Solhjell som billedkunstner

kunstkritikk.no´s ivrigste debattant har tatt steget svært få innrømmer at de drømmer om. Dag Solhjell har erklært seg som billedkunstner. I sin søknad om Statens kunstnerstipend, argumenterer han for at også kritikere burde kunne få arbeidsstipend fra staten.

Søknad om arbeidsstipend som kunstner

Dag Solhjell, 14.10.03

Med dette sier jeg: “Jeg erklærer meg herved som kunstner”. Hermed mener jeg meg berettiget til å kunne søke om Statens kunstnerstipend.

Med denne språkhandlingen, “Jeg erklærer meg herved som kunstner” utfører jeg den samme transformasjon som kunstnere, når de tar et objekt, av egen eller andres tilvirkning, peker på det og sier “Dette er kunst”. Dette virker nesten bestandig, særlig i kunstgallerier. Dersom det er ønskelig for å dokumentere mine kvalifikasjoner, kan jeg gjerne gå i et kunstgalleri, si “Jeg erklærer meg herved som kunstner”, og få bevitnet denne transformasjonen til støtte for min søknad.

Eller kanskje bedre, jeg kunne opprette et kunstgalleri, for eksempel i mitt soveværelse, og si det der. Da kunne jeg først si: “Dette er et kunstgalleri”. Dette har mange kunstnere gjort, også slike som har hatt arbeidsstipend, og de har også skapt kunstgallerier i rom som sjelden brukes som kunstgallerier av folk flest. Så kunne jeg ligge i sengen min og si: “Jeg erklærer meg herved som kunstner”. Til slutt kunne jeg si: “Dette er kunst”, og da kunne jeg f.eks. mene at det var det at jeg lå der og uttalte “Jeg erklærer meg herved som kunstner” som var kunstverket. Det kalles performance.

Jeg har de fleste kvalifikasjoner og erfaringer felles med mange andre kunstnere som har eller har hatt arbeidsstipend. I likhet med dem har jeg for eksempel drevet kunstgalleri, vært kurator for mange kunstutstillinger, skrevet katalogforord, vært kunstkritiker, skrevet kunstteoretiske artikler, ligget på gulvet i et galleri og latt som jeg var et kunstverk, skrevet bøker og artikler, vært redaktør for kunsttidsskrift, vært høgskolelektor. Sammen med mange kunstnere er jeg også medlem av Norsk kritikerlag. Det er bare noen få fremtredende kunstnere, som Jonas Ekeberg, som har tilsvarende bredde i sin kunstneriske virksomhet. Det å lage kunstverk i tradisjonell forstand er det eneste jeg ikke har gjort. Men jeg har i likhet med Anders Eiebakke ringt opp til folk og utgitt meg for andre enn den jeg selv er. Han gjorde riktignok opptak av samtalene, som ble antatt på Høstutstillingen, det har ikke jeg. I sommer hadde jeg en performance for noen venner der jeg ved å ramme inn tre ulike børster fra Jordans Børstefabrikk fikk dem (børstene) til å bli til kunst.

Det fine ved å være både kunstner og kunstkritiker, er at man som kunstner kan søke om stipend og støtte for å skrive og utgi kunstkritikk og kunstteori, og for å dra på studiereiser for å forberede seg til det. Når man bare er kritiker, er det nesten ingen muligheter for å få støtte til å skrive kunstkritikk eller kunstteori, selv ikke for å skrive kritikk av de kritikker eller kunstteorier som kunstnere har skrevet med kunstnerstipend. Jeg mener allikevel at det er liten avstand mellom det å være kritiker og det å være kunstner. Forskjellen er bare at som kunstner er det lettere å få stipend og annen støtte til å gjøre også det som kritikere gjør, enn når man bare er kritiker.

Som kunstner er jeg altså delvis autodidakt. Det er jeg glad for at mange kunstnere også er, som kritikere. Denne felles egenskapen håper jeg skal kaste et forsonende skjær over mine, etter mitt skjønn ganske betydningsløse, mangler som kunstner. Med arbeidsstipend som kunstner, vil imidlertid denne mangelen om ikke forsvinne, så iallfall bli tillagt like liten vekt som når kunstnere blir anerkjent som kritikere og blir medlemmer av Norsk kritikerlag.

