«Do you feel trapped because you’re regarded as rap’s bad guy, and you can’t be as experimental?
Svaret på spørsmålet, som blir stilt av musikkjournalist Frances Morgan, kommer med én gang. Cory Arcangel stirrer ned i papirene foran seg, og sier:
– It’s not trapped, it’s just different standards. And you have to acknowledge what your boundaries are within the actual art form.
Morgan gir seg ikke så lett:
– What are your limits, leser hun fra sitt eget manus.
– Well, I gotta give you something that has an energy to it that I gotta feel myself. I go through my own music, and go through available production, until I find things that jump out at me.
Slik begynner den amerikanske kunstneren Cory Arcangels performance Selected Notes on Creativity, som denne helgen var en del av éndagsfestivalen Off The Page på Kunstnernes Hus i Oslo. Verket tar utgangspunkt i intervjuer med en en rekke hiphop-artister, og mikser sammen deres refleksjoner rundt musikalske og kreative utfordringer. I sin halvtimes lange deklamasjon hopper Arcangel fra å snakke med ordene til 50 Cent, til å bli Jay Z, T.I, Dr. Dre og Jadakiss. Situasjonen er overstrødd med absurd komikk, og salen bryter med ujevne mellomrom ut i latter. Som når Arcangel med lett nasal og monoton stemme slår fast:
– I have a natural mystique about myself, and I think people are intrigued by that.
Det var under fanen «En musikkfestival uten musikk» at NyMusikk og det internasjonale musikktidsskriftet The Wire inviterte til foredrag og debatter knyttet til en bred musikk- og lyddiskurs. Restauranten på Kunstnernes Hus summet da også av kritikere, fagfolk og generelt interesserte som fikk utløp for noen av sine mest nerdete sider.
– Dette er mine folk. Jeg kjenner meg hjemme her, sier Cory Arcangel til Kunstkritikk etter han har avsluttet perfomancen.
– Musikk er min eneste formelle utdannelse. Jeg forstår musikk, inn og ut, formelt. Så teknisk sett er det den kunstformen jeg er mest komfortabel med. Det er grunnlaget mitt. Jeg kom til kunsten på flere måter, men en av dem var gjennom eksperimentell musikk og komposisjon.
Som kunstner er Arcangel kjent for å jobbe med et bredt spekter av media, med teknologi som en ofte fremhevet fellesnevner. Flere av hans mest kjente verk tar utgangspunkt i modifisering av dataspill, som Super Mario Clouds (2002), hvor Arcangel har fjernet hele spillets grafikk med unntak av de sakte forbirullende skyene mot den blå himmelen. I internettverket Sorry I Haven’t Posted (2010) reposter kunstneren bloggposter som beklager fraværet av bloggoppdatering den siste tiden, mens han i Working On My Novel (2011) baserer seg på Twitter-meldinger som informerer omverdenen om at man… vel, jobber med romanen sin.
Men man kommer altså ikke utenom musikk heller, når man snakker om Arcangels kunstnerskap. Blant en lang rekke eksempler finner man fjorårets 24 Compositions for Electical Piano, som 1. mars i år kommer ut i albumformat («De tar utgangspunkt i en slags nedbrytning av house- og technosjangeren. I slike låter er det ofte et brudd, der musikken stopper og man bare hører et piano. Mine komposisjoner er basert på den typen mønster.») På soloutstillingen ProTools på New Yorks Whitney Museum viste han blant annet verket Since U Been Gone – et komplett slektstre, i form av CD-plater, til Kelly Clarkson-låta med samme navn (og i følge Arcangel verdens mest komplette popsang).
– Selected Notes on Creativity, som ble fremført her i kveld, er en performance som tar utgangspunkt i musikk, samtidig som den handler om det å være en kunstner i verden, sier han.
Arbeidet springer ut fra Arcangels oppriktige tro på hiphop-intervjuet som et enestående forum for diskusjon om grunnleggende, kunstneriske problemstillinger.
– Spørsmålene i slike intervjuer er ofte veldig aggressive – og mørke, sier han.
