The Nothing Special

Underholdende og interessant bastardutstilling med kunstvideo og TV-serier, men med et noe foreldet syn på fjernsynsmediet.

Underholdende og interessant bastardutstilling med kunstvideo og TV-serier, men med et noe foreldet syn på fjernsynsmediet.


Min første svigerfar var politimann, og jobbet i skapsprengergruppa på Oslo Politikammer. På fredagskveldene, når vi satt benket foran TVen i kjellerstuen hos min den gang tilkommende, og bare et par minutter inn i datidens «detektime», pleide han å reise seg irritert, mumle noe i skjegget om det helt usannsynlige ved programmet og forlate rommet. For en som til daglig jobbet som etterforsker ble framstillingen av politifolk i arbeid for latterlig til at han orket å følge med.

Jem and the Holograms, Culture Clash, 1987, Cindy Sherman, The Crossover Series, 1982 og Alex Bag, Untitled Fall ’95, 1995. Installasjonsbilde, Bastard, 2007.

Prinsipielt sett er det ikke noen forskjell mellom fiksjonaliseringen av etterforskerrollen og kunstnerrollen i massemedia. Den er like forenklet, like fortegnet og like full av myter. Men mens etterforskere gjerne innehar hovedrollen i de TV-serier der de opptrer, opptrer billedkunstnere som oftest som bipersoner, og dermed med ytterligere forenklete trekk. Samtidig er jo kunstnere langt mer interessert i rollen sin enn etterforskere pleier å være. Ja så interesserte at mange kunstnere ikke driver med annet enn nettop å undersøke denne rollen, enten for å se kritisk på den eller for på forskjellige måter å utnytte dens muligheter.

I utstillingen Culture Clash av Geir Haraldseth settes fire kunstneres tematisering av kunstnerrollen sammen med et utvalg TV-serier der kunstnerfigurer opptrer. Både kunstvideoene og TV-episodene i utstillingen er nedlastet fra internett og kan dermed karakteriseres som bootlegs, altså uverifiserte og ulovlig framviste kopier. Men mens TV-episodene framvises i hele og fullstendige episoder, vises tre av fire kunstvideoer bare i utdrag og i særdeles dårlig oppløsning. Vi får se en snutt av Paul McCarthys parodier på den kropp og prosessorienterte videokunsten på 70-tallet, et par minutter av Cindy Shermans «bak scenen»-framstillinger av egen kunstneriske praksis fra 80-tallet og 5 sekunder(!) av Alex Bags timeslange parodi på en videodagbok fra livet på kunstskole på 90-tallet.

Anetta Mona Chisa og Lucia, How to Make a Revolution, 2006.

Kunstvideoene i utstillingen framstår nærmest bare som henvisninger. Man må annetsteds hen for å se dem som verker, og de av oss som ikke har sett dem tidligere må derfor lene oss til hvordan de presenteres i pressemeldingen. Det rumensk/slovakiske kunsterparet Anetta Mona Chisa og Lucia Tkacovas korte video How to Make a Revolution er den eneste av kunstvideoene som vises i sin helhet. Dermed blir det for meg den som får danne grunntonen i utstillingen. Filmen viser en bærbar datamaskin på et bord omgitt av sminkesaker og to hender med rødlakkerte negler som skriver ned sine hemmelige drømmer om å slå gjennom som billedkunstner i «vest», og som strategisk forholder seg til de stadig skiftende kravene som stilles til en kunstnerkarriere. I siste sekund bytter hun ut «controversial» med «revolutionary» i beskrivelsen av sin planlagte utstilling.

