Noen vil kanskje mene at den enorme mengden kunstobjekter som nå spys ut av Paul McCarthys studio er et sikkert tegn på en kunstner som er i ferd med å miste grepet. Men hvis man skal dømme etter tegningene og skulpturene som vises på Peder Lund, har mannen fortsatt baller. Ordvalget er selvsagt ikke tilfeldig, for de arbeidene som inngår i utstillingen White Snow er gjennomseksualiserte, slik de også var da Hauser & Wirths New York-filial arrangerte sin store tegningsbaserte utstilling med samme navn høsten 2009. Peder Lunds mini-versjon byr på nyproduserte verk og også skulptur, men tematikken er i begge tilfeller spunnet rundt karakterene i Disney-klassikeren Snehvit og de syv dvergene.
Syv mindre tegninger på kalkepapir er befolket av dverger hentet fra Disneys univers, men stemningen i dette dvergkolletivet har lite til felles med den vi kjenner fra filmen. Der hverdagen i Snehvit-filmen er preget av en protestantisk moral der hardt arbeid og flid bare tidvis avbrytes av uskyldig moro, synes dvergene til McCarthy å leve i en dekadent hippietilværelse. Dagene henslepes med å vandre rundt med erigert lem, eller delta i obskure sexleker. Ideen om penetrering tas her ut in absurdum; stokker eller rør stikkes inn i øyenhuler og analåpninger. Også dvergenes anatomi vitner om en hyperseksuell natur der neser og nisseluer er forvandlet til tungthengende, kjøttfulle falloser. Utstyrt med små notater, ala «Cover the clay dick in vasoline», fremstår disse tegningene som arbeidstegninger til skulpturer, men faktum er at de fungerer utmerket på egen hånd.
Tematikken fortsetter i en stor collagetegning der prinsen har samleie med Snehvit, mens to kaniner følger med i åndeløs spenning. Igjen er det penetreringen som står i fokus: Kraftige streker rundt kroppsåpningene og pålimte pornobladsider med fotos av «the decisive moment» levner ingen tvil om hva som skjer. Tingene blir her så overtydelige at den burleske humoren, som vanligvis preger McCarthys arbeider, drukner. Det er nærliggende å lese verket som en parodi på pornografiens evinnelige fetisjering av dette punktet i seksualakten, men det er samtidig en fortelling om tapt uskyld. Kanskje ikke først og fremst Snehvits uskyld, men den tabloide mediekulturens tapte uskyld, med dens innbitte kretsing rundt seksualitet, ungdommelighet, skjønnhet – og tapet av alt dette.
Det er med andre ord snakk om den samme metoden som har preget mye av McCarthys ouvre. En metode der såpeopera-, tegneserie- og barnebokkarakterer á la Heidi og Disney rives ut av sitt kjente, idealiserte og, ikke sjelden, moralske univers, og plasseres i en nihilistisk verden der alt kan skje – og skjer. En forskyvning som ofte hevdes å være en kritisk analyse av dobbeltmoralen og undertrykkelsen i det amerikanske samfunnet. Selv har jeg alltid følt at en slik tilnærming til McCarthys kunst har vært litt for oppbyggelig. For disse arbeidene representerer ikke bare en kritisk kommentar, men konfronterer oss med vår egen frykt og begjær. Dét blir ikke minst synlig i utstillingens høydepunkt White Snow # 3 – en stor skulpturgruppe av Snehvit og hennes hjelpere. Laget i noe som ser ut som sort gummi, men som viser seg å være sortmalt bronse, er det som om dette tårnet av horror og uskyld ber om å bli befølt. Snehvit selv ser ut til å nyte situasjonen. Ansiktet med den halvåpne munnen og de lukkede øyne vitner om en ekstatisk tilstand helt på høyde med Berninis St. Theresa. Men under det nytelsesfylte ansiktet befinner det seg en maltraktert kropp der venstre arm og høyre hånd er revet av, og hele ryggpartiet ser ut som det er rammet av en flammekaster eller et syrebad som har resultert i full forråtnelse. En mjauende katt og en deformert kanin smyger seg tett til Snehvits kropp, men ingen kan hjelpe eller hjelpes i dette scenarioet. Ved å bringe brødrene Grimms fortelling inn i en virkelighet vi kjenner fra pornografien, dataspillene og katastrofefilmens verden klarer McCarthy å gjenopprette og forsterke gruen som ligger i det opprinnelige eventyret. Samtidig skapes et prisme som viser oss hva slags råstoff nåtidens eventyrfortellinger er laget av.
