I går lanserte Tommy Olsson boka KNUST – kritiske fragment 2000–2006 på Kunstbokhandelen Torpedo.
Den omfangsrike boka med utvalgte anmeldelser, artikler og essays er utgitt på Cappelen Damm forlag. Under lanseringen på Torpedo leste forfatteren fra sin nå legendariske anmeldelse fra Carnegie Art Award i 2004, teksten som for alvor plasserte Tommy Olsson på kartet som kritiker. Nå har man altså mulighet til å se et stort antall av hans tekster samlet på et bord. KNUST er kun første del. Andre del har fått tittelen PULT, og vil i følge forfatteren være enda større og dekke en videre periode.
Fra pressemeldingen:
Knust er en samling med anmeldelser, artikler og essays fra perioden 2000–2006. For det meste handler det om kunst, men også om sex, politikk, 40-årskrise og pønk. Stilen er umiskjennelig Tommy Olssons egen: personlig, privat, vittig, generøs, elegant og ekstraordinær, og uvanlig formidlende – og den har dannet skole blant kunstkritikere i Norge. Samlet utgjør tekstene en fragmentarisk dagbok skrevet av en av Norges ledende kunstkritikere.
I anledning dagen skriver Dagsavisen om Olssons kritikerstunt i desember 2007 da han lurte Morgenbladets lesere og NRK Østlandssendingen med sin julefortelling om den fiktive kunstneren Lisa X og prosjektet «The Harmful Show» der Olsson og en gruppe gallerister skal ha blitt beskutt av kunstnere i en skog utenfor Düsseldorf. Det har ikke tidligere vært offentliggjort at artikkelen var en bløff.
Skal bli digg med ferie, bare sitte hjemme og skrive anonyme innlegg om hva jeg mener folk som er bedre enn meg burde gjøre med livet sitt. Også øl da, øl må vi ha. Og zombiefilm.
Greit, så slutter jeg vel da. Alle andre kritikere kan selvfølgelig fortsette som vanlig, eller er det noen fler du mener bør finne noe annet å gjøre?
Olsson burde si seg fornøyd med dette, takke pent for seg og pakke sammen. Kjenne sin besøkelsestid rett og slett. Anmeldelsene hans har gått fra å være ofte til nesten alltid forutsigbare. Det er klart at han har skrevet noen viktige kritikker i sin tid, som virkelig har hatt noe å si for kunstkritikken, en del sannheter har kommet på bordet som ikke andre har turt å nevne. Noe som har åpnet opp diskusjonen rundt f. eks undertrykte former for kreativitet i KunstNorge. Kritikere i Norge er generellt feige og følger strømmen, nå som Olsson har etablert seg som en stemme folk følger, er det viktig at han tar dette ansvaret alvorlig. Men det kan virke som han velger det vekk…eller at han bare går på tomgang. At han er interessert i sex er greit nok, det er vel alle? Men man vet jo lenge før man begynner å lese at det er kunst som omhandler sex eller dop han vil velge å fokusere på. Eller seg selv naturligvis..noe som kanskje ville fungert hadde Olsson vært en mer interessant person å lese om.
Susanne Christensen i Klassekampen skriver at Olsson spiller ut destabliseringen i den kritisk teksten, som er noe helt annet enn kritikerens sedvanlige tvangsmessige trang til å mestre objektet:
– Olssons anmeldelser består ikke blot av et blikk som ser på et kunstverk, men av situasjonsbeskrivelser “ og disse må derfor nødvendigvis bevege seg ut i et litterært rom. På den måten blir jeg’et synlig, ikke nødvendigvis fordi man ikke kan la være å flashe sitt fete ego, men fordi dette jeg’et insisterer på å belyse, avsløre og undergrave det stedet hvor det snakkes fra. I stedet for en ukroppslig analyse som gir seg ut for å være objektiv får vi en flod av smuss som river med seg både psykologi og sosialitet og smekker det hele sammen til en gryterett fra helvete: slam “ there you go. Håper du liker fusionmat.
Bisarr indianerdans, Susanne Christensen, Klassekampen, 19 april, 2008
Tommy Olssons kunstkritikk avslører en god, gammeldags romantiker, skriver Kjetil Rolness i Morgenbladet.
– «Mindblowing. Jeg hadde bennern hele tiden.» Den kunne ha stukket seg ut som en sår tommeltott. Men svaiet i stedet med det selvfornøyde gliset til en klovn i eske. Og jeg innrømmer: Punchlinen til anmeldelsen av Bjarne Melgaards utstillingsåpning på Haugar i 2005, der et sexy jentepunkband fra Berlin stjal showet for Morgenbladets utsendte, er det jeg husker best av Tommy Olssons skriverier i hærværende organ.
Myk bak masken, Kjetil Rolness, Morgenbladet, 25 april, 2008