Stian Gabrielsen er norsk redaktør for Kunstkritikk. Han er utdannet ved Kunstakademiet i Oslo, hvor han også er bosatt.
Stian Gabrielsen is Kunstkritikk’s Norwegian editor. He was educated at the Art Academy in Oslo, where he also lives.
Leder ved Vigelandmuseet, Jarle Strømodden, mener det er for tidlig å si om det er blitt permanente skader på skulpturene.
Victor Lind aktiverer deg som medmenneske i så høy grad at det er vanskelig å være betrakter.
Det er lov å le i møte med den norske kunsthøsten. Men du skal samtidig være obs på fremtiden og hvordan ny teknologi påvirker deg.
Ingerid Kuiters’ utstilling på Femtensesse snakker om gleden ved å gi noe tilbake til erfaringen.
Åpningsutstillingen på Nasjonalmuseet iler til for å bekrefte museets nye inkluderende image. Resultatet er institusjonens hodepine i krystallisert form.
Uffe Isolottos morbide blockbuster av en utstilling i Den danske paviljongen handler først og fremst om en lengsel etter feedback.
Surrealismens gjenkomst i samtidskunsten, med årets Veneziabiennale som aktuelt eksempel, reiser et dilemma: skal moralen fortsatt rette seg etter driftene?
Hannah Ryggen Triennalens tredje utgave gir anledning til å tenke over samfunnets tekniske begrunnelse.
Mari Slaattelids malerier på Kristiansand Kunsthall slipper utsiden inn.
AICA oppfordrer Europakommisjonen til å sette en stopper for polske myndigheters forfølgelse av avvikende stemmer og minoriteter.
Improvisasjon, undervannsprotester, transnasjonal solidaritet og lekkert, historisk forankret maleri – gleden er tilbake i det norske kunstfeltet.
Legg i ovnen! Kunstkritikks norske redaktør Stian Gabrielsen avslører hvilke tre utstillinger han satte størst pris på i året som gikk.
Tora Schultz’ udstilling er en perfekt slebet, hårdt presset diamant. Facetteret og skarp, så man skærer sin bløde kvindekrop på dens kanter.
Hvorfor er det viktig med mangfold og representasjon? Fredag 2. desember inviterer Kunstkritikk til en livestrømmet panelsamtale i Bergen.
Kunsthall 3,14 griper etter tidsånden med en utstilling som bringer sammen systemkritiske russere, en nasjonalt reflekterende belaruser og en norsk kunstner som advarer mot fascismen.
Den storstilede markering af 20-året for Michel Majerus’ alt for tidlige død giver anledning til at genoverveje 90ernes tabte optimisme og dystre begyndelser.
Kunstkritikk modtager støtte af