Den ene delen av arbeidsstipendiet vil jeg bruke til å studere, både historisk og i nåtid, den transformasjonen som skjer når noen peker på noe og sier “Dette er kunst”, og så synes mange at det blir til det. Min hypotese er at det begynte man ikke med før i 2. halvdel av 1800-tallet. Før det sa man, når man pekte på noe i en estetisk relevant sammenheng, “Dette er skjønt”, eller “Dette er en av den skjønne kunstens frembringelser”. Dersom det forholder seg slik, kan det bidra til å forklare hvorfor, som man sier, “hva som helst” kan bli til kunst, selv om det ikke er skjønt og det ikke er noen kunst å lage det. Det kunne det ikke før.

Den andre delen av arbeidsstipendiet vil jeg bruke til å studere bakgrunnen for at så mange kunstnere også i dag aksepterer å være relativt fattige, selv i vår velferdsstat. Jeg har gjort noen foreløpige undersøkelser av det, og har laget en hypotese om hvorfor det er slik. Hypotesen min er det skyldes en sterk pietistisk bevegelse i Nord-Europa, og en tilsvarende “pietistisk” retning (jansenismen) i det katolske Frankrike på 1700-tallet. Pietismens sentrale dogme er at bare den rette tro fører til frelse. Det førte til at mennesker søkte etter tegn på frelse, og da var et åndelig rikt, men materielt fattig liv gode tegn. Kunstnerisk anerkjennelse har tatt plassen til frelse, det å vie sitt liv til kunsten representerer det åndelige liv, og den materielle fattigdom er fortsatt den samme. Dette er i meget sammentrengt form min hypotese om hvordan pietismens religiøse etikk har påvirket kunstens sekulære ånd.

Disse to problemstillingene vil jeg så sy sammen til en historie om kunstkonseptets ide, den som ligger til grunn bl.a. for konseptkunsten.

Vennlig hilsen
Dag Solhjell

Til redaksjonen,
beklager at jeg har oversett det før, men dere antyder i ingressen at jeg “drømmer om å være kunstner”. Det er helt galt – jeg drømmer om å være kunstkritiker og kunstkritisk skribent. Jeg har bare funnet at de økonomiske vilkårene for det er mye bedre om jeg er kunstner enn om jeg er kritiker. Hvor mange kunstnere er f.eks. redaksjonelt knyttet til redaksjonen i kunstkritikk.no, og hvor mange kritikere? Ingressen er en avsporing av debatten allerede før den har startet, og får meg til å lure på hva redaksjonen mener om realiteten i saken, og om den skjønner hva realiteten i saken er.

Takk for korreksen, Eiebakke – innslaget på platen med den blinde som søker om opptak som student ved Statens Kunstakademi med henvisning til å ville lære å lage konseptkunst er en stor inspirasjon for min søknad.
Denne uke skal jeg ned på stipendisøkerutstillingen for å se om min søknad henger der som det kunstverk det også var ment som – jeg ble litt skuffet da stipendiekomiteen ba meg ettersende et bilde jeg hadde laget.
Vennlig hilsen Dag

Telefonsamtalene som blir nevnt av Solhjell ble presentert i utstillingen Fellessentralen, ikke H;stutstillingen.

Takk for din kommentar Anita,
du siller helt relevante spørsmål. I
Morgenbladet foregår det for tiden en diskusjon om kunstens autonomi og om autonomiestetikk. Det er to forskjellige områder for autonomi, men har en tendens til å bli blandet sammen. Kritikerens autonomi hører sammen med kunstens autonomi – kan det tenkes en autonomi for kunsten uten en frittstående, av alle hensyn uavhengig kritiker? Jeg tror ikke det, og jeg tror norsk kunstliv trenger flere helt uavhengige kritikere. Allerede på slutten av 1800-tallet ble det erkjent i norsk kunstpolitikk at kunstnere bør være autnome, det vil si fritatt for andre hensyn enn de kunstneriske. Det ble forsøkt sikret ved ulike kunstnerlønn og stipendieordninger. Etter mitt syn er det bare gjennom slike stipendie- , vederlags- og garantiinnektsordninger som kunstnere har at vi kan få en autonom kritikerstand. Kritikken må gis offentlig støtte på sammen måten som resten av det autonome kunstlivet.

