Syltynt sitatmaleri

Norsk maleris femme fatale, Unni Askeland, har gått til kildene. I utstillingen Munchadopsjoner viser hun arbeider med utgangspunkt i Edvard Munchs motiver. Ifølge vår anmelder er utstillingen først og fremst preget av viljen til banalitet.

I Unni Askelands utstilling Munchadopsjoner, som nå er aktuell på Blomquists kunsthandel, viser hun et tredvetalls malerier og grafiske trykk som alle har som underlag forskjellige motiver skapt av vår hedenfarne kunstner Edvard Munch. En kunsthistoriker fra Nasjonalgalleriet har skrevet et autoriserende forord i katalogen, hvor det bemerkes at Askelands bilder særlig tar for seg “det konfliktfylte, erotiske forholdet mellom mann og kvinne” og at hun her greier å avspeile “sine egne holdninger til evigvarende spørsmål”. Omtale og anmeldelser følger i fleng, såvidt jeg har kunnet registrere de fleste relativt positive. Klassekampen har hatt opptil flere helsider, bl.a. en lengre anmeldelse – utstillingen oppfattes tydeligvis som radikal i en eller annen forstand av venstresidens avis. En god del røde lapper har det også blitt, og prismessig er det jo noe for enhver smak, med priser som spenner fra 900 kroner til i underkant av 90.000. Utstillingen er sånn sett en liten suksess.

For undertegnede er det hele litt av et spørsmålstegn. Det jeg ser er noen hjelpeløse, overfladiske og banale malerier som hverken er interessante i seg selv eller tilfører noe nytt i forhold til Munch. Bildene snarere vegeterer på Munch. Hans motiver er omgjort til sjablonger og rennende maling, i gjennomgangsfargene svart, hvitt og rødt, sammen med en påstand om en eller annen dyp mening.

Er det mulig å finne en mer uttværet og tom klisjé enn rennende maling? De rennende malingstripene er her åpenbart ment å være et bærende uttrykksmessig element. Det er som å trykke på en knapp: Blod – Tårer – Følelser – Ekspressivt… Hva mener egentlig kunstneren jeg skal se i malingen som har rent nedover?

I katalogen (med kunstnerens leppestiftrøde munn som blikkfang på forsiden) alternerer sitater av Munch med Askelands egne billedtekster. Til motivet Livets dans kommer hun opp med følgende poetiske utsagn: “Det vakreste vi hadde / var aldri hverandre / men alt som stod imellom.” Til Kvinnen i tre stadier leser man: “Jeg hater deg, skrek hun / alt sto stille av håpløs forventning og avkledbar frykt / en stillhet så stille / en reprise / ord som lenes til frie vegger / det var løgn dette hatet / det var en bønn om å nå fram.” Banaliteten må vel her nærmest karakteriseres som vilje-til-banalitet. Her som ellers i dette hjernedøde sammensuriet lener Askeland seg opp mot Munchs etablerte storhet, helt uten selvrefleksjon eller kritisk distanse. De fotografiske selviscenesettelsene i katalogen, hvor hun selv trer inn i motiver som Pubertet eller Dagen derpå, vitner om det samme.

I enkelte bilder kan man ane et potensiale eller to, men fremfor noe drukner det i den øredøvende konseptuelle slappheten. På en måte er den naiviteten kunstneren omgår Munchs univers med rørende. Mange har nok hatt en ungdommelig Sturm und Drang-fase hvor Munchs bilder ble eksistensielle identifikasjonsfigurer og ledestjerner inn i kunstens verden. Det virker som om konsepsjonen av prosjektet befinner seg nettopp i dette leiet, en pubertetsaktig forelskelse i Munchs univers, av typen: “Kjære dagbok. I dag…”

Rørende, hadde det bare ikke vært for det faktum at jeg som publikumer fremfor noe føler meg snytt og undervurdert. Tror virkelig kunstneren at dette holder, at vi er så dårlig vant? Hvor mye eller hvor lite skal det til for å bløffe seg igjennom med noe og få det til å fremstå som et malerisk prosjekt med krav på oppmerksomhet? Det produseres selvsagt mye uinteressant maleri. Askeland står ikke i noen særstilling her, og skal rimeligvis ikke måtte stå til ansvar for det. Den spekulative innpakningen og det skrikende misforholdet mellom den høytflyvende pretensjonen og evnen til å innfri, gjør det allikevel nødvendig å påpeke tomheten i prosjektet. Det kan ikke oppfattes som noe annet enn genuin og fullødig kitsch. Trivielle bilder som simulerer høy kunst.

