Teenage angst

Matias Faldbakkens presise utstilling på Standard (Oslo) utgjøres i sin helhet av en skulptur som består av en rekke arkivskap buntet sammen av flere jekkestropper så stramt at de ytterste skapene er brutalt deformert på midten.

Matias Faldbakken, Untitled (Locker Cabinet #01), 2010.{NEWLINE}Metal lockers, steel strip and lever straps. {NEWLINE}Foto: Vegard Kleven

Matias Faldbakkens presise utstilling på Standard (Oslo) utgjøres i sin helhet av en skulptur som består av en rekke arkivskap buntet sammen av flere jekkestropper så stramt at de ytterste skapene er brutalt deformert på midten. Resultatet bringer tankene både til minimalisten Donald Judd og den amerikanske populærkulturens high school-estetikk.

Sparsomme, konseptuelle objekter som dette har ikke vært noe uvanlig skue på Standard (Oslo) som feirer sine fem første år med blant annet denne utstillingen. Men Matias Faldbaken har bygd opp et solid kunstnerskapet bestående av en rekke sterke «signaturverk» som vanskelig kan avfeies som selvrefererende eller ikke-kommunikative. De er snarere fortettet av ulike politiske, sub-, pop- og høykulturelle forhandlinger av tegn og koder som oppleves som både samtidige og relevante dersom en i utgangspunktet aksepterer den amerikanske referanserammen (og hvorfor skulle man ikke det?). Selv om Faldbakken tilsynelatende gjerne skulle unngått å etterlate seg slike signaturverk – han stopper stadig produksjonen av serier det er stor etterspørsel etter – er det vanskelig å komme unna at hans nedbrente bil som ble vist i 2009 på Museet for Samtidskunst og den karakteristiske videotapeskulpturen fra 2005 peker i retning av nettopp en slik signatur, knyttet til kulturell og narrativ destruksjon. Spørsmålet er om det nye verket Untitled (Locker Sculpture #1) inngår i denne rekken av ideologisk ladede skulpturer eller om det signaliserer en ny vending i kunstnerskapet.

Faldbakkens arbeider handler ofte om forholdet mellom vandalen og det vandaliserte: En ufrivillig estetikk som oppstår etter nedvask av tagging på offentlige toaletter, eller det uintendert uttrykket i møtet mellom en attraktiv kommersiell design og dens «brukere» på gateplan. Men Faldbakken er ikke noen politisk korrekt, «kritisk» kunstner som skal påvise kritikkverdige forhold som Oslos nulltoleranse mot grafitti eller gentrifiseringen av Bjørvika. Faldbakken legger ikke skjul på sin rolle som aktiv deltaker i det kunst- og maktfeltet han opererer i. Dette resulterer i et ytterligere lag av mening som han både elskes og kritiseres for. I en interessant lesning av kunstnerskapet, benevnes Faldbakken som en «happy hypocrite»; poenget er ikke påpekingen av noe kritikkverdig, men den deltagende aktørs usedvanlige blikk for en samtidig visualitet som alltid allerede er uttrykk for en (avvist) sosial eller politisk agenda.

Matias Faldbakken, Untitled (Locker Cabinet #01), 2010.{NEWLINE}Metal lockers, steel strip and lever straps. {NEWLINE}Foto: Vegard Kleven

Med Untitled (Locker Sculpture #1) går Faldbakken videre inn forholdet mellom det «offentlige» rommet – denne gangen et slags tenåringsunivers – og destruksjonen. Tittelen på utstillingen er The Hhills – altså tittelen på en MTV-serie fra Los Angeles, tilføyet en «h». I denne serien tas det utgangspunkt i et iscenesatt reality-konsept og vi opplever en vennegjengs hverdag preget av overgangen til voksenlivet.

Faldbakkens skulpturelle rekke av destruerte skap etablerer et serielt tablå som abstraherer og dermed avviser en narrativ lesning av dette tenåringsuniverset. Her er det ikke sporene etter vandaliseringen eller, rettere, det estetiske møtet mellom vandalen og ordensmakten som skaper intensiteten. Denne gang er det som om ødeleggelsene av skapene er nærmest overintendert, er selve streken under svaret og denne effektive enkeltheten produserer en nesten irriterende kjekk one-liner. Det har med måten skapene er ødelagte på, de er nemlig ikke ramponerte, men kledelig og kontrollert sammenjekket. Som en estetisk, ja, kunstnerisk form for destruksjon. Dette er ikke nytt hos Faldbakken, men resultatet er ikke fullt så kompleks som tidligere. Det kan hende at det er akkurat det som er meningen, at han søker en lettere form for abstraksjon. Ungdomstiden er smertefull nok som den er.

Comments (3)