Vibeke Tandbergs nyeste utstilling, The Waste Land, åpnet nylig i Berlin. Her har T.S. Eliots kanoniske dikt ved samme navn fått en uslepen omarbeidelse: de som så Tandbergs nest nyeste, vil vite at fotografen ikke lenger er fotograf, men har tatt saksen fatt.
Vibeke Tandbergs kunstnerskap har tatt en interessant, ny retning de siste par årene. Fra å jobbe med subtil fotomanipulering med seg selv som modell, har hun nå lagt ned kameraet og begynt å dissekere bøker og aviser, for så å vise frem resultatet i form av collager. Sist var det et eksemplar av avisen The International Herald Tribune som ble klippet i biter. Mange fikk sikkert med seg utstillingen Monday, January 2, 2006 på Galleri MGM i Oslo i fjor. Også i _Reading the newspaper without hands- på galleriet Klosterfelde her i Berlin året før var det IHT som var materiale.
Monday, January 2, 2006 var en humoristisk utstilling av visuelt generøse bilder. Den hadde den samme lure lekenheten vi kjenner fra de tidligere, fotobaserte arbeidene. Også i den nye utstillingen har Tandberg valgt seg et ferdig tekstmateriale som utgangspunkt og plukket det i småbiter, bokstavelig talt. Og også denne gangen er teksten engelskspråklig og kjent for et bredt publikum. Men mens det sist dreide seg om en avis er det denne gangen et skjønnlitterært verk Tandberg har angrepet, nemlig T.S. Eliots kanoniserte dikt The Waste Land (1922). Sist inkluderte papirmaterialet bilder; denne gangen er det kun tekst å se i rammene. Og humoren antar her en tørr, lavmælt og lakonisk form.
Kategorisering
 |
| Vibeke Tandberg, The Waste Land, Installation view. |
Omkring 25 rammer i ulike formater møter oss i det største av gallerirommene. Ørsmå, enkeltstående ord er sirlig oppstilt på geledd, nærmere bestemt limt på i vertikale kolonner. I enkelte rammer er de så mange at det også dannes horisontale rader. Ordene er møysommelig sortert etter hvor mange ganger de forekommer i diktet, og et tall som angir hvilken plass i rekkefølgen de har i originalen, er påført ved siden av i fin blyantskrift. Noen har satt seg ned og telt. Lenge. Nederst på papiret har Tandberg påført «words that occur three times», etc. «Said said said said said said said said said said said said said said said said said SAID. Words that occur eighteen times.» Enough said.
Ordgrupperingene er altså resultat av et større, rigid sorteringsarbeid – og nøye alfabetisert. (For eksempel står «my» oppført før og ikke etter «what» innenfor rammen som de to ordene deler ettersom de forekommer samme antall ganger i diktet). Men grupperingene har også estetisk verdi, verdi som former. Noen ganger ser jeg skisser av skyskrapere, eller stripene som innsatte skraper inn i celleveggen for å holde styr på dagene; en tropp på vei gjennom snøen; statistiske grafer. Alt er deilig fargeløst, ryddig og rent. Hvitt ark, grå blyant, sorte ord små som maurstier, nesten alt i samme font og skriftstørrelse. Det er rikelig med luft omkring ordene. Uttrykket er skisseaktig og lavmælt, som om det var arkivmateriale, noe på vei mot å bli noe annet og endelig. Det er stille i galleriet, selv om ord på ord ropes ut fra veggene.
Paradokset orden/kaos
 |
| Vibeke Tandberg, Words that occur three times, 2006. Collage. Courtesy c/o – Atle Gerhardsen, Berlin. |
Jeg påsto at rammene rommer tekst, men det er strengt tatt riktigere å si at de rommer ord. For en tekst er jo en sammenhengende vev av noe (vev=text-, som i tekstil eller tekstur) og når Tandberg bit for bit viser fram dette noe, ordene, inngår de ikke lenger i den meningsbærende veven som Eliots dikt utgjorde før klippingen tok til.
Without Meaning when taken out of Context var tittelen på en av collagene som utgjorde den tidligere nevnte, beslektede utstillingen på Klosterfelde. Litt forenklet betegner morfologien språkvitenskap på nivået for de minste bestanddelene, ordene; syntaksen er på setningsnivå og semantikken over der igjen, på meningsnivå. I The Waste Land er ordene revet ut av den syntaktiske og semantiske konteksten sin og brutt ned til bare bestanddeler. Så er de satt sammen igjen etter helt andre prinsipper enn dem Eliot i sin tid jobbet etter, nemlig etter antall forekomster og så alfabetisering.
Entropi
Det er et paradoksalt og snodig faktum at disse prinsippene og kategoriseringsmåtene som til vanlig bringer oss orden og system, bare gir rot og lapskaus når de anvendes på et dikt. Tandberg har ryddet i diktet, men da også skapt fullstendig kaos i forhold til dets opprinnelige system, nemlig tekstens meningsinnhold, som nå er tapt for oss. Det går ikke an å lese diktet lenger. Alle delene er der, men helheten er forsvunnet og erstattet av en ny og helt annen helhet. Lingvistikkens struktureringssystem, setningen, er tatt bort, og i stedet er det nå kategoriseringen og arkiveringen som strukturerer teksten.
