Space Invader

I Vlatka Horvats utstilling i Bergen Kunsthall er det som om fraværet av den performative gesten framheves; et fravær betrakterens kropp er ikke i stand til å erstatte.

As Opposed to the Front, Back, Top and Bottom i Bergen Kunsthall – NO.5, 21. Jan – 20. Feb 2011. Foto: Vlatka Horvat.

Utstillingsrommet No. 5 utgjør en satellitt i Bergen Kunsthalls lille mikrokosmos. Slik framstår også Vlatka Horvats utstilling Opposed to the Front, Back, Top and Bottom; som et autonomt objekt i kretsløp rundt institusjonen, dog med enkelte blodårer og nervebaner koblet til Kunsthallen gjennom noen få rekvisitter (en stol, noen hjemmespikkede dørstoppere og et knust vindu) hentet fra dypet av husets historie- og produksjonsmaskineri. De øvrige elementene i utstilingen er hentet fra kunstnerens performative og objektbaserte praksis; hullete skyteskiver hengt opp med forsiden inn mot veggen eller sammenrullet opp langs veggen i et hjørne, et fotballmål asymmetrisk todelt med nettet sammenrullet på gulvet, noen skumgummistriper og to fotocollageserier med utgangspunkt i performancen Unhinged fra 2010.

As Opposed to the Front, Back, Top and Bottom i Bergen Kunsthall – NO.5, 21. Jan – 20. Feb 2011. Foto: Vlatka Horvat.

Rekonfigureringen av eget materiale er tilbakevendende hos Horvat og framstår i utstillingen som sentralt. Kunstobjektene har en funksjon som aktiviseres i møtet med et nytt sted, en ny situasjon; fotballmålet kan spores fra et fotografi til en performance som igjen er opphav til et nytt fotografi. Men her, i utstillingen i No. 5, er det som om forholdet mellom objektene og rommets proporsjoner først og fremst fremhever fraværet av den performative gesten som ligger til grunn for utstillingen og kunstnerskapet; et fravær betrakterens kropp er ikke i stand til å erstatte. Resultatet er en utstilling som ikke klarer å fastholde lettheten i materialet. Den blir i stedet utilsiktet pragmatisk, heller enn poetisk, som når det delte fotballmålets plassering i rommet skaper en diagonal som stemmer over ens med rommets funksjon som gjennomgang til Kunsthallens kontorer.

Det lille formatet i No. 5 må til tross for sine begrensninger svare for hele institusjonens gravitasjonskraft i påvente av neste utstilling i hovedsalene. Det er ofte en for stor oppgave begrensningene tatt i betraktning, men rommets frittstående status gjør det viktig fordi det utfordrer det autoritative rommet hovedsalene utgjør. Dette skaper en situasjon hvor vidt forsekjellige kunstnerskap kan kommentere hverandre, for eksempel er det i utstillingens medfølgende katalog et hint til utstillingen med Cerith Wyn Evans som åpner om et par uker. From Behind, det siste verket i Horvats katalog, kan sees som en hommage til Evans og hans verk TIXƎ (begge er baklengs speilvendte tekstverk i neon), men også som en lovnad om at møtet mellom de to kunstnerne er noe det er verdt å vente på.

Læserindlæg