Teknodeterminert

Av overlevelsestaktikkene som tilbys den menneskelige «biomassen» i Ignas Krunglevičius’ dystopi Soft Screen Alien, er en sammensmelting med teknologien det beste alternativet.

Ignas Krunglevičius fremfører Cognitive EMP Blast på åpningen av Soft Screen Alien på Kunsthall Oslo. Foto: Kunsthall Oslo

Det summer fortsatt svakt i øregangene, flere dager etter fremføringen av Cognitive EMP Blast på åpningen av Ignas Krunglevičius’ Soft Screen Alien på Kunsthall Oslo. Komposisjonen varte en intens halvtime, og begynte med en skarp, nesten metallisk, høyfrekvent tone, som gradvis sank i tonehøyde samtidig som lydstyrken økte til den grenset mot det smertefulle. Midtveis i fremføringen stabiliserte rytmen seg i en pulserende, minimal tekno-beat, før den saknet farten og sank til en dypt durende bass.

Tekno-musikken assosieres gjerne med bevissthetsutvidende erfaringer, enten gjennom psykoaktive stoffer eller de repetitive rytmene selv. Cognitive EMP Blast var ikke noe unntak. Forestillingen var et slags overgangsritual i komponistutdannede Krunglevičius’ science fiction-mytologi. Akronymet EMP står for electromagnetic pulse, et fenomen der kraftige elektromagnetiske bølger slår ut elektroniske apparater. Krunglevičius’ elektromagnetiske puls, som kom fra et flere meter høyt tårn av stablede, svarte høyttalere, rettet seg snarere mot hjernen til tilhørerne på Kunsthall Oslo, og skulle nullstille oss for å forberede utviklingen til kyborger, tilpasset en kommende tidsalder.

Ignas Krunglevičius, Soft Screen Alien, 2017, Kunsthall Oslo. Foto: Kunsthall Oslo.

Fremtidsutsiktene til de som ikke møtte opp på åpningen og dermed gikk glipp av denne kognitive reformateringen, er dystre: i utstillingens «trailer» på nettadressen darkpool.cc, beskrives en verden der menneskeheten er redusert til en «baseline human biomass», laverestående åtseldyr som kryper langs bakken i et landskap av glass- og skjermkledde tårn.

Det vertikale aspektet spilles også ut i selve utstillingen på Kunsthall Oslo, der hovedverkene er tre aluminiumtårn. På et praktisk plan fungerer de som avanserte høyttalerstativer, men konstruksjonene representerer også forskjellige utviklingsstadier i sci-fi-narrativet. Den første av dem, HEAT, ligner en høyspentmast, og monologen som strømmer ut av mastens to hengende høyttalerelementer, er et utdrag fra Don DeLillos White Noise fra 1984. Teksten beskriver den moderne byen, med alle dens menneskelige og ikke-menneskelige bestanddeler, som en energiintensiv maskin.

Mens HEAT fortsatt har et menneskelig perspektiv, er det en tekst-til-tale-robot som snakker i Compulsion To Repeat. Roboten gjør grammatiske øvelser – «I enjoy. You enjoy. We enjoy! This is joy.» – med varierende følelsesmessig intonasjon. Kanskje er det nettopp fordi dette verket er plassert i vår egen tid, at det er her utstillingen virkelig blir interessant. I Krunglevičius’ narrativ representerer denne syntetiserte mannsstemmen – altså programvaren som tilstreber et menneskelig emosjonelt register – et evolusjonært mellomstadium. I det tredje verket, Xenoferal K, er utviklingen fullbyrdet, og vi har nådd dystopien, der forholdet mellom maskin og menneske er snudd på hodet. Her tilbys mennesket en overlevelsesguide, lest av en metallisk, auto-tunet stemme: «Hide behind the interface», «Be invisible and liquid.»

Ignas Krunglevičius, Soft Screen Alien, 2017, Kunsthall Oslo. Foto: Kunsthall Oslo.

Den uimotståelige kombinasjonen av frykt og fascinasjon som preger forestillingene om kunstig intelligens og fremtidige, posthumane livsformer, har gitt disse temaene gode vilkår både i populærkulturen og i samtidskunsten for tiden. Parallelt med Soft Screen Alien deltar Krunglevičius med lyd- og videoverk både i Henie Onstad Kunstsenters Myths of the Marble og Transmediale-utstillingen Alien Matter på Haus der Kulturen der Welt i Berlin, som kretser rundt lignende tema. Science fiction har ofte en politisk undertekst, og driver problemstillinger som angår samtiden til ytterste konsekvens. Det gjelder også for Soft Screen Alien, der vi kan forstå den spektakulære fremtidsfantasien som en allegori over den hverdagslige «evolusjonære», teknologiske tilpasningen til en digital verden. Det makabre posthumane klassesamfunnet, der kyborgene regjerer over biomassen, blir dermed morgendagens versjon av samtidens mer prosaiske «digitale kløft».

Krunglevičius foreslår en motstandstaktikk med det siste verket, Dark Pool, som er en såkalt frekvens-jammer, et ulovlig apparat som sender ut støy som blokkerer for trådløse signaler, noe som gjør Kunsthall Oslo til en midlertidig frakoblet sone. Den bringer også et element av støy inn i utstillingens overordnede narrativ, der verket ikke helt finner seg til rette. Soft Screen Alien utpensler den dystre teknologiske determinismen så livlig at denne aktivistiske gesten – kunstrommet som autonomt meatspace – fremstår noe pliktskyldig. Selv om Krunglevičius muligens vil mobilisere til motstand, er utstillingens moral likevel at tilpasning er den beste overlevelsesmekanismen.

Ignas Krunglevičius, Soft Screen Alien, 2017, Kunsthall Oslo. Foto: Kunsthall Oslo.

Læserindlæg