Resultatet blir en utflating av det hierarkiet som rådet i diktet. I Tandbergs alfabetiske system tillegges ord som hos Eliot var viktige overskrifter like mye vekt som ord fra en hvilken som helst bisetning. En annen pekepinn mot entropien, den udifferensierte, tilfeldige forfatningen i et system på vei mot forfall og kaos, er at det ikke spiller noen rolle lenger om teksten «leses» forfra eller bakfra, nedenfra eller ovenfra. Repetisjonen av ord som forekommer flere enn én gang (said said said…) likeså. Når ordene gjentas og gjentas mister de sin informasjonsverdi og blir innholdsløse klisjeer.
Legoslott/ ikeaseng
Tandberg tar makten fra ordene og reduserer dem til visuelle byggeklosser, figurer. Som legoslottet når vi åpner esken for første gang: det er ennå ikke noe slott, bare gjennomsiktige plastposer med biter. Røde her, blå der. Små i én pose, store i den neste. Ikeasengen ditto: den er på ingen måte en seng, bare deler sortert etter type og størrelse. Og akkurat som i tilfellet Ikeasengen, er ikke Tandbergsystemet perfekt: ordet «drop» i rammen med ord som forekommer én gang er merket med en asteriks, og i den korresponderende noten nederst på arket står det skrevet: «Glued on here by mistake, occur (sic) five times in the poem.»
Nevrotisk
 |
| Vibeke Tandberg, Words that occur eleven times, 2006. Collage. Courtesy c/o – Atle Gerhardsen, Berlin. |
Hvorfor vil noe menneske gjøre dette? Hva får vi ut av nitid å sortere noe? Vel, det er deilig. Alle som liker å sortere bøker etter farge i hylla hjemme, eller ikke kan begynne å spise før alt bestikket matcher, vil finne det lindrende å bevege seg hos c/o – Atle Gerhardsen for tiden. Alt er systematisk. Alt (ok, unntatt «drop») stemmer. Orden, regelmessig repetisjon og symmetri råder i den hvite kuben. Videre er det selvsagt slik at det å pelle fra hverandre for så å reorganisere et materiale, er å utforske dets mening. Å analysere betyr jo nettopp, pr definisjon, å oppløse noe eller bryte det ned til bare bestanddelene.
Vi kunne også spurt oss om hva som ligger i å dissekere noe som er kanonisk, etablert og ansett som helt. Både T.S. Eliot og Albert Camus (hvis roman Den Fremmede fra 1942 har utgjort materiale for utstillingen som nå vises på Lillehammer og deretter skal til Tønsberg) vant i sin tid Nobelprisen i litteratur. Et svar kan være at klassikere etter en stund går inn i et kollektivt bakteppe av kunnskap som vi alle skal kunne føle oss frie til å gjøre til vårt, som hver og en kan ta i bruk for personlig utforsking av mening – om enn ikke alltid med saks. Skål for Tandberg hvis arbeidet hennes demonstrerer en demokratisering av tunge litterære klassikere.
Mysteriet med fotnotene
Av de 36 collagene er det én som skiller seg ut. Den heter Notes on The Waste Land og er satt sammen av diktets fotnoter. Eliots modernistiske, mørke visjon om sivilisasjoners forfall og mangel på mening er kjent for sin ugjennomtrengelighet, sine stadige hopp mellom ulike fortellerstemmer – og sin referanserikdom. Henvisningene til Dante, Bibelen, St. Augustin og hinduistiske og buddhistiske tekster danner, etter at Tandberg har gjort seg ferdig med dem, en grid, et labyrintisk rutenett.
 |
| Vibeke Tandberg, Notes from The Waste Land, 2006. Collage. Courtesy c/o – Atle Gerhardsen, Berlin. |
Mens de øvrige collagene er kvasivitenskapelig strukturert, synes denne ene å være skapt utfra estetiske prinsipper. Den ene delen av Eliots verk som i originalversjon var nøye nummerert, slik fotnoter jo er, er blitt til et fritt og kunstferdig upresist bilde. Historiens første collager, skapt av kubistene og dada på 1910- og 20-tallet, er tydelige kunsthistoriske forløpere.
Notes on The Waste Land er altså det eneste arbeidet der det arkivariske systemet er forlatt. Heller ikke er setningene klippet i biter, men opptrer som lange linjer i tegningen. Lignende collager var å se i Monday, January 2, 2006, men der var da også helheten mindre preget av stram kategorisering. Dette ene arbeidet gjør alene at utstillingens prinsipp ikke er konsekvent. (Jeg veksler mellom å finne dette irriterende og frigjørende, dynamiserende.) Men collagen trekker også linjer til Tandbergs ouevre forøvrig ved altså å repetere et arbeid fra den forrige utstillingen. Og den refererer faktisk også til den ord-drevne utstillingen den er en del av: ser man nøye etter, oppdager man at ordet «word» står alene i sentrum av bildet.
Mer av det samme
Selv om Tandbergs nye vri overfladisk sett virker veldig ulik de tidlige bildene som gjorde henne kjent, (Living together, for eksempel, fotoserien fra 1994 som fikk henne innlemmet i Morgenbladets kåring av den norske kunstkanon etter 1945 for halvannet år siden), er det strengt tatt klare linjer fra da til nå. Den digitale collagen er blitt en manuelt utført papircollage. Det dreier seg fortsatt om fremmedgjørende forskyvninger innad i et eksisterende bilde.
Beslektede arbeider bygget omkring Camus´ Den Fremmede kan sees i Lillehammer Kunstmuseum fra 27 januar og Haugar Vestfold Kunstmuseum i Tønsberg fra 28 april.
