På Haugar kunstmuseum gjør Kristina Bræin tvilen til en forutsetning for kunsten.
Med stort overskudd gjør Beatriz Gonzáles maktens dekadanse og fatale konsekvenser til råmateriale.
Regjeringskvartalet som reiser seg i Oslo etter terrorangrepet i 2011, er preget av en hardere politisk virkelighet der kunsten får
oppgaven som forsonende element.
Kjærligheten føles en smule designet i UKS’ forsøk på å gjøre den til prinsipp for ny utstillingsmodell.
De unge inviterte på LNM snakker med innestemme og en lett finger på nostalgiknappen.
Hannah Heilmann zoomer inn på smulene av den hjemlige eksistensen på Pachinko i Oslo.
Birgitte Sigmundstads film om flyttingen av Nasjonalmuseet er et røntgenbilde av institusjonen idet den støpes i en ny form.
A K Dolvens retrospektiv på Nasjonalmuseet i Oslo balanserer mellom alt og ingenting, seremoni og bagatell.
I ringreven Ole John Aandals lure bilder på Oslo Kunstforening finnes det noe nesten paradoksalt genuint.
Det flyter over av loppismateriale og fortvilelse i Kier Cooke Sandviks utstilling på Podium.
Eline McGeorge hengir seg til observasjoner av en døende natur på Kunstnerforbundet og Femtensesse i Oslo.
Abstraksjon kniver med religiøs meningsfylde i Øystein Wyller Oddens utstilling på Atelier Nord i Oslo.
Hélène Fauquets lille funklende skatkammer åbnede i Paris, mens byen stod i brand og Art Basel Paris måtte lukke før tid.
Éva Mags nya skulpturer påminner om telefonklotter.
Jon Benjamin Tallerås og resten av teamet som skal utvikle havneområdet Filipstad i Oslo, vil ha flere til å forstå verdien av kunst for byen.
Den estniska urfolksidentiteten granskas i Tallinn.
