen til både frie assosiasjoner og dagdrømmer i vår tid. Den kreative flyten og driften i dagdrømmene slukkes, overkjøres av presset om å være mottagelig for alt som skjer på skjermene våre. Det er interessant fordi folk pleide å si: «åh, du lengter tilbake til en tapt tid», mens nå begynner folk å innse at det faktisk finnes noen alvorlige konsekvenser av måten folk pådyttes en ny persepsjonstekstur.
Føler du at du berører et tabu ved å snakke som en luditt eller å være fiendtlig til teknologi og så videre?
Jeg har faktisk fått veldig lite av den typen kritikk, og jeg tror det er et symptom på at hurrastemningen som omgir teknologien blir mindre og mindre troverdig. Selv ikke negative anmeldere går i den retningen. De sier: «Crary har noen viktige poenger, men han går for langt, han er for ekstrem», du vet, den slags kommentarer. Det å ukritisk omfavne virkningen av digitale teknologier er en mulighet som er stadig mindre aktuelle for enhver tenker som vil fremstå som seriøs. Men samtidig, som jeg sa tidligere, er kritikken bare akseptabel hvis den er moderat og reformistisk.
Teknologien er tilsynelatende alltid laget for å hjelpe oss, men den er også alltid tosidig.
Når jeg snakker til grupper av studenter eller kunstnere, er en av de tingene de gjerne spør meg om hvilke positive måter de digitale teknologiene og internettet kan brukes på, om positive måter de kan involvere seg i dem på. Mitt svar er at det ikke er et spørsmål om å identifisere positive eller negative bruksmåter, men å gi næring til en forestillingsevne som åpner for radikalt andre måter å leve og arbeide med andre på. Like viktig er det å utvikle en forståelse av den grunnleggende uforenligheten mellom et system som tjener den globale kapitalismen og planetens overlevelse. Jeg forteller dem at forestillingen om grønn kapitalisme er et farlig oksymoron.
Du stiller deg også kritisk til internettaktivisme, og det virker som du antar at store mengder potensielt revolusjonær kraft blir absorbert i mer eller mindre ineffektive grupperinger på nettet. Du siterer til og med revolusjonære grupper og aktivister som selv har gjort slike erfaringer – som har forkastet nettbaserte praksiser fordi de anser dem som kontraproduktive. Men her, som i mange andre tilfeller, ser ikke det å melde seg ut til å gjøre ting noe lettere, rent umiddelbart?
Vel, her og nå må aktivister klare seg med de ressursene og de redskapene de måtte ha for hånden. Det jeg vil argumentere mot, er villfarelsen – og her vil jeg bruke dette ordet igjen – om at nettverksteknologien har iboende frigjørende muligheter og spesielle egenskaper som tidligere systemer ikke hadde.
Internettet framstår som en del av verdens innredning, noe vi simpelthen må leve i og innrette oss etter. Det minner om Frederic Jamesons beryktede sitat, at det er lettere å forestille seg verdens undergang enn en verden uten kapitalismen.
Ja, men folk har det med å glemme at konteksten for denne observasjonen var 1990-tallet, og påstander som Margaret Thatchers om at det ikke finnes noe alternativ til fri markedskapitalisme og Francis Fukuyamas om at historien hadde kulminert i kapitalismens triumf.
Jamesons utsagn var opprinnelig ment kritisk, men nå har det blitt en truisme som tas for gitt og som forsterker situasjonen der vi er gisler av vår nåværende infrastruktur, der vi mister av syne både framtidige alternativer og hva som er gått tapt. Det minner om det fenomenet de kaller endringsblindhet i økologien. Vi glemmer hva som pleide å være normalen. Etter hvert som omstendighetene våre forandrer seg, blir vi blinde for endringene vi utsettes for. I den siste delen av Scorched Earth snakker du om erosjonen av det vi trodde var grunnleggende trekk ved menneskelig interaksjon: utvekslingen av blikk, evnen til å lese hverandres ansiktsuttrykk, improvisasjon, det å ha tid til å lytte. Kapitalismen hjulpet av internettet – eller internettet kapret av kapitalismen – forårsaker en slags forvitring av vår sosiale verden på linje med det som skjer i økosystemene.