Helt siden New York overtok kunsthegemoniet etter Paris under og etter den annen verdenskrig har byen innehatt en unik rolle i kunstverden. I tillegg til at New York kan skilte med noen av de beste kunstgalleriene, kunstmuseene og kunsttidsskriftene i verden innehar byen en nærmest magisk tiltrekningskraft på kunstnere fra hele verden. Det er derfor god grunn til å tenke seg at det er til New York Chisa og Tkacovas fiktive kunstner drømmer seg. Dette speiler seg også de to kunstnernes biografier. CVen deres forteller oss at de bor i Praha og Brattislava, og at de sammen har hatt en rekke utstillinger på eksotiske, men i kunstsammenheng perifere steder som Pristina, Novi Sad og Wroclaw. Men med ett lysende unntak: I 2006 var Anetta Mona Chisas artist in residence ved ISCP i New York i 2006. (ISCP-stipendiet er for øvrig det samme stipendiet som har vært inngangsbilletten for mange norske kunstnere og etterhvert kuratorer som har forsøkt å etablere seg i New York, deriblant Haraldseth selv.)

Også de tre TV-episodene i utstillingen finner sted i New York. Det er her de single damene i HBOs suksesserie Sex and the City (Sex og singelliv) jakter på drømmemannen, det er her tegnefilmpopgruppen Jem and the Holograms finner den riktige kunstneren til å produsere sin nye video, og det er her The Powerpuff Girls gjør sin strålende bakvendtlandsversjon av forholdet mellom Yoko Ono, John Lennon og The Beatles.

Den konseptkriminelle apekatten Moko Jono.

Som så ofte når det er snakk om kunst i underholdningssammenheng dreier det seg om kriminalitet. I Powerpuff Girls-episoden Meet the Beat Alls er The Beatles omskapt til en forbryterbande som terroriserer byen. Powerpuffjentene forsøker å splitte gruppen ved hjelp av den konseptkriminelle apekatten Moko Jono (Yoko Ono) som legger an på et av bandmedlemmene. Mojo Jojo (John Lennon) faller for Jonos konseptuelle sjekketriks, og dermed er oppløsningen i full gang. Bandmedlemmene blir gradvis mer irriterte på Jonos påfunn, men det er likevel den ustoppelige skrikingen som blir utslagsgivende. (De av leserne som har hørt Lennon/Onos album Some Time in New York City, eller som opplevde henne på Øya-festivalen i fjor sommer skjønner tegninga).

Den andre av tegnefilmene er Jem and the Holograms-episoden Culture Clash som også har gitt navnet til utstillingen. Serien handler om det virtuelle jente-bandet Jem and the Holograms, som parallelt med MTVs utbredelse på 80-tallet produserte musikkvideoer, ga ut egne plater, hadde egen fanclub osv. I Culture Clash kommer jentene til New York for å lage en musikkvideo med den kjente konseptkunstneren Fitzgerald Beck. Det viser seg at Becks gallerist Maria Castello smugler diamanter i Becks skulpturer. Og på tross av jentenes irritasjon over den noe upålitelige kunstneren hjelper de ham til å løse mysteriet.

«Marina Abramovic» gjør performance i Sex og singelliv.

Som et uttrykk for det populærkulturelle bildet av kunstneren er likevel den siste av seriene den mest interessante. Den kan også tyde på dette bildet er i ferd med å endres. I Sex og singelliv-episoden One fra 2003 møter vi hovedpersonen Carrie og hennes venninne Charlotte som publikum til en performance der en kvinnelig kunstner oppholder seg på en hylle i Sean Kelly Gallery i Chelsea uten mat i 16 døgn. Episoden fungerer som en link mellom fiksjonsuniverset og den eksisterende kunstverden. For det de bivåner er en rekonstruksjon av en faktisk performance som Marina Abramovic gjennomførte i galleriet året før, en performance som Abramovic beskriver som et av sine hovedverk.

Om Sex og Singellivs gjenoppføring av Abramovics performance som såpeopera ga henne ideen til sine egne og mye omdiskuterte «reenactments» av høydepunkter i performancehistorien på Guggenheim i 2005 vites ikke. Kanskje så hun plutselig performancekunstens doxa om det urepeterbare øyeblikket i et nytt lys. Carrie godtar uansett ikke pressemeldingens forklaring av verket som et forsøk på å forandre energien i gallerirommet og i verden til det bedre. Selv synes hun å trives utmerket i sin nevrotiske verden av evig gjentagende skoinnkjøp, nattklubbåpninger forelskelser og sex.