Man kan spørre seg om disse maleriene tilfører kulturen noe mer enn f.eks. figuren fra Skrik produsert som oppblåsbar dukke (såvidt jeg husker sågar til salgs på Munch-museet). Hvis man skreller vekk den autoriserende konteksten de er plassert i, er det for meg tvilsomt om disse bildene har noe kvalitativt mer å tilby enn denne Munch-souveniren. Askelands malerier seiler riktignok under et høykulturelt flagg fordi det er maleri og fordi det vises i en kunstinstitusjon. I substans skiller det seg likevel ikke mye fra populærkulturens kommersielle utnyttelse av Munch. I korttekst dreier dette seg om en og samme ting: banaliseringen av Munch.

Munch har blitt konsumerbar kulturell myte, emblem for moderne hjerte og smerte. Skrik (som Askeland gudskjelov ikke har tatt for seg) er et påtagelig eksempel. Munchadopsjoner viser at også kunstnerne kaster seg på denne nedslipingen av Munch, fjerningen av enhver kompleksitet og motstand, omgjøringen av hans verk til en klisjé på seg selv. Et annet eksempel som rinner meg i hu er Tracy Emins video Scream (1998). Emin ligger sammenkrøket på en brygge i Åsgårdsstrand (!) og, ja nettopp, bryter ut i et skrik som skjærer gjennom landskapsrommet. Viljen til banalitet er kanskje til og med en grunnbetingelse for deler av samtidskunsten? Siden åttitallet har man på den annen side også sett former for appropriasjon av annen kunst som i stedet for å gi seg hen til det banale åpner for kritiske perspektiver på det som siteres, og som vil noe annet og mer enn bare å smyge seg inn i skinnet til et eller annet kunstnerisk fascinasjonsobjekt.

Det finnes hopetall av kunstnere som har gjort mer og mindre vellykkede kommentarer til Munch. Flere utstillinger de siste årene har tematisert Munch i samtidskunsten. Bjarne Melgaard har trashet og fortært Munch-klisjéer i stor skala, men på en måte som har mer bærekraft enn hos Askeland. Det har nå kanskje blitt litt for enkelt og opplagt å gripe til Munch når man vil lade kunsten sin med stor og allerede opparbeidet mening.

Forflatningen av genuint høy kultur er muligens noe uungåelig, så også med Munch. Eller kanskje hans bilder har et islett av det klisjémessige allerede fra begynnelsen? For meg blir den erfaringen jeg innimellom har i møte med Munchs egne bilder det avgjørende i forhold til et slikt spørsmål. Jeg vil tro at andre også har opplevd det samme – følelsen av at et strøk, en farge eller noe annet i et av hans bilder plutselig fremstår med en malerisk radikalitet man ikke skulle tro var mulig for hundre år gamle malerier, at noe kommer igjennom som synes friskt og uventet; og dette etter alle de rystelser som har funnet sted i kunsten i mellomtiden! Det litterære i Munchs bilder er muligens anløpent, men det malerisk erfarte og artikulerte i hans verk kan være langt mer vitalt enn mye samtidig maleri. Denne fortsatt eksisterende radikaliteten forteller meg at Munchs bilder også motstår den massive konsumeringen og reproduseringen de er utsatt for.

Det beste man kan si om Askelands utstilling av Munch-pastisjer er at det tross alt krever et visst mot å gi seg i kast med ikonet Munch. Gjennomføringen viser imidlertid et nesten fullstendig fravær av selvrefleksjon, rett og slett fordi kunstneren gjør det alt for lett for seg selv.