Det er et ansvar ovenfor forhistorien som alle før eller siden må ta, tenker jeg. Utgangspunktet sies å ligge i det faktum at kunsthallen siden 2016 er etablert i det som pleide å være brannstasjonen i Trondheim. Et historisk faktum, og verdt å dvele litt ved. Det skjer da fortsatt at noen kommer hjem fra nachspiel, og slenger en frossenpizza i ovnen før de faller om og sovner, eller – jeg vil gjentatte ganger komme tilbake til det – legger seg godt til rette under dyna med askebegeret på nattbordet og tenner dagens, noen ganger livets, aller siste sigg. Det er vanskelig å beskytte en hel by mot den slags, og sånn har det bestandig vært – nesten hele Trondheim ble svidd av i 1219, og Wikipedia lister 39 alvorlige bybranner i ettertid, inkludert den såkalte Hornemansbrannen i 1681 som høvlet vekk 90 prosent av byen.
Du kan ikke føle deg trygg i disse gatene – eller noe som helst annet sted på kartet. Det er tross alt ikke bare i Trondheim det brenner. Som de andre tre elementene er ilden universell, og like uberegnelig uansett hvor den får overtaket. Og jeg vil tro hver og en av oss bærer på mer eller mindre traumatiske erfaringer med den. Eller, likte å sette fyr på ting som barn. Nå, det ene utelukker på ingen måte det andre.
Tongues of Fire er, sånn sett, overraskende lite voldsom, og kanskje litt distansert analyserende, i sin helhet. Arbeider som det burde gjøre vondt å konfronteres med – Anna-Kaisa Ant-Wuorinens svidde hyller, Thu Wan Trans intenst røde bilder – treffer av uviss grunn ikke i nærheten av de nerver som fornemmer en kommende katastrofe, men byr heller inn til å tenke videre over allerede opplagte ting, som det ofte gjentatte mantraet, at hvis alle dine ting går tapt i brann og du står på en materiell ground zero, så er det ikke nødvendigvis et dårlig utgangspunkt.
Nå har jeg av forskjellige grunner – jeg vil tro i likhet med de aller fleste – hatt grunn til å gruble over hva det egentlig betyr, og hva slags forhold jeg egentlig har til alle disse boksene fra Clas Ohlson som står stablet i boden og bare venter på en fyrstikk. Helt ærlig, jeg har hele mitt liv levd i frykt over muligheten for at mine vinylplater – og alt det andre – skal gå tapt i brann eller innbrudd. Det er helt sant. I den grad at jeg har hatt mareritt om det hvis jeg ikke har vært hjemme i noen dager, og i løpet av den tiden blitt stadig mer usikker på om jeg virkelig låste døren og slo av kokeplaten etter den siste kannen med kaffe.
Sånn er det, jeg er blitt nesten 500 år gammel og lar fortsatt den type ting definere hvem og hva jeg er – jeg ville vært fullstendig lost uten dem. Og de hyllene til Ant-Wuorinen burde saktens fyre opp under det som er et permanent ubehag og noe jeg prøver ikke å tenke så mye på, men i stedet tenker jeg på det – sammen med fotoalbum, VHS-kassetter og mammas kinesiske porselen – med en litt uinspirert og oppgitt likegyldighet. Det verste er at jeg saktens ikke er sikker på om det er en dårlig ting, eller om jeg bare er lettet over at akkurat den erfaringen – at alt rundt meg plutselig er forkullede fragmenter – er noe jeg ikke deler. Eller kanskje jeg har begynt å gi litt faen siden jeg uansett ikke kan kave rundt her selv hvor lenge som helst – absolutt alt jeg kan se vil jo før eller siden bli borte, selv om noe av det vil ta tid. Men, jeg ville overhodet ikke vært så stoisk balansert og fatalistisk hvis jeg en dag kom hjem og huset ikke lenger var der. Jeg ville ikke vært så tøff i trynet da, nei.
Og jeg har vært heldig, en morgen i Amsterdam 1995 – nå kommer det – våknet jeg, fullt påkledd, etter en over middels begivenhetsrik aften. Frontpartiet på skjorten var ikke lenger der og brystkassa mi var dekket av aske. Ikke så mye som en blemme på huden min. Det som var igjen av skjorten hadde en svart, brent kant, fra halsen til navlen og fra brystvorte til brystvorte. Det tok meg tolv år til å slutte med å røyke i sengen – og det var bare fordi jeg var sammen med en dame som ikke likte det. Det er det som skal til, liksom. Ikke noe vil forandre seg her med mindre en dame ikke liker det. Men, nok om det, brann er ikke bare en personlig greie, og noen ganger står svære landområder i fyr og flamme.
Det jeg liker aller mest med denne utstillingen er ambisjonen om lokal forankring – selv om det er grunn til å mistenke at de aller fleste av kunstnerne ikke har trøndersk som første språk – og at det underveis forekommer diverse ansamlinger av reservedeler til Nidarosdomen. Den har jo og hatt en serie branntilfeller oppigjennom, og er fortsatt et pågående prosjekt – Nidarosdomen vil aldri bli helt ferdig, siden den er alt for gammel. Groteskene kommer og går, og snart skal den få nye dører.
Det er to ikoniske verk til stede her. Flare (Oceania) (2022) av John Gerrard er, kort sammenfattet, et brennende gassutslipp i formen av et flagg. Det finnes et par andre versjoner, en med kun svart røyk, og en med hvit røyk, men det passer jo best med litt ild i den konteksten her – og for ordens skyld, det er et såpass sterkt bilde at jeg tror han ville komme unna med rosa røyk. Folk ville fortsatt bli stående og måpe. Hannah Ryggens Vi lever på en stjerne (1958–1959), har, i likhet med kunstnerskapet i sin helhet, gått noen runder de siste år. Så til den grad at det allerede er lenge siden jeg begynte å lure på om det er blitt helt jævla obligatorisk å trekke henne inn i den ene sammenhengen etter den andre. Men det blir litt som å klage over at det finnes en flaske whisky til, og selv om dette makeløse teppet ikke spesifikt har noe særlig med ild å gjøre, har det tross alt blitt bombet inn i den kollektive bevisstheten med en merkverdig retroaktiv punch. I norske sammenhenger vil jeg si der er sterke argumenter for at det er 2010-tallets mest betydelige enkeltverk, og det skal vel strengt tatt ikke være mulig når kunstneren forlot jordelivet i 1970, men sånn går det når kunsthistorien somler.
I den mørke perioden jeg ikke hadde fast adresse her, ble jeg under et seminar i 2006 innlosjert på Britannia, hvor det den gang fortsatt fantes rom man fikk røyke i. Det ble forutsigbart nok festligheter den siste kvelden, og da jeg våknet morgenen etter var halve madrassen borte, og selv var jeg dekket av sot. Diskret la jeg dynen over styggedommen og arrangerte putene, konstaterte at det ikke syntes, før jeg gikk i dusjen og stakk av uten å gi det en eneste tanke, før det kom en mail om at mitt honorar dessverre ikke kunne utbetales. Det var vel rett etter det at jeg sluttet med den uvanen, tror jeg. Siden da ligger jeg våken.
