Mikael Øye Hegnars utstilling Alt er klart, det er bare jeg som er grumsete på Kunstnerforbundet forlates med lett hjerte, ikke usannsynlig et direkte resultat av dens uanstrengte glød. Taggete linjer, skraverte partier og myke former utfyller hverandre, men med plass til tomrom og dveling. Utstillingens tilforlatelige sjarm understrekes av monteringen hvor japanpapir nærmest blafrer fritt på veggene, eventuelt henger i lange vertikale skroller, ikke helt utrullet. Som ved tidligere visninger, blant annet på Elephant Kunsthall i 2022, Orienterer han seg ut fra nære omgivelser, som atelierets plassering på Lilleborg. Den stedsspesifikke nærheten er fortsatt intakt, selv om arbeidene metaforisk og håndverksmessig rekker mye lenger i tid og sted.
Hvert bilde er resultat av en lengre prosess. Teknikken er vokstrykk, såkalt enkaustikk, som Hegnar har holdt på med i flere år. Metoden går ut på å støpe egne stifter av voks og pigment som brukes til å tegne på en varm plate, ark lagt over trekker til seg smeltet farge. Det indirekte i fremgangsmåten, hvor arket vi ser på er en slags andre tagning, underbygger på sett og vis voksens dempende og polstrende virkning. Av kunstneren krever den valg og handling i øyeblikket, den stivner raskt og går i dørken ved overdreven nøling. Timingen har alt å si.
Titlene, noen ganger påført med blyant i pen løkkeskrift, i en ryddig rad under motivet, påkaller et inntrykk av skolemessighet, et billedskjema tolket og tøyd av et eksperimentelt sinnelag. Et inntrykk av kunstnerens daglige rutiner på atelieret og manøvrering i en nøktern verden av jordfarger dominerer. Forglemmelige småepisoder skisseres opp via titler som Illsint hund på stranden I-III (2024), tre energiske bilder på rekke. Temperamentet til en ikke direkte tilstedeværende hund produserer sitt eget hissig bjeffende lydspor. Det skjærer gjennom tung og mørk lagdelt himmel og strandlinjas blyvann.
Voks er knyttet til antikken, avdekket i arkeologiske funn av freskomalerier og enkaustiske malerier. Voksen beskyttet malingen som ferniss, og varm voks overtrakk også antikkens fargerike skulptur og arkitektur. I nyere tid brukte Jasper Johns bivoks blandet med pigment blant annet til målskivene sine, og Eva Hesses skjøre og organiske strukturer fikk drahjelp fra voksens kroppslige egenskaper. Katrine Giævers utstilling på Galleri Riis, som foregår samtidig som Øye Hegnars, har også voks som omdreiningspunkt, men hos henne danner voksen solide lag kant i kant – i materielle og koloristiske fortetninger.
Øye Hegnar viker ikke unna direkte referanser til modernistiske kunstnere, helt eksplisitt Paul Klee (som selv tok i bruk tidkrevende voksprosesser) i Søylesystem løst basert på Paul Klee (2024), hvor mangefargede sirkler kobles på hverandre mot en sprakende bakgrunn. Flere av motivene fremstår som både abstrakte linjespill og figurative sidespor mellom disse kulene. De er fulgt av kjegleformer som minner om lyskastere, som for eksempel i Søyler, rull, sigg i to dimensjoner (bildet fra Udden med flyvefisk) (2024), hvor den matematiske figuren skjener ut som overdimensjonerte sigarett-trompeter i ulike retninger. Glimt av noe fjernt og uforklarlig finnes som svære kosmiske rom fylt av stråler og smått obskure, nesten potetklumpete, himmellegemer i Himmellegeme med skyggespill (2024). De lyser likevel på himmelhvelvingen, muligens som taktfast trussel om sammenstøt. Likevel er det konturer av et spilltema her, som like gjerne skyver motivet i retning av et uforpliktende slag boccia.
Øye Hegnar viser at den historiske kilden, spørsmål om teknikk og formale valg, ikke er uttørret, selv om den kanskje ikke fosser frem. Han gransker den – nokså tongue-in-cheek – via speil, røykdis og fargenes stemningsmettede slør, med sukk fra hverdagen som trenger gjennom. Klarheten tittelen hinter om, fremstår som et ideal enhver er nødt til å kludre til, på flere plan. Det er fristende å prafrasere Agambens betraktninger om det kontemporære: Den samtidige defineres som den som holder blikket rettet mot sin egen tid, ikke for å oppfatte dens lys, men dens mørke. Samtiden kan ikke annet enn å være obskur, eller grumsete.