– Jeg synes det er interessant å lese om hvordan hiphop-artister strever med det som egentlig er universelle, kunstneriske problemer i et så offentlig forum. Det er vanskelig å finne andre kunstnere som snakker så åpent om suksess og kreativitet. Så jeg begynte å samle på slike intervjuer, og plukke ut de beste delene som handler om kreativitet.
Jeg tenkte på det da du leste biter av et Dr. Dre-intervju – hvordan han hele tiden må forholde seg til det evig utsatte Detox-albumet, og forsvare måten han jobber på.
– Dr. Dre er spesielt interessant. Han er virkelig en arbeidsnarkoman. I alle intervjuene han gjør, snakker han om hvor viktig det er for ham å ha en fastsatt timeplan og studiorutine. Han vil aldri gå glipp av en dag i studio, for, som han ofte sier, kan det være den dagen han lager sitt beste album – sin Billie Jean, fordi han har Quincy Jones som sitt idol.
Lesingen av store mengder hiphop-intervjuer beskriver Arcangel som «ganske hjerteskjærende».
– Dette er artister som blir spurt ut om album som ikke ble slik de hadde tenkt seg, eller ikke ble like suksessfulle som de hadde håpet. Det er utrolig tøffe temaer for hvilken som helst kunstner. Selv leser jeg dem nesten som en form for selvhjelp.
Grensen mellom varm omfavnelse og kjølig ironisering over fenomenene han tar opp, kan av og til være en uklar linje i Arcangels verker. I en omtale av kunstnerskapet i forretningsmagasinet Forbes, blir det hevdet at Arcangel «isn’t really a satirist. There’s genuine affection for the clouds and cats» – det siste med referanse til Arcangels YouTube-video fra 2009, der videoer av katter som spiller piano er redigert sammen til å fremføre et stykke av den atonale komponisten Arnold Schönberg. I et intervju med magasinet The Brooklyn Rail i 2011, blir på den andre siden innholdet i Arcangels verker hevdet å være «bitterly ironic», og kunsteren selv omtaler sin egen tilnærming som «anti-teknologi».
Overfor Kunstkritikk uttrykker han seg slik:
– Vel, jeg har dedikert livet mitt til de arbeidene jeg lager på dette tidspunkt. Og du kan ikke være ironisk om du virkelig skal gjøre det. Så jeg tror virkelig på disse tingene, sier han.
– Verket jeg viste i kveld er et eksempel: I disse intervjuene ser man hele den kampen som jeg og, går jeg ut fra, alle andre kunstnere har. Hvorfor gikk ikke det forrige prosjektet slik jeg hadde tenkt? Hvordan kan jeg holde fast på kreativiteten? Du hørte kanskje den delen av et T.I.-intervju, der han forklarte at han hadde brukt en hel arbeidsdag på å bestemme hva som er hans «real sound»? Altså, det er skjellsettende greier. Så det jeg mener er at jeg virkelig tror at verkene mine sier noe om hva det vil si å leve, og hva kunst gjør. Alt dette betyr mye for meg. Men forholdet mitt til teknologi er komplisert. Det er vel den beste måten å si det på.
I filmen Fame er det en fyr som spiller synthesizer, og som insisterer på at dersom Mozart hadde levd i dag, ville han ha komponert med ny teknologi og ikke på et piano. Tror du det er en sammenheng mellom å være på høyden kunstnerisk, og å benytte seg av samtidig teknologi?
– Jeg vet ikke om jeg ville sagt at du nødvendigvis må jobbe med teknologi, men det finnes definitivt Mozarter blant oss. Dr. Dre er i min mening en Mozart. Han har produsert musikk, hvor lenge? Fra J.J. Fad til N.W.A og… Han har hatt en virkelig lang karriere. Et annet eksempel er Prince. Jeg så Prince spille live, og jeg tenkte «Absolutt, denne mannen er en mester blant menn.» Og han er jo faktisk en teknologisk virtuos. Så ja, kanskje er det noe der. Men ikke utelukkende.