Det er nå et åpent vindu for politisk påvirkning, kirke- og undervisningskomiteen skal behandle kulturmeldingen 1. april – og etter det er vinduet lukket. Et samlet Kunst-Norge må kreve arbeidsstipendier, garantiinntekter og vederlagsordninger for kunstkritikere – og helst også en innkjøpsordning for kunstkritikk. Det er både uriktig og uten mening f.eks. å kaste ballen over til mediene. Det er som å la kunstgallerier og kunstmuseer ta ansvar for kunstnernes arbeids- og inntektsforhold.

Det ville ikke forundre meg om du fikk gjennomslag med din soknad om Statens Kunstnerstipend. Med kvalifikasjoner som hogskolelektor, kurator, journalist, redaktor of lignende, er det seg bare hor og bor at du ogsaa burde bli utovende kunstner for aa opprettholde status som kunstkritiker. Med denne soknaden kaster du lys paa et problem som bekymrer meg mer og mer naa som utdannelsen min naermer seg slutten: er det verdt aa satse paa kunstkritikk? Hvorfor er det slik i dag at for aa kvalifisere seg som kritiker maa man ha all verdens andre kort paa haanden? Hvorfan er det ikke mulig aa vaere kritiker uten aa vaere enten kunstner, kurator eller lignende?

Andras Szanto’s undersokelse “The Visual Art Critic” kartlegger problemstillingen til dagen kunstkritikere. Flesteparten av kunstkritikerne i dag arbeider deltid. Som et resultat av dette maa en kunstkritiker dytte inn anmeldelser av visuell kunst inn i mellom andre ansvarsomraader og inntektskilder for aa i det hele tatt ha nok til det daglige brod. Medforer ikke dette at kritikken lider og faar et middelmaadig, beskrivende i stedet for meningsbasert, utfall? Er det fordi kunstkritikeren ikke har nok tid at standaren paa kunstkritikk har falt drastisk de siste 20-30 aar?

Det er uheldig at det er lettere for kunstnere aa faa arbeidsstipend for aa gjore den samme jobben som kunstkritikere gjor. Sant nok, men er det ikke tilfelle at det er vanskelig aa finne en kunstkritiker i dag som ikke allerede har bakgrunn som kunstner eller kurator? Hva er forskjellen paa dagens utstiller og kritiker? Grunnen til gjennomsnittelig kunstkritikk er hovedsakelig at kritikeren er for mye involvert i kunstproduksjonen; fire av fem kritikere samler paa kunst; to av fem er kunstnere;halvparten av de som er kunstnere stiller regelmessig ut arbeidene sine. Hadde vi klart aa skille mellom kunstner of kritiker og deretter gjenopprette rollen som selvstendig kritiker er vi ett skritt naermere muligheten for at en kunstkritiker, paa lik linje med kunstneren, aa bli stottet med arbeidsstipend og garantiinntekt fra den norske stat.

Saa lykke til, Solhjell. Prosjektet om kunstkonseptets ide virker interessant, sammendraget av dine hypoteser gir mersmak til videre lesning. Det er trist at du maa gaa det drastiske skritt aa utnevne deg kunstner for aa gjennomfore prosjektet. Kunstnere vil det alltid vaere mange av, kritikere er en mangelvare.

Jeg har i andre sammenhenger tatt til orde for at all saklig meningsutveksling på disse nettsidene bør skje under fullt navn. Derfor akter jeg ikke å svare eller kommentere noen som skriver anonymt eller under pseudonum.

Hypotesen er sterkt influert av Max Weber’s “Den protestantiske etikk og kapitalismens ånd” , ser jeg. Spørs om ikke gamle Max burde fått tilgodesett noen av royalties’ene fra studiene.