Teoretiske utbroderinger

Hans Hamid Rasmussens surrealistiske og nærmest naivistiske broderiarbeider er både underfundige og vakre, men de teoretiske refleksjonene fungerer dessverre like mye som en banalisering som en berikelse av prosjektet.

Hans Hamid Rasmussens «En hyllest til hybriden» som på tampen av 2007 fylte første etasje av Trondheim Kunstmuseum var ikke bare en utstilling, den inngikk også som en del av kunstnerens stipendiatprosjekt med samme navn. Rasmussen representerer det andre kullet som har gjennomført det norske stipendiatprogrammet for kunstnerisk utdanning. Programmet, som skal være på nivå med øvrige forskerutdanninger på doktorgradsnivå, gir ingen formell doktortittel. Det resulterer ikke først og fremst i en skriftlig avhandling, men er ment å sette det praktisk-kunstneriske arbeidet i sentrum. Rasmussens utstilling i museet er den første offentlige presentasjonen av prosjektet, fremdeles gjenstår ferdigstillingen av et lengre essay, samt den muntlige eksaminasjonen.

Tross i at man i pressemeldingen fra NTNU presiserer at «En hyllest til hybriden» ikke bør sees som en ordinær utstilling, er det ingen markører i Trondheim Kunstmuseum som signaliserer dette. Før jeg besøkte utstillingen hadde jeg sjekket kunstnerens hjemmeside og skummet gjennom det femtensiders prosjektsammendraget. Men for den gjengse museumsgjest finnes det ikke spor av noe skriftlig informasjon om prosjektet, og ikke engang titlene er på plass. (Disse ble så vidt jeg vet montert opp i løpet av julen). Hvis en av intensjonene med stipendiatordningen er å etablere et møte mellom teoretisk fordypning og praktisk utfoldelse, hvorfor er da den skriftlige delen av stipendiatarbeidet fraværende i museet? Som betrakter kan man da ikke annet enn å la seg fascinere av det tekniske og taktile i verkene. Den teoretiske refleksjonen, som også er del av oppgaven, får vi ingen tilgang til. Et annet spørsmål er hvorvidt de teoretiske refleksjonene gjør Rasmussens arbeider mer interessante – et spørsmål som berører stipendiatordningen i sin helhet, og som jeg vil komme tilbake til avslutningsvis. Først litt om kunstneren og hans prosjekt.

Rasmussen har de siste årene arbeidet med digitalt maskinbroderi. Fotografiske eller tegnede motiver scannes inn og styrer en symaskin som gjør mesteparten av jobben. I tillegg broderer han for hånd når det kreves større smidighet og hensyn til tekstilenes struktur. «En hyllest til hybriden» presenterer i hovedsak store og små studiobaserte broderiarbeider, samt broderte små logoer montert på postkort, fra skoleprosjektet «Dialogos» fra 2005-2006. De store broderiene er ryddig montert i minimalistiske rammer med glass, jevnt fordelt utover museets hvite vegger. Muligens hadde en mer spennende montering av arbeidene hevet utstillingen, for eksempel med de storskala tekstilene hengende fra taket slik at man kunne bevege seg mellom dem, noe som var tilfelle i kunstnerens utstilling under Sao Paolo-biennalen i 2004. Prosjektet «Dialogos» hvor en skoleklasse i Levanger i samarbeid med kunstneren laget logoer for å uttrykke sin tilknytning til byen de bor i, er i utgangspunktet spennende. Som del av utstillingen fungerer det imidlertid mindre bra da den nødvendige bakgrunnsinformasjon om hva prosjektet gikk ut på mangler.

Den eksotiske hybriden

Hans Hamid Rasmussen, I retning jordens indre, 2004. Foto: kunstneren.

I følge prosjektsammendraget har «En hyllest til hybriden» hatt som målsetning «å utvikle en tenkning som evner å kartlegge og konkretisere interkulturelle erfaringer», med andre ord erfaringer som tilegnes ved at mennesker flytter fra et kulturelt og geografisk sted til et annet. Hovedanliggende for prosjektet har vært å forstå mer av de mentale prosesser som forårsakes av migrasjon: Hva skjer når man forsøker å oversette erfaringer fra ulike kulturer? Hvordan knyttes erindringen til sansenes her og nå? Hvordan finne et visuelt og materielt uttrykk for disse opplevelsene?

Det hybride kunstuttrykket, hvor kunstneren drar veksler på sine interkulturelle erfaringer, synes å være en vellykket, om ikke uproblematisk, strategi blant innvandrerkunstnere på samtidskunstscenen, slik Beate Petersen kommenterer i sin artikkel om mangfoldsåret i Billedkunst 6/2007 Det problematiske med dette er blant annet forventningene fra kulturinstitusjonen om at kunstnere med fremmedkulturell bakgrunn alltid skal tematisere sin situasjon og fungere som «oversettere» mellom ulike symbolunivers og livsverdener. Afrikansk-engelske Chris Ofili vant Turnerprisen for snart ti år siden med sine malerier med elefantskitt, mens Shirin Neshat fascinerer et vestlig publikum med videoer hvor hun trekker veksler på sin iranske bakgrunn. Hans Hamid Rasmussen tar på sin side utgangspunkt i personlige erfaringer som flyktning fra Algerie via Ungarn til Norge. Hvorvidt dette er en selvvalgt strategi, eller er gjort for å tekkes et vestlig kunstsystem, får stå som et åpent spørsmål.

Erindringens landskap

Hans Hamid Rasmussen, Retninger, 2004. Foto: kunstneren.