Disse problemene er åpenbart helt avgjørende. Det finnes alltid folk som vil svare med å snakke om disse endringene som om de var uunngåelige historiske endringsprosesser snarere enn et resultat av svært spesifikke konstellasjoner av svært mektige institusjoner og alt det de tvinger igjennom. Men forvitringen av hukommelsen, empatien og de kommunikative ressursene som gjør det mulig for folk å dele ideer og håp, har ikke skjedd ved en tilfeldighet. Mektige mekanismer for å frembringe apati og konformitet opererer ved å eliminere eller marginalisere de sfærene der disse grunnleggende formene for menneskelig samkvem kan finne sted. Og disse innfangings-mekanismene som du nevnte tidligere, akselererer. Ingen av oss er forberedt på noen av følgene av de nye programmene basert på kunstig intelligens. For eksempel sjansene for at vi om noen få år vil ha å gjøre med et internett der 95 prosent av det verbale innholdet er ikke-menneskelig. Den svimlende asymmetrien mellom oss selv og kapasiteten til disse maskinene fører til en slags eksistensiell kapitulering. Vi har å gjøre med det Agamben kalte vold mot menneskets språklige essens, vold mot selve muligheten for dialog.
I sammenheng med voldens problem er jeg interessert i noe René Girard beskrev i sine senere arbeider, og som ingen andre egentlig snakker om, det han kalte en ustoppelig «eskalering mot det ekstreme», som han så i klimaendringer, i ødeleggelsen av naturen, utvidelsen av militærteknologier og deres voldelige anvendelse. Og de fryktelige tallene på falne i krigen i Ukraina nå, som ingen av sidene virker interesserte i å stanse, styrker Girards hypotese. Det samme gjelder i dagens Amerika, der ukontrollert vold – med alle masseskytingene, massakre av barn og politidrap – har nådd et nytt nivå av sosial oppløsning.
Hvis vi holder oss til Girard er problemet åpenbart hvordan samfunnet skal beherske den latente volden i menneskelivet og i livet generelt sett. Men han var samtidig fiksert på sjalusi og konkurranse, fra hans tidlige teorier om det mimetiske begjærets trekantspill til boken hans om den prøyssiske generalen Carl von Clausewitz, krig og apokalypse. Vi kan sette de to sammen og si at konkurranse inneholder en latent trussel om vold som blir giftig, til og med apokalyptisk, når den ikke lenger kan begrenses eller når den gjennomsyrer samfunnet på alle nivåer som med nyliberalismen. For Jürgen Habermas, for eksempel, i hans siste bok om digitale teknologier og offentligheten, kommer den virkelige apokalypsen når selve forestillingen om en delt offentlighet der vi tar vare på hverandre, en delt overveielsesprosess, går i oppløsning. I slutten av boken skisserer du et svært annerledes samfunn, og trekker på Martin Buber og Emmanuel Levinas.
Selv om optimismen min er begrenset, har jeg tro på at disse intersubjektive erfaringene fortsatt kan finne sted og opprettholdes på et lokalt nivå. Tanken om at det kunne skje i en større form, gjennom et nettverk, tror jeg ingen lenger tar på alvor.
I de tidligere bøkene dine om moderniteten og sansene påpeker du at for eksempel filosofen William James var interessert i oppmerksomheten som fenomen og hvordan den blir en måte å skape en verden på, siden den så å si er kilt inn mellom automatiske reaksjoner og viljestyrt handling. Du kan utvide din bevisste oppmerksomhet og på den måten utvider du også din egen forming av verden, og former din livsverden, på en måte. Dette er også det som står på spill i forholdet vårt til internett generelt og til sosiale medier mer spesifikt, når vi lar oss selv bli kapret av systemer som presser og former måten vi former verdenen vår på gjennom oppmerksomheten. Hvis vi i det hele tatt har muligheten til å ta kontroll og bryte ut, går jeg ut fra at noen gjør dette allerede. Ser du noen bevegelser som gjør deg optimistisk?
