Langs tre av veggene i lokalene til det lille galleriet Van Etten, som åpnet på Enerhaugen i Oslo under pandemien, er det skrudd opp seks figurer. Disse minner ved første øyekast om skjelettene til skredderbyster – modeller en benytter for å tilpasse klær. Bystene, formgitt av Trondheims-kunstneren Kim Kvello, har alle et grunnriss der industrielle patentbånd i stål og kobber er skrudd eller stripset sammen til flatbrystede, mannlige skikkelser, med ulike variasjoner av tekstil bekledning.
Utstillingstittelen, Second Things First, antyder en logisk rokering, at noe som anses mindre viktig her er viktigst. Kvellos materialvalg følger opp dette anslaget, tekstilene ser ut til å være lappet sammen av reststoff fra blant annet gamle tepper og klær. Etter noen runder i Kvellos atelier har de fått ny verdi, løsrevet fra gallerisettingen kunne noen av kreasjonene passert for haute couture. Slik plasserer Kvello seg i selskap med andre unge, skandinaviske kunstnere som Tobias Alexander Danielsson og Aurora Sander, som arbeider i skjæringspunktet mellom kunst og mote, mellom innhold og overflate.
Figuren, Ossis (2021), umiddelbart på din høyre hånd etter at du har entret den lave galleridøra, framstår som en prototype for de andre. Den skiller seg ut ved at det ikke er festet noen tekstiler til den. Bare to metallspoler fra en symaskin er skrudd fast til patentbåndenes hull og henviser igjen til utstillingens fokus på forskyvning av verdi. Spolen på en symaskin holder undertråden og er en støtte til prosessen, men opptas her som en del av selve verket.
Patentbånd brukes i det daglige også som støtte til andre strukturer, for eksempel til å henge opp rør på en vegg. I Second Things First opplever jeg at båndene setter grenser for de atskilte tekstile sammenstillingene, der avkapp av lær, en voksduk, reimer og nesten en hel ryggsekk forenes. Bare tidvis sprenger noen materialer seg ut, men selv da klamrer de seg fast til sine respektive bærekonstruksjoner. En bukse er også blitt demontert – eller «redesignet», for å si det med gjenbruksdronningen Jenny Skavlan – og påmalt farge i skulpturen Spodnie (2021). Det betyr bukse på polsk og jeg tar meg selv i å tenke: Er det et nikk fra kunstneren til en håndverkerstereotypi for å trekke linjer mellom det høykulturelle motepreget og lavstatusmaterialene patentbånd, skruer og muttere?
I motsetning til for eksempel tyske Franz Erhard Walthers tekstilverker, der materialets kroppslige forbindelse understrekes performativt og relasjonelt, beveger Kvellos tekstilarbeider seg mot forflatning og billedlighet. Selv bystene framstår egentlig ikke kroppslige, til tross for sin menneskelige kontur. De oppleves som rammer for abstrakte komposisjoner, som avgrensninger av Kvellos, ryddige, materielle lek.