Mikhail Baryshnikov som ukebladromankunstner i Sex og singelliv.

Abramovic-scenens funksjon i serien er likevel først og fremst å introdusere oss til «den verdenskjente russiske installasjonskunstneren» Aleksandr Petrovsky, som blir Carries siste eventyr før hun faller tilbake i Mr Biggs trygge armer. For Sex og Singelliv-kjennere representerte avslutningen av serien et realt feministisk backclash. I siste episode finner de selvstendige og i TV-sammenheng grensesprengende venninnene hver sin trygge havn og deres lille sexuelle TV-revolusjon er over.

Som kunstnerrepresentasjon kan vel kanskje også Petrovsky-figuren sees på som et slags backclash. Med sitt ildfulle temperament, sitt hemmelighetsfulle vesen og sine vernissagenerver er han prototypen på kunstnerrollen slik vi kjenner den fra utallige film- og TV-framstillinger. Men castingen er utmerket. Valget av den russiske danseren Mikhail Baryshnikov i rollen som den romantiske ukebladromankunstneren tyder på en ironisk avstand til tematikken. Samtidig opplever jeg at valget av en kunstner, om enn ikke billedkunstner, står for noe av det samme flytende forholdet mellom fiksjon og virkelighet som Abramovics tilstedeværelse gjør.

Haraldseths pressemelding, og ikke minst tittelen på utstillingen, synes å uttrykke at underholdningsindustrien og kunsten representerer to helt forskjellige kulturer og at møtet dem imellom ender i en kulturkollisjon. Etter min mening blir dette perspektivet for smalt. Siden Andy Warhol innledet sin flirt med populærkulturen på 60-tallet har forholdet mellom kunst og populærkultur vært preget av en gjensidige og produktiv interesse. I den nye bølgen med amerikanske TV-serier ser vi flere eksempler på en ny og oppdatert kunstinteresse fra TV-produsentene. I Six Feet Under som følger en familie som driver et begravelsesbyrå, er datteren Claire kunststudent, og flere av scenene fra kunstskolen kunne like gjerne vært tatt fra en satirisk kunstvideo om kunstutdanning ala Alex Bag. Og i en dialogscene mellom Claire og venninnen Anita beskrives den svenske relasjonelle kunstneren Aleksandra Mir som «one of the most important artists today». (Den samme Mir hadde også en cameo-opptreden i serien The L-word, som visstnok også planlegger en ny karakter basert på kunstnerens arbeider).

I siste nummer av Artnews var et av hovedtemaene forholdet mellom film og kunst, om den tilsynelatende uendelige rekken av kunstnerportretter på film, og om hvordan fler og fler kunstnere lager featurefilm. I den siste artikkelen skriver Linda Yablonsky følgende: «With all the new technology, the one medium that artists other than Vezzoli and Jankowski have left virtually untouched is commercial television”possibly the next frontier». I tillegg til at TV-teknologien er blitt mer tilgjengelig er også mediet innholdsmessig i endring. I kjølvannet av reality-bølgen handler mer og mer fjernsyn om å utfordre grensene mellom fiksjon og virkelighet. Seinfeld-produsenten Larry Davids fiksjonsserie Curb Your Enthusiasm er et godt eksempel på det. Mens Seinfeld-serien tematisk sett kan sees som en realisering av Andy Warhols drømmeserie «The Nothing Special», går han her et stykke lenger i retning av popkunstneren. Curb Your Enthusiasm er nesten utelukkende basert på tilfeldigheter og improvisasjon, og den er kronet med en rekke celebriteter og venner i rollen som seg selv.

Læserindlæg