Bevegelsene som gir grunn til optimisme er de vi ikke vet noe særlig om. Ved å holde seg utenfor radaren er de i stand til å operere friere og mer kreativt. Du vet, den svenske historikeren og aktivisten Andreas Malm skrev en kommentar for omslaget til boken min der han sier at jeg er «en skånselløs kritiker av alt som finnes». Han parafraserer en velkjent setning fra et brev [Karl] Marx skrev til Arnold Ruge i 1843, og det er et tidlig uttrykk for en revolusjonær praksis som forkaster en reformistisk politikk som arbeider innenfor eksisterende institusjoner. Vi står overfor en lignende situasjon i dag, idet vi ser mange mennesker og grupper som fortsatt lever i den illusjonen at myndigheter og internasjonale selskaper kan presses til å gjøre noe med klimaet og miljøproblemer. Så, for å komme tilbake til spørsmålet ditt, vil den mest effektive politiske aktiviteten mer og mer finne sted på et regionalt plan. Det skjer i mange deler av verden der fellesskap og grupper mobiliserer minimale former for motstandskamp for sosial overlevelse. Idet utviklingen mot kollaps får større momentum, enten det gjelder økosystemer eller forsyningskjeder, vil utfordringene bli svært lokale. De som lever i byer vil stå overfor andre problemer enn de som bor i utkanten, men på en måte vil problemene være de samme. Det vil være å ha nok å spise, husly, rent vann og et minstemål av helsetjenester. Alt annet vil være sekundært.
Hva med kulturen som opprettholder slike felles tiltak og solidaritet? Er ikke nettopp problemet at de sosiale og mellommenneskelig sikkerhetssystemene forvitrer sammen med de materielle livsbetingelsene?
Vel, det er viktige etiske spørsmål du stiller. Den materialistiske globale forbrukskulturen, som har trengt inn nesten over alt, arbeider for å forhindre muligheten av allmenninger og solidaritet basert på gjensidig støtte. Allerede på 1930-tallet fortvilet filosofen Edmund Husserl over forfallet i det han kalte «livsverdenen», som var den verdenen vi deler med andre og med naturen. Det var der livsutfoldelsen fant sted, utover de rent instrumentelle og funksjonelle mulighetene til et sosialt eller naturlig miljø. Det er bare i den sanselige umiddelbarheten til en livsverden at det vokser fram et etisk imperativ om å ta ansvar for andre og for verdens framtid. Isolert i kunstige digitale miljøer, blir det svært vanskelig for noen som helst å forstå hvor viktig dette ansvaret er.
Avviklingen av en forent global verden av markedsliberale demokratier, som ble feiret etter 1990-tallet, er én ting som har skjedd siden 2020, men den andre store hendelsen er det som har skjedd med nettverksteknologiens kommunikasjonsmuligheter. Det finnes nå en hel ny industri for identifisering av falske nyheter og misinformasjon. Det handler ikke bare om falitten til ideen fra tidlig 1990-tall og 2000-tall om internettet som en drivkraft for demokratisering, at det ville bli et egalitært felt med rom for et mangfold av stemmer. Det er heller ikke bare det at visse plattformer blir stengt av, begrenset og overvåket på så mange måter – og dette kommer ikke bare fra høyresiden, det kommer fra alle kanter. Et av de store problemene i dag er hvor vanskelig det er å faktisk ha en dialog eller å få i stand kollektive samtaler, fordi folk føler seg tvunget til å uttale seg så ekstremt forsiktig. Internettet er et kommunikasjonsmiddel som lett kan gjøres til et redskap for intimidering og terror og disiplin – og det på en rekke ulike måter.
Jeg tror og håper at en bok kan være noe mer enn en levning fra en tidligere epoke, at en bok, spesielt en kort bok, kan ha en viktig rolle å spille midt oppe i den ekstreme flyktigheten og kortlivetheten som råder på internettet.
