Hva er en arbeider? Arbeiderbilder kan betraktes som et svar på dette spørsmålet – selv om utstillingen gir et ganske fragmentert bilde. Blant det vi får se er utkast til arbeideren fra Edvard Munch skisseblokker, flere av dem gjenkjennelig i hans senere malerier, ikke minst Arbeidere i sne (1910). Vi presenteres også for Oddvar Bull Tuhus’ filmatisering av Tor Obrestad AKP-ml-roman Sauda! Streik! (1975), montert som en tredelt videoinstallasjon, og en serie konstruktivisme-inspirerte fotografier fra arbeiderens hverdag av Anders Beer Wilse og Lyder Kvantoland. Vi får dertil et blikk inn i en polsk vaskedames shopping-orienterte bekjennelser i Marte Aas’ film Robotnik [Arbeideren] (2012). Underholdende utdrag fra filmene Sardine fishing (1909) og Frem til Sejr (1930) inngår også. I disse filmene – den første er en dokumentar den andre en fiksjonsfilm – fremstår arbeideren som en svært stilisert og forenklet figur i slekt med den russiske regissøren Sergej Eisensteins typologiske studier av arbeideren i blant annet Streik og Oktober. Filmene gir oss et blikk inn i en tid hvor den ideologiske distinksjonen mellom klassene var lettere å få øye på enn i dag.
I forlengelsen av det initierende spørsmål («hva er en arbeider?») er det naturlig å tenke nærmere over klasseidentitet: i hvor stor grad kan man si at mennesker er bevisst den klassen de tilhører? Og i hvilken betydning kan vi i det hele tatt snakke om klasser i dag? Slik utstillingen er organisert stilles vi overfor to nivåer av klassespørsmålet – en fortid hvor spørsmålet om arbeiderens klasseidentitet var et viktig anliggende og en senkapitalistisk tidsalder hvor klasse er blitt et langt mer flytende begrep med en like løs politisk betydning. Vaskedamen i Aas’ film er symptomatisk for vår kulturs begrep om klasse: det er, gir hun uttrykk for, evnen til å kjøpe varene man begjærer som utgjør kjerne av ens identitet, snarere enn klassefellesskap.
Tenthaus’ videoarbeid Working Gestures, lagd i samarbeid med Simone Zaugg, viser oss en serie skoleelever som fortolker hva de legger i begrepet «arbeider.»Det fiffige grepet her er at fortolkningen kun fremføres gjennom hendene – elevenes ansikt er utenfor billedutsnittet. Slik gjør kunstneren arbeidets arketypiske redskap, nemlig hendene, til fortolkningsredskap for begrepet; på samme tid som fortolkeren anonymiseres. Den eksplisitte fortolkningen får dermed anonymisering som bakteppe, noe som jo står i sterk kontrast til vår tids individfokus og knytter an til arbeideren som en råvare som skal raffineres. Dette verket fungerer godt som tankebilde. Sammen med Iselin Lønns installasjon Manpower Dokumentet (1998-2001) er det også det eneste verket som gir oss noe tydelig fortolkende bilde av arbeideren.
Når det gjelder Lønns installasjon er den utstillingens høydepunkt. Her skapes det et sammensatt bilde av hva det vil si å være prisgitt markedets skiftende agendaer – som ansatt vikar på Manpower vil man kunne ha en ny arbeidsplass hver eneste dag. Lønn skisserer en slik skiftende geografi i boka som er verkets hovedbestanddel – en trykksak hvor hennes forskjellige forsøk på å overskue de diffuse omgivelsene gjennom kartlegging og biografiske nedtegnelser skrives ned i en slags arbeidsdagbok. I dette verket er det arbeidende mennesket uten noe tydelig begrep om sin identitet og søker, nærmest frenetisk, etter en identitet som muliggjør handling og identitet.
De fleste verkene tegner imidlertid et bilde av arbeideren som enten er dokumentarisk forankret eller knyttet til tiden portrettet er hentet fra. Refleksjonsarbeidet det legges til rette for begrenser seg til bruddets appell til tilskueren om å lappe verkenes «bilder» sammen til et sammenhengende resonnement. Slik sett kan utstillingen minne om Eisensteins montasjeteknikk, for igjen å berøre han. Her var det bruddet mellom forskjelligartede bilder som skulle tvinge frem forståelse og ikke didaktiske sekvenser lagt inn i verkets innholdsside. På Kunsthall Oslo er montasjen i Arbeiderbilderfremført i rom og forløpet mellom de forskjellige delene av «fortellingen» utvikles av tilskueren selv i hennes bevegelse gjennom rommet. Dette er for så vidt vel og bra, og er jo det som forventes av en gruppeutstilling, men jeg syns utvalget verk – faktiske arbeiderbilder – i utstillingen blir tynt. Det burde vært mer å bite i, flere mulige ruter å velge.
Det er ingen tvil om at kuratorenes sympati ligger på arbeidersiden – noe annet vil vel nærmest vært uhørt i kunstfeltet som regel venstreorienterte dagsorden. Det antydes også at den tydelige klasseidentiteten som eksisterte ved forrige århundres begynnelse i dag er utvannet og på mange måter helt fraværende. Det aner meg at disse bildene likevel ikke er utslag for nostalgi, men et ønske om å formulere et ønske om en tilsvarende klar arbeideridentitet også i dag. Men dette blir uklart. Jeg savner rett og slett litt mer slagkraft på dette punktet: hva er det utstillingen vil, egentlig? I et så tekstorientert, og filosofisk orientert, utstillingsrom hadde jeg forventet flere påstander å bryne seg mot og mindre ”føling i fjøra.”