I følge stipendiaten har en av hovedutfordringene under arbeidet vært å gi sine brokede språklige og kulturelle erfaringer et visuelt språk. Kunstnerens personlige opplevelser fra den algeriske kasbah, sammen med Mikhail Bakhtins refleksjoner over den polyfone, eller flerstemte romanen, har vært de viktigste aspektene ved det teoretiske grunnlaget for prosjektet. Kasbah betegner en labyrintisk bystruktur med trapper, underganger, navnløse passasjer og underjordiske korridorer, og den algeriske kasbahen er en av de mest kjente og best bevarte av dem. I følge kunstneren karakteriseres vandringene gjennom denne romlige strukturen av en følelse av brudd, dreininger og overraskelser som kan sammenlignes med hukommelsens kaotiske organisering av erindringsfragmenter fra fjern og nær. Dette er forsøkt oversatt til et visuelt og materielt uttrykk i digitalt broderi – i flere av arbeidene med svært spennende resultat.

Broderi er jo et håndverk som fremdeles i stor grad oppleves som intimt og feminint kodet i vestlig kultur, slik kunstneren John K. Raustein eksplisitt kommenterer i sine broderiarbeider. Mens Raustein er kjent for å bryte med vante kjønnsmønster ved å tilføre maskuline motiver til den feminint kodede hjemmesfæren, kan Rasmussens arbeider snarere forstås i forlengelsen av en nordafrikansk tradisjon hvor større og kunstnerisk avanserte tekstilarbeider er forbeholdt menn. Flere av Rasmussens broderier har en monumentalitet som ligger tett opp til maleri, slik som eksempelvis TikkTakk. Flammende rødrosa, horisontalt applikerte bånd bølger seg her over lerretet og skaper skyggevirkninger i flaten. I de nyeste arbeidene, som nevnte TikkTakk, Solen_ og et speil i bunnen av Middelhavet_ og Åre, ser vi også resultatene av kunstnerens eksperimentering med relieffteknikk. Solen og et speil i bunnen av Middelhavet viser et sammensatt tablå hvor relieffene antar nærmest objektaktige svulster i tekstilflaten i form av vakre og sensuelle, korallignende former.

Hemmelige samtaler i sentrum av Alger, Hans Hamid Rasmussen, 2004. Foto: kunstneren

Selv om flere av Rasmussens arbeider, både i motiver og titler, samt i bruken av glitrende tråder og klare farger, hinter til et nord-afrikansk kulturelt og geografisk landskap, er det ikke bare følelsen av noe fremmed som gjør at nysgjerrigheten pirres. Gjenkjennelse og innlevelse oppleves som like viktig. Jeg faller umiddelbart for de tre arbeidene Hemmelige samtaler i sentrum av Alger , I retning jordens indre og Retninger, som alle presenterer et surrealistisk og usammenhengende erindringslandskap i et nærmest naivistisk formspråk. Hverdagshendelser, ulike mennesker og mer eller mindre mystiske objekter synes å flyte rundt på den hvite billedflaten, kun holdt fast av store, bestemte sting. Enkelte motiver – en geit og noen lamper, to kvinner med sjal, en gammel mann i rullestol som ser seg over skulderen – dukker opp flere ganger, lik fragmenter fra hukommelsen; de er de samme, men likevel forskjellige. Snudd opp ned, eller i andre farger og mønstre. Mange av de nærmest tegneseriaktige forløpene er både underfundige og morsomme, eksempelvis kvinnen som bøyer seg ned etter en sandal, en symmetrisk konstellasjon av to gamle menn med feiekoster, og den skallede mannen som kikker dypere og dypere inn i en blå balje. I Retninger har kunstneren felt inn og applikert fargetette «lommer», i det hvite stoffet. Flere av bildene har også et sirkulært fokuspunkt i midten av billedflaten, som figurene er organisert rundt. I retning jordens indre dominerer en varmglødene magmasirkel i guloransje og rødlilla toner som leder tankene til buddhistiske meditasjonsbilder, eller mandala.

Åre, Hans Hamid Rasmussen. Foto: kunstneren.

Implisitt i stipendiatordningen synes det å ligge en oppfatning av at teoretisk refleksjon er nødvendig for å sikre kunstnerisk utvikling på høyt nivå. Men er det slik at kjennskap til de teoretiske refleksjonene gjør Rasmussens arbeider mer interessante for publikum? Når det gjelder de ovenfor nevnte broderiarbeidene organisert etter kasbahen; «as a mode of thinking, walking, stitching», synes disse å fungere godt i forhold til det som var kunstnerens intensjoner, nemlig som en kartlegging av en opplevd tilstand, for å belyse et landskap som ligger bakenfor eller utenfor det logiske språket. Her opplever jeg også at de teoretiske refleksjonene og det visuelle arbeidet utdyper og beriker hverandre. I møte med eksempelvis Den unge Cyclop, Odysseus og Åre får jeg imidlertid en fornemmelse av at det idémessige på et eller annet vis overstyrer verkene. I prosjektsammendraget beskrives blant annet assosiasjonsrekkene som ligger til grunn for motivene i Åre. Kunstneren leser Jaques Derridas «Force of Law», lar tankene spinne rundt forholdet mellom makt og lov, ansvar og lek, henter opp legenden om den mytiske kong Arthurs sverd, for til slutt å dvele ved en historie om en gutt som spikket seg et tresverd og skar seg dypt i fingeren. Med tilgangen til historiene bak og de skriftlige refleksjonene over arbeidene i bakhodet fremstår det visuelle uttrykket både som vel bokstavelig, og nesten overflødig. Både det blodrøde, sammensnurpede midtfeltet, og de nitidig broderte, fine linjene i hendene, appellerer imidlertid direkte til følesansen uten behov for teoretisk begrunnelse.